Av Jon Eirik Lundberg
Postmodernismen har fått en dårlig dag hver 5. September. Da flagger danskene for de som er falt i krig for landet, og feirer alle de som er sendt ut i verden på oppdrag. Det vil si militære grener pluss politifolk, diplomater, leger og sykepleiere. Resultatet er en dobbel markering som spenner fra gjensynets skrattende glede til det bunnløse tapet, som unndrar seg språket og best markeres med stillhet. Fra den humanitære hjelpen på den ene siden, til den mest intense form for vold og destruksjon på den andre. En markering med stort spenn og stor dybde.
I år var det andre gang arrangementet ble holdt, og til forskjell fra i fjor var tusenvis av mennesker denne gang møtt frem. De dannet en kjede langs Strøget fra Rosenborg Slot til Rådhuspladsen, hvor de applauderte den hjemkomne Livgardens gruppe 9, som har vært et halvt år i Afghanistan. På Rådshuspladsen stilte Livgarden seg opp i en stor firkant med Rådhustrappen som den ene lengden, hvor talerne stod. Oppmarsjert på denne måten lignet sceneriet noe fra Romerriket. Linjene ble bare brutt av krigsinvalidenes utstrakte underkropper. Gruppens kommandant og sjefen for Hærens Operative Kommando, generalmajor Agner Rokos, inspiserte de tre lengdene med soldater. Deretter talte Rokos til troppene; berømmet dem for deres vilje til å fortsette gjennom sterk motgang og fremhevet betydningen av oppgaven de har vært sendt ut på for sikkerheten i hjemlandet. Soldatene hadde bidratt til å skåne Danmark for terror, sa han. Oppgaven er å drive Taliban ut, sette en ny regjering inn og få soldatene hjem. Etter ham talte Københavns borgmester Frank Jensen. Han utdypet meningen med krigen.
“I har alle sammen gjort noget af det største, et menneske kan gøre. I har sat jeres liv på spil for andre menneskers frihed og fred, og ikke mindst for det, I tror på.
Det demokrati, den frihed, den lighed, den værdighed og de muligheder, som I selv er vokset op med, og som vi her i Danmark tager for givet.
Det har I kæmpet for at udbrede til lande, hvor folk er blevet skudt, tortureret eller endda stenet for at drømme om den slags.”
Etter en tale til av en representant for Folketingets Forsvarskomité ble det utdelt medaljer til krigsinvalidene fremme ved trappen. Kort etter ble paraden avsluttet og rekkene oppløstes idet de sivile og de militære blandet seg i omfavnelser.
Hovedarrangementet på flaggdagen fant sted på plassen foran Christiansborg. Etter en gudstjeneste hvor alle danske falne siden 2. Verdenskrig ble nevnt ved navn, tok 1200 soldater, piloter, sjømenn og de andre gruppene oppstilling foran deler av Kongefamilien, Folketinget og andre innbudte. Rundt om hele Slotspladsen stod en folkemengde av pårørende og borgere. Fredsvagten, som siden 2001 har holdt til der soldatene ble oppmarsjert, hadde slått seg ned på andre siden av kanalen, hvor den hadde reist en flaggborg langs rekkverket i regnbuens farger. Fredsvagten er ikke noen anti-bevegelse. Den mener at fred er bedre enn krig, og det kan man jo ikke være uenig i. Den naive stemmen er noe av det som gjør det danske samfunnet menneskelig.
Den danske samfunnstoppen kom strømmende inn fra kirken ved kanalen: Generaler, kommandører, politikere og kongelige. På denne tiden av året kaster Christiansborg en stor skygge ut over plassen som nå var helt fylt med rekker av tålmodig ventende mannskap. Dignitariene og publikum fremfor dem ble badet i skarpt sollys.
Forsvarsminister Gitte Lillelund Bech og Prins Nikolaj inspiserte de oppmarsjerte mannskapene. Prinsen gjorde lange stopp hos invalidene. Deretter gikk Folketingets formann Thor Pedersen på talestolen. En lenke til hele talen følger til sist, men disse utdragene oppsummerer det som ble sagt av ham selv og andre:
”Vi lever i en verden i konstant forandring. En verden, hvor vores normer og værdier er under pres fra mange sider.
Vi må aldrig tage vores frihedsrettigheder og vores måde at leve på for givet. Vi kan kun beholde det, vi er villige til at kæmpe for og forsvare.
Vi lever i en tid, hvor sikkerhed i Danmark også afhænger af, at vi bekæmper trusler, som udspringer andre steder i verden.
Det er nødvendigt, at alle forstår, at vi ikke passivt kan se til, at der andre steder i verden planlægges og forberedes terrorisme, som også kan ramme Danmark. Også selvom det foregår langt fra Danmarks grænser.
Vi har lært af fortiden.
Jeg er glad for, at Folketing og regering i dag tager et ansvar som nation. Det har vi gjort med beslutningen om at engagere os mod den terror og den umenneskelighed, som vi møder ude i verden. Det er også en del af vores politiske ansvar.
Men ét er det ansvar, som Folketingets tager, det er trods alt jer – hver eneste én af jer – der med mod, vilje og moral har taget og fortsat tager det personlige ansvar for, at vi kan være os selv bekendt som nation. En nation, som hylder frihedsrettigheder og demokratiske principper.”
Thor Pedersen viet også plass til de personlige omkostningene ved krigen.
”Det er jer, der gør en forskel – endda ofte med livet som indsats.
Det er jer, som viser, at der er forskel på godt og ondt. At man ikke i valget mellem godt og ondt kan være neutral og passiv.
(…)
I har vist, at man ikke skal bøje nakken og lade stå til, men derimod ranke ryggen og præstere det menneskeligt mulige.
Det er dét, I danske kvinder og mænd har ydet, der gør Danmark ære.
I tager ansvar, og I bærer byrderne.
Men det gør jeres familie i Danmark også. Frygt og ængstelse hver eneste dag, hvor I er derude. Den bekymring og nervøsitet, der er, hver gang telefonen ringer, eller når det banker på døren.
Derfor hædrer vi også pårørende og familie her i dag.
Nogle er vendt hjem med sår på krop og sjæl. Andre har betalt den højeste pris.
Det gør os særligt ydmyge.
Jeg vil gerne udtrykke den allerstørste respekt og medfølelse for jer pårørende, som har mistet en søn, en datter, en ægtefælle, en far.
Man kan spørge: Kan nogen sag retfærdiggøre det tab, I har lidt?
Jeg håber, at I kan finde styrke i det faktum, at den, I har mistet, har kæmpet for og bidraget til, at vi alle kan leve i en bedre verden.”
Etter Folketingets formann talte Forsvarssjefen til styrkene, og så ble det Forsvarsministerens tur. Hun ville ikke si direkte at Danmark er i krig, men artikulerte engasjementet i termer av ”internasjonale forpliktelser utført på en profesjonell måte”. Så bad hun om et minutts stillhet for de døde. Først da kunne man høre Fredsvagtens lille kor ved kanalen. De sang ”Kringsatt av fiender”. Og den sangen kom, om enn utilsiktet, til å røre ved nerven i hele markeringen.
Men det mest gripende var likevel et ektepar omkring seksti som stod litt for seg selv i utkanten av folkemengden, nær lyskrysset. Konen stod og lente hodet mot brystet på mannen med et uttrykk som kunne ligne lettelse; og jeg tenkte at sønnen hennes stod oppmarsjert i en av rekkene foran Christiansborg et sted. Men fordi hun ble stående nøyaktig slik, med øynene lukket, urørlig som en støtte, i minutt etter minutt, gikk det plutselig opp for meg at hun egentlig stod der og gråt uten å gråte.
Slik er denne nye feiringen; full av dype skår og skygger. Krigen finnes, og høstluften blir mettet med alvor.
http://www.altinget.dk/artikel.aspx?id=114093
http://forsvaret.dk/HOK/Nyt%20og%20Presse/ISAF/Pages/Hold9blevhyldet.aspx
Jon Eirik Lundberg bor og arbeider i København