Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Hvordan slipper en talsmann for islam unna med å opptre nedlatende overfor paven? Den islamske verden er et økonomisk og intellektuelt vrakgods, og den delen av den potensielt siviliserte verden som ligger lengst tilbake i utviklingen, hvilket år etter år går frem av FNs Arab Human Development Report. De arabiske landene - som ikke utgjør hele den muslimske verden, men er hjertet i den - har 5 prosent av verdens befolkning, men bare 0,5 prosent av internettbrukerne. Spania oversetter flere utenlandske bøker hvert år enn alle de arabisktalende landene har gjort siden kalif Mamoun hersket i det niende århundre. Halvparten av de arabiske ungdommene ønsker ifølge meningsmålinger å flytte fra sine land. Bortsett fra fossile brennstoffer eksporterer hele araberverdenen mindre enn Finland. Islams prestisje er lav blant ikke-muslimer. En meningsmåling utført i Frankrike i 2001 av det franske offentlige opinionsinstituttet IFOP bad muslimer og ikke-muslimer om å beskrive islam med tre ord. Muslimene valgte rettferdighet, frihet og demokrati. De innfødte franskmennene valgte fanatisme, underkastelse og avvisning av vestlige verdier. Så hvorfor ønsker folk som Conget å ha noe med islam å gjøre, for ikke å snakke om å hylle islam uten forbehold?
Islam er kanskje målbart tilbakestående, men den er tilbakestående i en tid hvor fremskrittet har fått dårlig rykte på seg. Å si at kontroversielle muslimske personer «kommer rett ut av middelalderen» - hva enten de for eksempel er hellige menn som Yusuf Qaradawi eller terrorister som Osama bin Laden - svekker ikke deres tiltrekningskraft i det hele tatt. Middelalderen er deres beste salgsargument. Man behøver ikke være fundamentalistisk eller fanatisk for å bekymre seg over at det ligger i Vestens natur å gjøre for store og for raske fremskritt. De grønne og antiglobaliseringsbevegelsen deler disse bekymringene. Det samme gjør et økende antall tenkere og statsmenn. «På noen områder, som sømmelighet, respekt, lojalitet og omsorg for ens kone, kan islam faktisk ha positiv virkning på vår kultur,» sier den innflytelsesrike nederlandske filosofen Andreas Kinneging. Den tyske innenriksministeren Wolfgang Schäuble har vært optimistisk med hensyn på at islam kan gjenopplive visse beundringsverdige karaktertrekk han betrakter som typisk tyske, blant annet «viktigheten av familien, respekt for eldre, selvtillit og stolthet på vegne av ens egen historie, kultur, religion og tradisjoner, samt den daglige utøvelsen av ens tro».
Man kunne utdype Kinneging og Schäubles poeng ytterligere. Vestlige intellektuelle har med sin inngrodde fiendtlighet til tradisjonelle metafysiske svar sluttet å bry seg om de viktigste metafysiske spørsmålene. Og det burde være vanskelig for enhver å undertrykke en viss takknemlighet til islam for å ha gjort disse spørsmålene mulig å drøfte igjen. Dette siste sammenstøtet med islam, hvor smertefullt og voldelig det enn er, har vært som en tilførsel av oksygen til det trøstesløse, pedantiske og materialistiske intellektuelle livet i Vesten. Det er befriende å kunne tale om Gud igjen, selv om det skjer på noen andres språk.
Hvis europeerne trenger det som muslimene har med seg, altså stort sett bare mer religion, gjorde europeerne et feiltrinn da de i sin tid kvittet seg med disse tradisjonene? Og når var det i så fall at dette feiltrinnet skjedde? På 1960-tallet? På 1760-tallet? Og hvis europeerne begynner å føle at religionen rykker i dem igjen, hvorfor burde vi forvente at de foretrekker en forsagt, latterliggjort og ufiks tro som europeisk kristendom, fremfor en dynamisk, selvsikker og storbyvant tro som europeisk islam? Svaret er at det burde vi ikke.
Det er vanskelig å skaffe til veie pålitelig statistikk over hvor mange europeere som konverterer til islam. Det tyske Islamarkivet anslo nylig at 4.000 tyskere konverterer hvert år, men disse tallene er blitt trukket i tvil. Francesca Paci, en ledende italiensk journalist i islamsaker, sier at det finnes ca. 50.000 italienske konvertitter til islam. Disse omfatter to fremstående diplomater, tidligere FN-ambassadør Mario Scialoja og tidligere ambassadør til Saudi-Arabia Torquato Cardilli, samt Hamza Piccardo, tidligere leder for den venstreorienterte arbeiderbevegelsen Autonomia Operaia, som ble leder for den muslimske paraplyorganisasjonen UCOII.
Uansett hva slags tiltrekningskraft muslimsk teologi har på folk i Vesten, er det mange av de prominente konvertittene som blir sterkt involvert i politikken knyttet til den. Yvonne Ridley, en britisk journalist som ble kidnappet av Taliban i Afghanistan i 2001, konverterte til islam to år senere. I løpet av noen få år var hun blitt en fremtredende talsperson for Respect Party, som vokste ut av den britiske motstanden mot krigen i Irak, og som oppfordret muslimer til å slutte å samarbeide med politiet. Ettersom politikk har større nyhetsverdi enn bønn, er ikke de offentliggjorte historiene om entusiastiske konvertitter nødvendigvis representative. Man hører mindre om konvertitter som praktiserer sin tro i fred og ro - selv berømte sådanne som den engelskfødte musikeren Yusuf Islam (Cat Stevens) - enn man hører om konvertitter som bruker islam som en vei inn i politikken.
For en betydelig del av konvertittene er konversjonen ikke bare en vei inn i politikken, men også radikalismen eller sågar terrorismen. Lionel Dumont, en belgisk katolikk med arbeiderklassebakgrunn fra en gudfryktig familie med åtte barn, endte opp med å avsky sine fransktalende medborgere, som han kalte «bortskjemte unger». Han konverterte til islam og kjempet i Bosnia, frekventerte en ekstremistisk moské i Roubaix i Nord-Frankrike, og ble fengslet for en rekke blodige, væpnede oppgjør med politiet i nærheten av Lille i 1996. Enda bedre kjent er historien om Muriel Degauque, også en from belgisk katolikk fra en forfallen kullgruveby. Hun havnet i kontakt med narkotika- og motorsykkelgjenger, og ser ut til å ha kommet seg ut av den verdenen delvis takket være islam, som en kjæreste lot henne stifte bekjentskap med. I desember 2005 sprengte hun seg selv i luften midt i en amerikansk militærpatrulje i Baquba i Irak, og skadet en soldat. Den mest destruktive blant vestlige konvertitter til islam var Germaine Lindsay, en ung mann av formidabel intelligens som vokste opp i en evangelisk kristen, jamaicansk familie i Huddersfield. Han sluttet seg til islam i tenårene, og sprengte seg selv i luften på Picadilly-banen i London i juli 2005, for slik å ta livet av 26 andre. Disse tre voldelige personene ser ut til å ha vært på leting etter noe som kristendommen ikke lyktes i å gi dem. Hva enten Dumont, Degauque og Lindsay er representative eller ei, kan konvertittens nidkjærhet være selve motivasjonen bak konverteringen til islam, og ikke bare en tilfeldig konsekvens.
Kanskje islam passer bedre overens enn kristendommen med et samfunn som har brukt et halvt århundre på å rasere sine institusjoner i den hensikt å gjøre livet mer direkte og «virkelig», mindre formelt og «hyklersk». «Oppriktighet, i enhver forstand,» skrev Thomas Carlyle for halvannet århundre siden, «virker på meg som Koranens fortrinn, det som hadde gjort den dyrebar for de ville arabiske menn.» Det at man i islam mangler inngripen av en hierarkisk ordnet geistlighet, gjør den attraktiv for personer som mener det er noe falskt ved enhver autoritet og alle offisielle roller. At islamsk teologi i svært liten grad bygger på mirakler, gjør den attraktiv for den typen mennesker - moderne mennesker - som ikke takler åpenbaringer av kristent merke. Som den mangelærde franske katolikken Alain Besançon har bemerket, kombinerer islam tiltrekningskraften i naturreligion og åpenbaringsreligion. Islam er, i hans gnistrende formulering, «la religion naturelle di Dieu révélé» (den åpenbarte Guds naturreligion).
I mai 1840 holdt Carlyle en forelesning om Muhammed i London. En del av forelesningen fikk John Stuart Mill, som befant seg blant tilhørerne, til å sprette opp og rope ut sin uenighet i sinne. Carlyle hevdet at til forskjell fra moderne, utilitaristiske europeere hadde Muhammed grepet fatt i og forstått det dødsens alvor som preger alt det vi gjør på Jorden, og dermed lært bort en lekse som menneskene glemmer på eget ansvar. Dette alvoret, sa Carlyle,
er den første av alle sannheter. Det er aktverdig i alle sine legemliggjorte former. Hva er menneskets viktigste hensikt her nede? Muhammed har besvart dette spørsmålet på en måte som kunne bringe flere av oss i vanære! I motsetning til en Bentham eller en Paley tar han ikke rett og galt for å regne ut om de resulterer i tap eller gevinst eller hvor mye nytelse man kan få ut av det ene eller det andre. Han beregner ikke nettoresultatet ved addisjon og subtraksjon for deretter å spørre seg hvorvidt fordelene ved det rette veier tyngre. […] Benthamske nytteberegninger, hvor dyd bestemmes av tap og gevinst, hvor Guds verden reduseres til en død, umenneskelig dampmaskin og menneskets himmelske, uendelige sjel til en slags skålvekt hvor man legger høyet og tistlene eller gledene og sorgene: Hvis du spør meg om det er Muhammed eller disse herrer som gir det usleste og mest forfalskede bildet av mennesket og dets skjebne i dette universet, så svarer jeg at det ikke er Muhammed!
--
Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no
Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: “Det 21. århundrets kommunisme”
