Debatten mellom Bernt Hagtvet og Edvard Hoem kan fortone seg som krangel om fortida. Men det er alt annet enn det. Hoem representerer den spesielle blanding av postmodernisme og maoisme som har overlevd og utgjør en viktig del av elitens referanseramme. Hitler er i aktiv bruk som skremsel, og for å ramme politiske motstandere. Men nåde den som rører Mao.
Hagtvet forsøker å skrike, men blir han hørt? Han kunne selv ha løftet debatten ved å vise relevansen for dagens debatt om ytringsfrihet og krenkelser.
ML’erne har greid å overlevere stafettpinnen til islamistene. De har samme forhold til demokrati og yringsfrihet: det er klasse- eller religionsbestemt, og menneskerettigheter avhenger følgelig av gruppe. Terror er tillatt mot gruppens fiender.
Man diskuterer ikke dyrevern med kobraslanger, sier Hagtvet. Men Hoem betrakter ikke Myrdal som en kobraslange. Tvertimot.
Man skulle tro at Hoem ville holdt seg til å forsvare Myrdals sakkunnskap på Strindberg/Bjørnson og ellers distansert seg fra hans syn på andre felt. Hoem forsøker, men sinnet ser ut til å ha tatt ham, for han plumper uti det med begge bena: Det er en grov fornærmelse å sammenligne Myrdal med Irving, og å sette likhetstegn mellom Hitler og Mao.
Hoem forsvarer fortsatt Mao og maoismen. Han er ingen sedat teddybjørn av en bjørnson-kopi som har lagt fortiden bak seg. Når man pirker litt borti ham er maoisten sprell levende. Får noen med seg hvor uhyrlig det er av en bjørnsonforsker/dosent?
Maoismen er de senere år diskreditert, og levnes ingen ære. Mao er i samme kategori som Stalin og Hitler. Grenseløs hensynsløshet, utstudert sadisme, på linje med de verste herskere i historien. Men for Bjørnson-klonen Hoem er han fortsatt symbolet på opprør!
Gjennom meir enn tretti år har eg følgt godt med i Myrdals omfattande forfattarskap. Når han samanliknar Myrdal med David Irving er det ei grov fornærming mot ein mann som gjennom kritisk journalistisk verksemd har ytt store bidrag til ein heil generasjons forståing av den tredje verda. Ved å vera blind for alt anna enn Myrdals politiske mistak prøver Hagvet å ramme ein heil generasjons politiske opprør. I Hagvets politiske vrengebilde av verda er Maos Kina og Hitlers Tyskland to sider av same sak.
La oss se litt på hva Myrdal har stått for, for den røde tråd er nettopp det politiske opprør Hoem hyller. Fascister har ikke lov å drepe, men revolusjonen har lov til å drepe, i den gode saks tjeneste.
Myrdal ga et intervju til Hizbollah
The Second World War was both a war between different imperial interests and of people fighting for their independence. In Europe the Norwegians, the French resistance, the guerrillas of Northern Italy struggled for their national liberation as do the Palestinians, Iraqis, Afghans today.
Where there is oppression people will rise in revolt. The ideologies will be different according to the time and the history but if people are oppressed they will react and revolt and their struggle will be just.
Today in many countries of the world – especially in Asia – Muslim or Islamic ideology has become a driving force in the popular resistance against oppression. The situation and thus the ideologies were different for the patriots of Europe or China during the second World War. But then as now: To revolt against oppression is just. [...]
The question of international solidarity is in fact very simple. We formulated it during the war against US aggression in South East Asia:
- Support the Liberation front on their own conditions![1]
Dette er en slags maoismens katekisme: støtt frigjøringsbevegelsen på dens egne vilkår. Derfor har ML og store deler av venstresiden gått fra å støtte FNL og Fatah/PLO til Hamas. Men undertrykker all tvil av hensyn til “saka”. Det skjedde også på 70-tallet. Etter at FNL tok over Vietnam startet båtflyktningene, og krigen mellom Kina og Vietnam. Dette fikk mange til å revurdere synet på FNL: en frigjøringsbevegelse kan også være ond og undertrykkende. Men ingenting av dette har gjort inntrykk på Hoems generasjon. Erfaringene prellet av på dem. Nå våkner ML’erne til liv. Kan det være fordi de værer nye tider for sine ideer, om enn i en annen form?
ML opplevde ikke selv å ta makten, men de har bevart en ideologisk forståelse som passer som hånd i hanske med islamismen. De sitter også på maktposisjoner i norske medier og kulturliv som gir dem innflytelse. De kan dø vel vitende om at de ga stafettpinnen videre: Norge kan likevel bli et diktatur.
Hvis dette høres ut som overspente fantasier, så er det leseren som må gå i seg selv: Den 9. april ble Norge invadert av et totalitært land. Historien ble med ett virkelig. Vi fikk stifte bekjentskap med terror og død. Mennesker tok opp kampen mot ondskapen og ofret alt. I fem år delte vi kår med det mange mennesker har gjennomgått, og fortsatt lever under.
Var vi vaksinert mot ondskapen? En vaksine har begrenset varighet, når nye generasjoner vokser opp er lærdommen borte. Men det var ikke tankeløshet som preget generasjonen født på 50-tallet. På uforklarlig vis falt borgerskapets barn for en totalitær ideologi langt borte, en gang på slutten av 60-tallet. Disse menneskene fikk i kraft av sin sosiale klassebakgrunn og materialistiske maktideologi stor innflytelse på samfunnet. De senere år har Norge importert titusenvis av mennesker som overhodet intet forstår av norsk historie og kultur, men som har med seg en religion som i politisert form minner om ML: dyrkelsen av makt, intoleransen, ufølsomheten for Den andre, og ufølsomheten for sannhet.
Den som hørte Nazneen Khan-Østrem og Mohammed Usman Rana i Litteraturhuset sist tirsdag og som husker ML-tiden, vil ikke ha noe problem med å se likheten.
Akkurat den parallellen trekker ikke Hagtvet. Men det burde han gjort, for det er det som gjør oppgjøret med Myrdal til noe annet enn gammelmannsmarkeringer.
Forsvar for nedslaktinger
Den som vil forstå hva Myrdals syn betyr i praksis må ta seg bryet med å lese hva han mener. Forsvaret for nedslaktingen på Den himmelse freds plass var ikke noe han sa der og da, det var noe han kom frem til i ettertid.
In 1997 he faced controversy on another front, as he publicly defended the Chinese government’s (of which he is not a supporter, post-Mao) intervention during the Tiananmen Square protests of 1989, on the grounds that it was a necessary action to preserve east-Asian stability. Responding to critics, he stated that the original student protests were in fact well-founded and directed at corruption and other ills in Chinese society, and that the Communist Party failed to respond constructively to their demands. The party’s intransigent and non-cooperative attitude, as well as provocations from some demonstrators, aggravated the situation, and this eventually, and tragically, led to a crisis in which the state’s stability was at stake. At this point, all other options than a violent resolution were blocked. Originally, he sympathized with the students, but in 1997, he had changed his view and now regarded the crackdown as a necessary evil to preserve Asian stability.
He stated that “I have now come to the conclusion that China in June 1989 was faced with a situation that could have evolved into a political meltdown; a Bosnia of gigantic proportions, and the risk of a new great war in the Pacific area. That is why I now feel that the intervention that time was necessary”, and also that “[t]he question can not be whether it was moral or immoral to shed blood on the square of Heavenly Peace in the summer of 1989, but whether it was necessary or not, to prevent a Bosnia in billion-size proportion, and a possible Pacific war. If it was necessary, as I now believe, then it was right and moral. If it was not necessary, then it was wrong and criminal.”
Myrdal er ikke bare “omstridt” i borderlandet, som Hoem skriver. Forfatterkolleger var så opprørte at de meldte seg ut av Svenske PEN i protest.
Det som fikk det til å renne over var at Myrdal har støttet Khomeini og fatwaen mot Rushdie, og senere revisjonister av typen Robert Faurisson. Disse revisjonistene søkte seg til den arabiske og muslimske verden hvor de fant støtte.
Når man støtter Hamas, Hizbollah, Iran og Robert Faurisson, er man tilhenger av den nye eksterminismen, og fascismen og islamismen bruker samme symbol: den svarte fane.
Den kontrovers som utbröt kring detta efter att Myrdal ändrat sin åsikt ledde, tillsammans med hans försvar för historierevisionisten Robert Faurissons yttrandefrihet, till att Myrdal lämnade Svenska PEN-klubben. Flera ledande medlemmar av Svenska PEN, däribland Per Wästberg, Thomas von Vegesack och Agneta Pleijel, krävde att Gun Kessle och Jan Myrdal skulle uteslutas ur föreningen men misslyckades med att uppnå majoritet för sitt förslag. Detta var tredje gången en uteslutningsprocess mot Myrdal var en fråga för vissa PEN-medlemmar. Efter avslaget av denna deras önskan valde Jan Myrdal att sluta betala avgiften till Pen, varför han kom att straffa sig ur föreningen.
Denne kursen er ikke til å ta feil av, den bryter med gamle forestillinger om forskjell på venstre og høyre. Men det er nettopp oppløsningen av denne skarpe grensen som er kjennetegnet på vår tid. Venstreradikale oppfører seg som høyreradikale og omvendt.
Denne utviskingen har også et positivt motstykke: vi ser at det ikke var stor forskjell på Hitler og Mao, eller Stalin.
Hoem forsvarer fortsatt skillet, for ham er en slik sammenligning fortsatt “hårreisande og reaksjonært”.
Det er samme halal-haram-syn på historien som hans nye forbundsfeller. For dem er historien et våpen.