Rettighetssamfunnet

Av Jonas Haugsvold

Det liberale demokratiets fremste kjennetegn er at det lar individene gjøre som de selv har lyst. Et liberalt demokrati finner ingen mening i sin egen eksistens; det foreskriver bare en prosedyre som folk skal følge i valg av sine egne mål. Ingen ambisjoner kan hevdes å være verre eller bedre enn andre. På denne bakgrunn må staten bekjenne seg til universelle verdier. Den reduserer dermed sin rolle til opprettholdelsen av en rettsorden og menneskerettighetene.

Likebehandling og grenser

Det liberale demokratiet baserer seg på et likebehandlingsprinsipp. Eksempel på prinsippets gjennomslagskraft finner vi i oppstyret etter Kent Andersen og Christian Tybring Gjeddes beskrivelse av multikulturen som en drøm fra Disneyland. Det var som representant for dette prinsippet at utenriksminister Jonas Gahr Støre tok avstand fra beskrivelsen. Den bar nemlig bud om en stat som skulle trekke i retning av én bestemt kultur, et klart brudd med det liberale demokratiets formål. Et annet tegn finner vi i det pågående arbeidet med å avvikle kristendommens posisjon. En stat som bekjenner seg til universelle verdier har ikke behov for en statsreligion. Den er vennlig innstilt til religiøs aktivitet, men de ulike religionenes liberale eller demokratiske anlegg er uten betydning for statens sympatier og antipatier. I et liberalt demokrati må staten være ”religionsnøytral”.

I et rettighetssamfunn kan det være lett å glemme at det også er mulig å tenke annerledes om både kultur og likebehandling. Blant annet vitner det opphevede grunnlovsforbudet mot jesuitter og munkeordener om at det har vært legitimt å beskytte borgerne mot illiberale krefter som kunne sette en demokratisk konstitusjon i fare. I stedet for å se de gamle forbudene som sin tids velbegrunnede beskyttelsesmekanismer, er det vel oppfatingen i dag at forbudene bare er utslag av grunnlovsfedrenes irrasjonelle intoleranse.

Kulturkampen som nå pågår har synliggjort problemene med statlig verdivegring. En verdinøytral stat makter ikke å markere grenser for hva som kan regnes som akseptabel samfunnsoppførsel. Kvinnefiendtlige, religiøse plagg som unektelig vanskeliggjør arbeidet med å holde ideen om individenes politiske likeverd i hevd, blir til eksempel beskyttet i det liberale demokratiets navn. Selv der individenes selvutfoldelse kan skade fellesskapets interesser, er det i dag blitt vanskelig å få til skarpere reaksjoner enn offentlige tiltak for ”holdningsendringer”.

Politikkens opphevelse

I boken Rettens ironi trekker Rune Slagstad en parallell mellom vår tids liberale rettighetstenkning og historien om Odyssevs, som med Kirkes råd redder seg selv, sitt skip og mannskapet fra undergangen. Ved å gi individene rettigheter, opphever man politikken og unngår ”massens tyranni”. Samfunnsmedlemmene får eksperter og rettighetsombud i bytte mot politikken. Dersom folkeviljen går på akkord med universelle rettigheter, betraktes den som sirenenes forlokkende sang som setter det liberale demokratiet i fare. I rettighetssamfunnet spiller staten rollen som helten Odyssevs. Rettighetsjussen er tauet myndighetene binder seg til masten med, og voksen den putter i ørene på sitt folk.

Noen ganger er virkeligheten annerledes enn poesien. Avvik i synet på grunnleggende verdispørsmål mellom folket og rettighetsekspertene, viser også motsetningsforholdet mellom universelle rettigheter og folkets selvbestemmelsesrett. Avgjørelsen til Likestillings- og diskrimineringsombudet, og siden nemnda – der hijabforbud i politiet ble funnet lovstridig – var til eksempel forankret i menneskerettighetene. Samtidig var den i strid med folkets ønsker. Selv om rettigheter stadig fremstilles som folkets garanti mot overgrep, viser diskrimineringsombudet og nemndas behandling av hijabspørsmålet at rettighetsjussen også kan fungere som den herskende klassens styringsverktøy.

Aktive og passive borgere

I dag hevdes det med styrke at menneskerettigheter skaper selvstendige borgere og bringer ny kraft til folkestyret. Det er et uttalt politisk mål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Rettigheter er fortsatt et positivt ladet begrep, men det finnes også gode grunner til å være skeptisk til dagens rettighetsdyrkelse. Jeg skal forsøke å peke på et par av dem:

For det første bidrar rettighetssamfunnet til en reduksjon av borgernes politiske aktivitet. Det finnes ingen overbevisende erfaring som tilsier at rettigheter generelt, og menneskerettigheter spesielt, skaper et bredt og politisk aktivt borgerskap. Utviklingen forteller i stedet om fremveksten av en rekke ulike offentlige ombud som er satt til å sikre at individene ikke blir urettferdig behandlet. Rettighetssamfunnet er et teknokrati, der prioriteringene er overlatt til juridiske eksperter. Her undergraves det demokratiske prinsipp om at enhver person som utøver offentlig myndighet kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Når samfunnets verdier representeres ved rettighetskataloger, fratas borgeren dessuten muligheten til å være med å fastsette og å fordele de samme verdiene.

For det andre kan menneskerettighetenes idé gå tapt dersom individuell frihet blir brukt til noe som ikke lenger har sosial verdi. Et blikk på sakene som sendes til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forteller at det i stor grad er egoister, kverulanter og kriminelle som nyter godt av menneskerettighetene i dag. Muligens er det på tide å hente frem Frede Castbergs gamle advarsel mot å la rettighetene bli den ansvarsfrie egoismes seier over fellesskapets idé.

Tro, håp og rettigheter

Det liberale demokrati kan kanskje forstås som et resultat av 68-generasjonens bestrebelser. Individuelle, positive rettigheter er blitt systemet for borgerens selvrealisering – en prosess som i dag forveksles med politisk deltakelse. Vi tror at universelle rettigheter vil sørge for et samfunn som både er flerkulturelt, grenseløst og harmonisk på samme tid.

I en trafikkåre på Vesterbro står frihetsstøtten, et 20 meter høyt monument som ble reist til minne om stavnsbåndets opphevelse i Danmark. Dens historie om personlig frihet er også blitt et symbol på idealet om det demokratiske samfunn. Ved støttens fot står det fire statuer. De symboliserer flid, tapperhet, troskap og borgerdyd – egenskaper demokratiet er avhengig av for å kunne være et demokrati, men som sjelden eller aldri nevnes i den politiske diskurs. Det vårt moderne rettighetssamfunn har glemt, minner de fire statuer oss om; at demokratiet også krever noe av sine borgere.

Donald

“Et liberalt demokrati finner ingen mening i sin egen eksistens; det foreskriver bare en prosedyre som folk skal følge i valg av sine egne mål. Ingen ambisjoner kan hevdes å være verre eller bedre enn andre.”

Der tror vi du tar feil. Å ha et demokratisk sinnelag innebærer bestemte måter å forholde seg til andre på, blant annet ved at handlingene er forutsigbare og gjennomsiktige. Demokrati er ikke utelukkende proseduralt.

Mvh
Donald
Jon Eirik Lundberg

En veldig presis og velskrevet oppsummering av Haugsvold. Det er bare én ting jeg er i tvil om: Hvordan avgjør vi om det er rettigheten det er noe galt med eller fortolkningen av den?

Menneskerettighetene tar egentlig høyde for et mulig misbruk og garderer seg enkelt ved å si at de ikke kan fortolkes i strid med de verdiene de uttrykker. Man kan altså ikke, egentlig, vende rettighetene mot dem selv, og beskytte kriminelle og terrorister. Forleden ble en farlig mann løslatt i England fordi dommeren mente det stred mot hans Menneskerettigheter å holdes avsondret fra samfunnet. Nå må ekskjæresten leve som landflyktig i sitt eget land i stedet. En slik dom er ikke egentlig forankret i Menneskerettighetene, det er bare retorikk fra dommerens side.

Den formen for tolkninger som snur Menneskerettighetene i revers kan kanskje kalles “et fravær av skjønn”; altså en dommer som ikke gjør jobben sin; som “lar fornuften tas til fange av bokstaven”, for å si det med Luther. Det kan være snakk om god gammel inkompetanse og talentløshet, eller det kan handle om ideologi. Beskyttelsen av Krekar med henvisning til Menneskerettighetene, er et brudd på erklæringens §30, er klart ideologisk betinget. Likeledes med påstanden om at ytringsfriheten beskytter trusler om terror (det gjør den helt entydig ikke).

Det er denne ideologiske misbruken av rettighetene man må kritisere – ikke rettighetene som sådan. En verden hvor ideologene fortsatt har makten, men rettighetene er ute av kraft, er uendelig mindre tiltalende enn det motsatte scenariet.
Ørnulf

Jon Eirik Lundberg skrev: “Hvordan avgjør vi om det er rettigheten det er noe galt med eller fortolkningen av den?”

Vi må huske at menneskerettighetene ikke er noen fast størrelse som ble erklært en gang for alle. Man lærer på skolen at menneskerettigheter handler om FN-erklæringen av 1948, men virkeligheten er en annen. Stadig nye rettigheter legges til gjennom nye konvensjoner. Hva mer er, den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som har mandat til å tolke den europeiske menneskerettskonvensjonen, har uttalt at rettighetene er dynamiske og må sees i lys av samfunnsutviklingen. Når samfunnet blir mer liberalt, ja da må gamle rettigheter også tolkes mer liberalt. Grensene flyttes stadig.

På sin side vil nasjonalstaten Norge unngå EMD-dommer mot seg. Man skal helst ligge i forkant av rettighetsutviklingen, og passer på å lage lover som er garantert “menneskerettighetsvennlige”. Ballen spilles tilbake til domstolen i Strasbourg, og den gjensidige dynamikken kan rulle videre..

Når det ikke er partikulære rettigheter som er hellige, men menneskerettighetene som ide, snakker vi om en ideologisk tankemodell.

Rettigheter er selvsagt noe “prepolitisk” i liberal ideologi, og slik sett hevet over politikken. Men en utvidelse av rettigheter innebærer at andre sfærer begrenses. Innskrenkning av det politisk/demokratiske sfæren er et resultat av denne utvidelsen, og en slik utvikling er hverken apolitisk eller uproblematisk.

Utfordringen er å vise hvordan andre verdier kan bli undergravet dersom rettighetene blir for omfattende.

Takk til Jonas Haugsvold for gode motforestillinger.
Jon Eirik Lundberg

Det er ikke sikkert at det er rettighetene som blir for omfattende. Det kan også være tolkningene som undergraver verdiene som rettighetene artikulerer. Det er et spørsmål om ideologi, ikke om rettighetene som sådan.

Til gjengjeld er det ikke en ideologisk idé at Menneskerettighetene er universelle. De er aldri blitt formulert som annet enn dét. Eller sagt på en annen måte: At de ikke er universelle er et nytt påfunn som er dukket opp etter 9/11.

Rettighetene er da også uten mening hvis man fjerner det universelle ved dem. De som tror at de står ved kraft for bare noen få kan jo prøve å forklare hvordan Tegningene utløste et så gjennomgripende drama i Vesten, hvor trosfriheten jo skulle gi dem full dekning. Hvorfor blir de som avviser trosfriheten – OIC – tatt så sterkt i forsvar hvis trosfriheten står ved lag? Det er nok nedbrytningen av rettighetene og deres verdier som har en ideologisk forklaring. Ikke nedtegnelsen av dem.