VGs seniorkommentator Fridtjof Jacobsen hadde lørdag en kommentar utenom det vanlige. Jacobsen skriver om advarslene om et delt Oslo, og en demografisk endring uten sidestykke. Jacobsen forstår ikke hvorfor folk hisser seg opp. Det er bokstavelig talt verdens gang.
Som vanlig før lørdagskommentaren har journalisten vært på “befaring” sammen med tegneren Roar Hagen. Tonen er som oftest gemyttelig og teksten inkluderende, når Hanne Skartvet eller Olav Versto skriver. Hagen har ofte gitt innspill.
Men Jacobsens tekst er annerledes. Han avslører at Hagen er blant dem som er alarmert over utviklingen. Når man ser på hva Jacobsen ellers skriver om disse advarslene, er det på grensen til illojalt. Man henger ikke ut intern uenighet med kolleger, men det har Jacobsen langt på vei gjort.
- Du kan mene hva du vil, men han Tybring-Gjedde har skrevet om noe som alle i Norge snakker om. Omtrent slik falt ordene fra tegner Hagen på et morgenmøte i kommentaravdelingen denne uken. Og jeg ble som vanlig oppgitt, og litt trett.
Jeg spyr av den norske innvandringsdebatten. Synes den er en suppe av retorisk krumspring, uspiselige karakteristikker, moralistisk tåkeprat og vikarierende argumenter.
Det avsløringen fra morgenmøtet viser er at innvandringsdebatten, hvilket er et annet ord for muslimers parallellsamfunn i Oslo, ikke bare river Norge, men også norske redaksjoner “i filler”.
Det er ikke overraskende. Men Jacobsen kommer ufrivillig til å demonstrere hva som er feil med mediene, og hva som gjør at VG er i ferd med å ligne mer på Dagbladet i dette som er den største og viktigste debatten siden annen verdenskrig.
Ovenfra-og ned-holdningen
Jacobsen diagnostiserer både debatten og debattantene, men selv mener han det ikke er noe å hisse seg opp over. Han bruker svært sterke ord om debatten – den er til å spy av – men han ser ikke selv problemet.
Det ligger en ganske suveren selvoppfattelse i Jacobsens vurdering: han stiller seg ikke på linje med Hagen, men over.
Dette er en holdning vi kjenner igjen fra en bestsemt type liberalere over hele Vesten. Man trekker stigen opp. Problemet eksisterer ikke, dvs. ikke i den formen som det skrikes opp om. Det eksisterer som et sosiologisk fenomen – folk flytter på seg – hva så?
Mens andre mennesker kvepper til når de besøker Oslo og møter abayaer på hvert gatehjørne, forteller Jacobsen oss at han ikke tenker over dette i det hele tatt.
Utenforstående lurer på hva slags verden journalister og politikere lever i. Jacobsen gir et interessant innblikk:
“Alle i Norge?” Stemmer det? Jeg snakker så og si aldri om det. Ikke med kolleger, ikke med kona, ikke med foreldrene mine, ikke med nære venner, eller gamle venner eller folk jeg bare regner som bekjente. Kanskje jeg er unormalt lite interessert i samfunnet, men jeg får liksom ikke det til å stemme. Men hver gang jeg hører ord som “kulturrelativisme”, “islamifisering” og “norske verdier” så griper jeg altså etter mitt Valium.
Skal vi tro dette? At en kommentator i VG ikke snakker med kona eller foreldre eller nære venner om det som skjer, både enkelthendelser og den generelle utviklingen, som er uten sidestykke? Det er allerede slik i Oslo at man må ta forholdsregler for hvor man er og når. Sender man barn til byen må man fortelle dem noen regler. (Når skal Dagsrevyen eller en avis ta opp disse uskrevne reglene i det nye flerkulturelle bybildet, som eliten garantert selv bruker overfor sine barn?)
Jacobsen forstår ikke bekymringen. Han møter Christian Tybring-Gjedde på Grønland i Oslo. De snakker i to timer. Jacobsen er fortsatt ikke overbevist. Tvert om.
Selv etter to timer med ganske intens samtale, er jeg omtrent like oppgitt over hele debatten som før. Jeg klarer bare ikke å se poenget i å kjempe for eller mot et så grunnleggende utviklingstrekk som at mennesker i dag flytter på seg. At moderne velstående land blir sammensatte og består av ulike kulturer. Jeg jubler ikke over det, men jeg blir ikke opprørt av det heller. For meg er det som været. Det er som det er.
Samfunnsutviklingen, som været? Jeg trodde den var politisk styrt. Dette er ett argument Jonas Gahr Støre-fløyen og Høyre-folk tyr til: det flerkulturelle samfunn er et resultat av globaliseringen. Det er helt feil: Norge kunne når som helst stengt grensene og stramme inn asylreglene og reglene for familiegjenforening.
Oslo har fått 40 prosent flerkulturelle barn i løpet av 20-30 år fordi “noen” bestemte at asylreglene skulle være liberale, at rettighetskulturen skulle utgjøre det viktigste fundamentet for samfunnet. Samtidig åpnet man grensene slik at man ikke hadde noen kontroll med hvem som kom og hvor mange som kom. Som toppen på kaka beholdt man generøse velferdsordninger også for asylanter og familiegjenforente. Kombinasjonen av alle disse tingene har gjort Norge til et av de mest attraktive land i verden å reise til. Selvfølgelig finnes det da mennesker i et uregulert kapitalistisk marked som greier å organisere smugling til Europa, slik at de fortsetter å komme. Mens vi fortsatt later som om vi er heldige som får lov å være humanitære.
Befolkningens tålmodighet er ved å være slutt over hele Europa. Men folk som Jacobsen sier: Hva er det dere hisser dere opp over? Jacobsen viser den samme nedlatenhet overfor Hagen (“som fra sitt utkikkspunkt på Nesodden, mener at sånne som meg er en gjeng lissomliberalere på beste hvite kulturvestkant.”), som overfor Tybring-Gjedde og alle andre alarmister.
Så skifter Jacobsen spor, og nå er det et helt annet argument han slår i bordet: Det har skjedd.
Spørsmålet er ikke om det skal skje eller ikke. Det har allerede skjedd. Spørsmålet må jo være hvordan vi lager et bra samfunn med disse premissene i bånn.
Vi skal akseptere at samfunnet er i ferd med å endres til det ugjenkjenngelige? At det er irreversibelt? Andre vil si at hvis utviklingen er menneskeskapt, så kan den også endres av mennesker. Men det vil ikke Jacobsen, han anlegger et fatalistisk perspektiv: Det som skjer, det skjer. Vi er dømt til å leve sammen.
Men det er det stadig flere er i ferd med å oppdage: at folk fra ulike kulturer, i hovedsak muslimer, ikke vil leve sammen. Det er en smertelig erkjennelse for mange. Det gjør vondt å bli rykket opp med røttene og flytte, i sitt eget land. Dette er ikke noe de selv har valgt. Har Jacobsen tenkt over hvordan det føles? Har VG hatt noen intervjuer med norske som opplever seg fordrevet i sitt eget land?
I stedet omgis det med taushet at mennesker i dagens Europa er “på flukt”, dvs må leve i skjul eller med livvakter, av typen Ayaan Hirsi Ali og Geert Wilders eller Naser Khader, og det faktum at nederlendere flytter til norske utkantkommuner, eller at det strømmer folk ut av Tyskland og Storbritannia.
Det er ikke bare Groruddalen som opplever “white flight”, det har andre land opplevd lenge. Men folk som Fridtjof Jacobsen ser ikke sammenhengen. De vil ikke se den. De vil ikke se at det er en bestemt kultur disse menneskene rømmer fra eller beskytter seg mot.
Det ikke å ville se trusler og konflikter, kalles fortrengning.
Jacobsen er konsekvent. Han tror på universelle/vestlige ideer. Derfor tror han vestlige land er både “moralsk og praktisk overlegne stater som Iran og Saudi-Arabia”. Moralsk ja, men praktisk? Hva mener han med det? Rikere, mer produktive? Hvilken garanti er det?
De vestlige frihetene er sårbare. Samspillet mellom kapitalisme, liberale verdier, og et åpent samfunn er komplisert og sårbart. Men Jacbosen er ikke bekymret. Han er overbevist om at de liberale frihetene vinner.
Ytringsfriheten – en ekstrem kraft? Av seg selv? Må ikke noen forsvare den? Hvordan kan vi tro på Jacobsens modell og prognose når han samtidig sier at det ikke er noe problem?
Handler dette om bakkekontakt? Jacobsen stikker fingeren i jorda, uten resultat. Roar Hagen trenger ikke stikke fingeren i jorda. Han har aldri trukket den ut.
Styrken ved dette landet er alle menneskene som har bevart en kontakt seg imellom. De vet hva folk tenker. De sitter ikke i et elfenbenstårn og blåser av andres bekymring. De ville heller aldri finne på å sette seg på sin høye hest og latterliggjøre andre.
Jacobsen har med sin kommentar vist hvordan debatten om Det nye Norge nå går tvers gjennom redaksjonene, og hvorfor VG ser ut som det gjør.
De er de liberale kjekkasenes syn som dominerer: Jacobsen, Aslak Nore, Anders Giæver.
Det gjør at feks. Hanne Skartveit ikke tør ta den helt ut. Da ville uenigheten bli for synlig. Resultatet er et uforløst, frustrerende produkt.
Jacbsens kommentar blottstiller hvor uimottagelige en bestemt type liberale er for kritikk. De føler seg suverene.
Men tiden er ved å løpe fra slik overlegenhet. Folk forventer at man tar stilling og ikke kaller dem idioter.