Krig bedre enn sex – Sannhet bedre enn hykleri

Hans Rustad

Av Anders Ulstein
 
Panikk i kongeriket! En soldat sier til Magasinet Alfa at det å være i kamp er bedre enn sex. De begår den sivile dødssynd at de tiltrekkes av ”det å være i kamp”. Nå faller selv deres egen Hærsjef (generalinspektøren for hæren, Per Sverre Opedal) sine egne soldater i ryggen og anklager dem for dårlige holdninger. Nå skal selve forsvarsviljen renskes for uriktige ”holdninger”, virker det som.

Det virker naturlig nok litt flåsete å si at ”det å være i kamp” er bedre enn sex, men slik er nå ofte snakket på brakka. Dette er normalt blant 20-åringer i uniform. Det reflekterer dessuten noe av kostnadssiden ved det å være lenge i krigslignende situasjoner. Soldater beskytter seg gjennom et mer herdet språk. En soldat kan ikke tillate seg å falle i staver over livets dybder når alarmen kan gå hvert øyeblikk.

Soldatene sier det som det er. De beskriver dette inferno av følelser og inntrykk som raser gjennom dem før, under og etter en trefning. De omtaler spenningen med bilder og sammenligninger som i realiteten er treffende.

Soldatenes snakk er egentlig ganske presist. Det viser at unge menn er tiltrukket av fare og spenning og kamp. Og slik må det være. Norges sikkerhet hviler faktisk på at unge kvinner og menn føler det slik. Selvsagt må en avdeling motvirke forråelsen som særlig langvarig strid vil medføre, men tilfredsstillelsen over å kjempe må en bevare.

Det disse soldatene viser er mot, selvtillit og styrke. De er artikulerte og de er stolte. De er modige og de vet det. De har stått i fremste rekke og risikert alt. Dette er tilfredsstillende for en ung mann. Derfor oppleves det kanskje som ”bedre enn sex”. Det er en måte å si at mens sex er en nytelse, er kamp og strid meningsfullt. Tror en at soldatene i kamp på liv og død er altruister som ”skal redde verden”?

Det er klart at vi må sette grenser, men vi må også være svært varsomme med å tukle med den motivasjonen som er helt grunnleggende. De gode sivile holdningene kan ikke overføres til en skytestilling når Taliban stormer posisjonen. Der er en uoverstigelig kløft, og det må det være.

Må en ikke kjenne tilfredsstillelse når en viser mot og styrke i møte med dødelig fare? De har tross alt overlevd. Det er noe berusende ved det, skulle jeg tro. De har vist mot. Har de ikke grunn til å være stolte? Hva tror Hærsjefen soldatene er stolte av? At de har fremmet FNs mandat? At de har gode verdier? Eller at de har kjempet og vunnet? Hærsjefen mener visst dette er holdninger som er fy fy. Men uten disse ”holdningene” ville hærsjefen ikke være i stand til å løse et eneste skarpt oppdrag; det er slike soldater og slike holdninger han må stole på for at selv Norge skal forsvares.

Det er derfor rystende at generalen svinger pisken over helt sunne beskrivelser fra dem som selv satt med geværet og skjøt. Det vitner om hvor fjernt andedammen vår er fra verdens realiteter, og at selv Hærsjefen nå plasker rundt sammen med media og mange i den politiske eliten. Det viser hvordan det politisk korrekte språket nå sendes som en torpedo mot selve forsvarsviljen. Det viser hvordan de samme politikere og generaler har sviktet i å forberede både seg selv og andre på hva et skarpt militært engasjement består i og hvordan det vil gi seg utslag i soldatenes språk og holdninger.
 
Soldatene beskriver en trefning med stor realisme og balanse. Her har soldatene noe å lære politikerne og generalene, og ikke omvendt. “Man blir sykt gira rett før man trekker av. Man har lyst til å skyte hele tiden om man har fått verifisert våpen og vet at fienden er et legitimt mål. Når man endelig får skyte, er man blodfokusert, det er nesten så ting går i sakte film fordi man er så fokusert. Da gjør vi alt vi kan for å treffe, for å drepe.”
 
Hva er det Hærsjefen mener er uakseptabelt ved dette? Skal ikke hans soldater være “gira”, skal de ikke gjøre alt for å drepe når de er i kamp? Generalmajoren snakker om “det å ta liv”, selvsagt, ikke drepe. Generalen har tilpasset språket til norsk følsomhet ikke soldatenes virkelighet. Han tar i problemstillingen med hansker og pinsett.

Selv i denne soldatens usminkede innblikk i hvordan han tenker før og under en trefning, har soldaten innsikt nok til å si at man må ha “fått verifisert våpen og vet at fienden er et legitimt mål”; og så ”når man endelig får skyte”. Dette er jo helt etter boka. Generalen har her en supersoldat, som kjenner sitt mandat og som setter inn alt, og som ikke skyter før han får ordre.

Soldaten skulle kanskje ikke si ”endelig”. Det kan jo gi inntrykk av at han har glede av å drepe? Uffda! Men prøv å se det for deg, en patrulje som kommer under ild. Det smeller rundt ørene. Kanskje er noen såret, døde. Noen skriker. Alle ligger flate. Det tar tid før en finner ut hvor skuddene kommer fra. Mye kaos og venting. Så kommer ordren, i stilling, ild! Dette er Taliban, de som har drept og lemlestet utallige, kanskje også kamerater. Skulle soldaten kanskje ha sagt, at ”uffameg nå får vi vel skyte”?

Det holdes mot soldatene at de tiltrekkes av krigen. Hvordan skulle vi få noen til å reise frivillig om ikke soldater faktisk også tiltrekkes av oppdraget? Skulle vi i stedet mobilisere soldater som vemmes av oppdraget?

De norske styrkene holder trolig høy standard. At litt ufiltrert realisme kommer fram er jo fordi en avis ønsker å trykke det. Røft snakk som dette er hørt på alle brakker i alle generasjoner, selv i fredstid – og mye verre enn dette. At disse soldatene ikke framviser større råskap er egentlig oppsiktsvekkende og det skulle gjøre generalmajoren stolt, i stedet innkaller han til krisemøte.

Det er selvsagt enhver soldats ansvar, og enhver offisers, å holde alt for brutalt snakk nede. En avdeling kan ikke tillate at brutalt snakk sklir ut. Da risikerer en at kommando og kontroll svekkes og følelsene tar over. Men jo frykteligere striden blir, jo grovere blir antagelig holdningene. Slik er det. Det er del av kostnadssiden ved krig. Tror vi at soldatenes innsats er kostnadsfri?

Selv om soldater ikke er traumatisert kan jo soldatene som her er intervjuet være rystet av det de har vært gjennom. Usminket snakk og overdrivelser kan være en naturlig reaksjon. Tenker generalmajoren at dette er soldater som muligens fortsatt bearbeider ting de har vært med på? Skal de da få seg en smekk for sine dårlige holdninger?
 
Og tenk! Soldatene sier de har lyst til å hevne sine døde soldatkamerater, skriver Aftenposten vantro. Hevnlyst er normalt ingen god drivkraft i en militær avdelings taktiske operasjoner, det er riktig, men samtidig er det del av en pakke. Vil du ha godt samhold, vil du ha soldater som gir alt for hverandre, selv livet? Da er raseriet som følge av tap en uunngåelig følge. Ved hjelp av disiplin, åpenhet og videre operasjoner kan en håndtere dette; men å framstille dette som noe uakseptabelt er å vise at man ikke forstår hvordan soldatene har det, og betydningen av samhold.

At Forsvarets pressekontakt i det hele våger si at soldatenes uttalelser “på det nåværende tidspunkt” ikke skal få konsekvenser er allerede som et dolkestikk i ryggen på soldatene der nede; som om soldatene nå er under etterforskning…?
  
At Forsvaret selv er de første til å innkalle til “krisemøte” viser en fundamentalt sviktende forstand der en må forlange slik forstand finnes. Forsvaret skulle rykket ut for å ta denne ballen ned på bakken, men i stedet sparker de ballen på direkten. Soldatenes uttalelser er ekte og interessant om hva de er med på. Sivilister må finne seg i dette og de må forstå. Generalen skulle hjulpet sivilistene i dette og ikke kastet seg på hylekoret. Generalen skulle i det minste vise at han forstår sine egne soldater.

Det krisemøte vi nå i stedet skulle hatt var i Forsvardepartementet der en skulle drøfte hva vi skal med en Hærsjef som dolker sine beste soldater i ryggen. En kan ikke tillate at soldatene som er på oppdrag for Norge sendes hjem med skyldfølelse for å ha gjort jobben sin; en kan ikke risikere at moralen svekkes i norske avdelinger ute, en kan heller ikke leve med at generalen ikke har evne til å forklare det norske folk hva en soldats jobb går ut på.
 
Soldatene vil nå i stedet få et samlet Godhetsnorge midt i fleisen. Og soldatene kan lese aviser. Hvem vil stille opp for dem? Den som skal lede soldater må ikke omskrive virkeligheten. En god leder setter den brutale virkeligheten i sammenheng med oppdraget og så motiverer han til strid. Det tipper jeg avdelingsbefalet i Afghanistan også gjør. Soldater som er både dyktige, motiverte og realistiske blir i stedet et problem for Hærsjefen som sier at “slike holdninger er vi nødt til å ta grep for å hindre”.
 
Dette er unge frivillige soldater i Telemarksbataljonen som blant annet sendes ut på lange krevende oppdrag sammen med norske profesjonelle spesialsoldater (marine/fallskjermjegere) i Afghanistan. Er det rart adrenalinet koker?

Når de er ferdig i Afghanistan går de tilbake til skole eller jobb som rørlegger, lærer eller hva de nå er i Norge. Disse soldatene er fenomenalt gode. Alt tyder på at dette er gutter og jenter med holdninger som går langt utenpå det gjennomsnittlige. Nå skal angivelig Hærsjefen gi dem bedre og mer korrekte holdninger.

Der finnes en hær av forskere og eksperter på riktige holdninger og gode sinnelag i Norge, så det skulle ikke være vanskelig. Det blir i så fall den endelige spikeren i kista til Forsvaret; forsvarsevnen er så å si avviklet, nå skal selve forsvarsviljen gjøres salongfähig. Kanskje kommer Hæren med et eget reglement ”Gode holdninger i strid”. En kan jo tenke seg innholdet.

”Man verver seg ikke til Afghanistan for å redde verden, men for å være med i en skikkelig krig”, sier en av soldatene. Takk og pris, skulle Hærsjefen svare på det. Tenk om soldaten hadde snudd rekkefølgen her, at han ikke ville i krig men redde verden? Men dette blir det nok en slutt på, skal vi tro Hærsjefen. De har alt avholdt flere ”verdiseminar” i Telemarksbataljonen. Men verver man kun dem som vil redde verden og ikke dem som søker spenning, fare, utfordringer, kamp, ville man selvsagt ikke få soldater.

Vi vil i dag og de kommende dagene se hykleriet utspille seg for full musikk. Mange vil storme først i køen for å ta avstand fra disse soldatenes “holdninger”. Mest rystende er det å se Hærens egen ledelse ta avstand fra sine dyktigste soldater.

Det er bare måneder siden Forsvarsminister Faremo foran fire bårer drapert i norske flagg siterte Nordahl Grieg: ”det er de beste som dør”. De som uttalte seg i magasinet Alfa er trolig av samme støpning.

Anders Ulstein
Eidsvoll





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.