Krig bedre enn sex - Sannhet bedre enn hykleri

Hans Rustad

Av Anders Ulstein
 
Panikk i konge­ri­ket! En sol­dat sier til Maga­si­net Alfa at det å være i kamp er bedre enn sex. De begår den sivile døds­synd at de til­trek­kes av ”det å være i kamp”. Nå fal­ler selv deres egen Hær­sjef (gene­ral­in­spek­tø­ren for hæren, Per Sverre Ope­dal) sine egne sol­da­ter i ryg­gen og ankla­ger dem for dår­lige hold­nin­ger. Nå skal selve for­svars­vil­jen rens­kes for urik­tige ”hold­nin­ger”, vir­ker det som.

Det vir­ker natur­lig nok litt flå­sete å si at ”det å være i kamp” er bedre enn sex, men slik er nå ofte snak­ket på brakka. Dette er nor­malt blant 20-åringer i uni­form. Det reflek­te­rer dess­uten noe av kost­nads­si­den ved det å være lenge i krigs­lig­nende situa­sjo­ner. Sol­da­ter beskyt­ter seg gjen­nom et mer her­det språk. En sol­dat kan ikke til­late seg å falle i sta­ver over livets dyb­der når alar­men kan gå hvert øyeblikk.

Sol­da­tene sier det som det er. De beskri­ver dette inferno av følel­ser og inn­trykk som raser gjen­nom dem før, under og etter en tref­ning. De omta­ler spen­nin­gen med bil­der og sam­men­lig­nin­ger som i rea­li­te­ten er treffende.

Sol­da­te­nes snakk er egent­lig ganske pre­sist. Det viser at unge menn er til­truk­ket av fare og spen­ning og kamp. Og slik må det være. Nor­ges sik­ker­het hvi­ler fak­tisk på at unge kvin­ner og menn føler det slik. Selv­sagt må en avde­ling mot­virke for­rå­el­sen som sær­lig lang­va­rig strid vil med­føre, men til­freds­stil­lel­sen over å kjempe må en bevare.

Det disse sol­da­tene viser er mot, selv­til­lit og styrke. De er arti­ku­lerte og de er stolte. De er modige og de vet det. De har stått i fremste rekke og risi­kert alt. Dette er til­freds­stil­lende for en ung mann. Der­for opp­le­ves det kan­skje som ”bedre enn sex”. Det er en måte å si at mens sex er en nytelse, er kamp og strid menings­fullt. Tror en at sol­da­tene i kamp på liv og død er altru­is­ter som ”skal redde verden”?

Det er klart at vi må sette gren­ser, men vi må også være svært var­somme med å tukle med den moti­va­sjo­nen som er helt grunn­leg­gende. De gode sivile hold­nin­gene kan ikke over­fø­res til en skyte­stil­ling når Tali­ban stor­mer posi­sjo­nen. Der er en uover­sti­ge­lig kløft, og det må det være.

Må en ikke kjenne til­freds­stil­lelse når en viser mot og styrke i møte med døde­lig fare? De har tross alt over­levd. Det er noe beru­sende ved det, skulle jeg tro. De har vist mot. Har de ikke grunn til å være stolte? Hva tror Hær­sje­fen sol­da­tene er stolte av? At de har frem­met FNs man­dat? At de har gode ver­dier? Eller at de har kjem­pet og vun­net? Hær­sje­fen mener visst dette er hold­nin­ger som er fy fy. Men uten disse ”hold­nin­gene” ville hær­sje­fen ikke være i stand til å løse et eneste skarpt opp­drag; det er slike sol­da­ter og slike hold­nin­ger han må stole på for at selv Norge skal for­sva­res.

Det er der­for rys­tende at gene­ra­len svin­ger pis­ken over helt sunne beskri­vel­ser fra dem som selv satt med gevæ­ret og skjøt. Det vit­ner om hvor fjernt ande­dam­men vår er fra ver­dens rea­li­te­ter, og at selv Hær­sje­fen nå plas­ker rundt sam­men med media og mange i den poli­tiske eli­ten. Det viser hvor­dan det poli­tisk kor­rekte språ­ket nå sen­des som en tor­pedo mot selve for­svars­vil­jen. Det viser hvor­dan de samme poli­ti­kere og gene­ra­ler har svik­tet i å for­be­rede både seg selv og andre på hva et skarpt mili­tært enga­sje­ment består i og hvor­dan det vil gi seg utslag i sol­da­te­nes språk og hold­nin­ger.
 
Sol­da­tene beskri­ver en tref­ning med stor rea­lisme og balanse. Her har sol­da­tene noe å lære poli­ti­kerne og gene­ra­lene, og ikke omvendt. “Man blir sykt gira rett før man trek­ker av. Man har lyst til å skyte hele tiden om man har fått veri­fi­sert våpen og vet at fien­den er et legi­timt mål. Når man ende­lig får skyte, er man blod­fo­ku­sert, det er nes­ten så ting går i sakte film fordi man er så foku­sert. Da gjør vi alt vi kan for å treffe, for å drepe.”
 
Hva er det Hær­sje­fen mener er uak­sep­ta­belt ved dette? Skal ikke hans sol­da­ter være “gira”, skal de ikke gjøre alt for å drepe når de er i kamp? Gene­ral­ma­jo­ren snak­ker om “det å ta liv”, selv­sagt, ikke drepe. Gene­ra­len har til­pas­set språ­ket til norsk føl­som­het ikke sol­da­te­nes vir­ke­lig­het. Han tar i pro­blem­stil­lin­gen med hans­ker og pinsett.

Selv i denne sol­da­tens usmin­kede inn­blikk i hvor­dan han ten­ker før og under en tref­ning, har sol­da­ten inn­sikt nok til å si at man må ha “fått veri­fi­sert våpen og vet at fien­den er et legi­timt mål”; og så ”når man ende­lig får skyte”. Dette er jo helt etter boka. Gene­ra­len har her en super­sol­dat, som kjen­ner sitt man­dat og som set­ter inn alt, og som ikke sky­ter før han får ordre.

Sol­da­ten skulle kan­skje ikke si ”ende­lig”. Det kan jo gi inn­trykk av at han har glede av å drepe? Uffda! Men prøv å se det for deg, en patrulje som kom­mer under ild. Det smel­ler rundt ørene. Kan­skje er noen såret, døde. Noen skri­ker. Alle lig­ger flate. Det tar tid før en fin­ner ut hvor skud­dene kom­mer fra. Mye kaos og ven­ting. Så kom­mer ord­ren, i stil­ling, ild! Dette er Tali­ban, de som har drept og lem­les­tet utal­lige, kan­skje også kame­ra­ter. Skulle sol­da­ten kan­skje ha sagt, at ”uffa­meg nå får vi vel skyte”?

Det hol­des mot sol­da­tene at de til­trek­kes av kri­gen. Hvor­dan skulle vi få noen til å reise fri­vil­lig om ikke sol­da­ter fak­tisk også til­trek­kes av opp­dra­get? Skulle vi i ste­det mobi­li­sere sol­da­ter som vem­mes av oppdraget?

De norske styr­kene hol­der tro­lig høy stan­dard. At litt ufi­l­trert rea­lisme kom­mer fram er jo fordi en avis ønsker å trykke det. Røft snakk som dette er hørt på alle brak­ker i alle gene­ra­sjo­ner, selv i freds­tid – og mye verre enn dette. At disse sol­da­tene ikke fram­vi­ser større råskap er egent­lig opp­sikts­vek­kende og det skulle gjøre gene­ral­ma­jo­ren stolt, i ste­det inn­kal­ler han til krisemøte.

Det er selv­sagt enhver sol­dats ansvar, og enhver offi­sers, å holde alt for bru­talt snakk nede. En avde­ling kan ikke til­late at bru­talt snakk sklir ut. Da risi­ke­rer en at kom­mando og kon­troll svek­kes og følel­sene tar over. Men jo fryk­te­li­gere stri­den blir, jo gro­vere blir anta­ge­lig hold­nin­gene. Slik er det. Det er del av kost­nads­si­den ved krig. Tror vi at sol­da­te­nes inn­sats er kost­nads­fri?

Selv om sol­da­ter ikke er trau­ma­ti­sert kan jo sol­da­tene som her er inter­vjuet være rys­tet av det de har vært gjen­nom. Usmin­ket snakk og over­dri­vel­ser kan være en natur­lig reak­sjon. Ten­ker gene­ral­ma­jo­ren at dette er sol­da­ter som muli­gens fort­satt bear­bei­der ting de har vært med på? Skal de da få seg en smekk for sine dår­lige hold­nin­ger?
 
Og tenk! Sol­da­tene sier de har lyst til å hevne sine døde sol­dat­ka­me­ra­ter, skri­ver Aften­pos­ten van­tro. Hevn­lyst er nor­malt ingen god driv­kraft i en mili­tær avde­lings tak­tiske ope­ra­sjo­ner, det er rik­tig, men sam­ti­dig er det del av en pakke. Vil du ha godt sam­hold, vil du ha sol­da­ter som gir alt for hver­andre, selv livet? Da er rase­riet som følge av tap en uunn­gåe­lig følge. Ved hjelp av disi­plin, åpen­het og videre ope­ra­sjo­ner kan en hånd­tere dette; men å fram­stille dette som noe uak­sep­ta­belt er å vise at man ikke for­står hvor­dan sol­da­tene har det, og betyd­nin­gen av samhold.

At For­sva­rets presse­kon­takt i det hele våger si at sol­da­te­nes utta­lel­ser “på det nåvæ­rende tids­punkt” ikke skal få kon­se­kven­ser er alle­rede som et dolke­stikk i ryg­gen på sol­da­tene der nede; som om sol­da­tene nå er under etter­forsk­ning…?
  
At For­sva­ret selv er de første til å inn­kalle til “krise­møte” viser en fun­da­men­talt svik­tende for­stand der en må for­lange slik for­stand fin­nes. For­sva­ret skulle ryk­ket ut for å ta denne bal­len ned på bak­ken, men i ste­det spar­ker de bal­len på direk­ten. Sol­da­te­nes utta­lel­ser er ekte og inter­es­sant om hva de er med på. Sivi­lis­ter må finne seg i dette og de må for­stå. Gene­ra­len skulle hjul­pet sivi­lis­tene i dette og ikke kas­tet seg på hyle­ko­ret. Gene­ra­len skulle i det minste vise at han for­står sine egne soldater.

Det krise­møte vi nå i ste­det skulle hatt var i For­svar­de­par­te­men­tet der en skulle drøfte hva vi skal med en Hær­sjef som dol­ker sine beste sol­da­ter i ryg­gen. En kan ikke til­late at sol­da­tene som er på opp­drag for Norge sen­des hjem med skyld­fø­lelse for å ha gjort job­ben sin; en kan ikke risi­kere at mora­len svek­kes i norske avde­lin­ger ute, en kan hel­ler ikke leve med at gene­ra­len ikke har evne til å for­klare det norske folk hva en sol­dats jobb går ut på.
 
Sol­da­tene vil nå i ste­det få et sam­let God­hets­norge midt i flei­sen. Og sol­da­tene kan lese aviser. Hvem vil stille opp for dem? Den som skal lede sol­da­ter må ikke omskrive vir­ke­lig­he­ten. En god leder set­ter den bru­tale vir­ke­lig­he­ten i sam­men­heng med opp­dra­get og så moti­ve­rer han til strid. Det tip­per jeg avde­lings­be­fa­let i Afgha­ni­stan også gjør. Sol­da­ter som er både dyk­tige, moti­verte og rea­lis­tiske blir i ste­det et pro­blem for Hær­sje­fen som sier at “slike hold­nin­ger er vi nødt til å ta grep for å hindre”.
 
Dette er unge fri­vil­lige sol­da­ter i Tele­marks­ba­tal­jo­nen som blant annet sen­des ut på lange kre­vende opp­drag sam­men med norske pro­fe­sjo­nelle spe­sial­sol­da­ter (marine/fallskjermjegere) i Afgha­ni­stan. Er det rart adre­na­li­net koker?

Når de er fer­dig i Afgha­ni­stan går de til­bake til skole eller jobb som rør­leg­ger, lærer eller hva de nå er i Norge. Disse sol­da­tene er feno­me­nalt gode. Alt tyder på at dette er gut­ter og jen­ter med hold­nin­ger som går langt utenpå det gjen­nom­snitt­lige. Nå skal angi­ve­lig Hær­sje­fen gi dem bedre og mer kor­rekte holdninger.

Der fin­nes en hær av fors­kere og eks­per­ter på rik­tige hold­nin­ger og gode sinne­lag i Norge, så det skulle ikke være vans­ke­lig. Det blir i så fall den ende­lige spi­ke­ren i kista til For­sva­ret; for­svars­ev­nen er så å si avvik­let, nå skal selve for­svars­vil­jen gjø­res salong­fähig. Kan­skje kom­mer Hæren med et eget reg­le­ment ”Gode hold­nin­ger i strid”. En kan jo tenke seg innholdet.

”Man ver­ver seg ikke til Afgha­ni­stan for å redde ver­den, men for å være med i en skik­ke­lig krig”, sier en av sol­da­tene. Takk og pris, skulle Hær­sje­fen svare på det. Tenk om sol­da­ten hadde snudd rekke­føl­gen her, at han ikke ville i krig men redde ver­den? Men dette blir det nok en slutt på, skal vi tro Hær­sje­fen. De har alt avholdt flere ”verdise­mi­nar” i Tele­marks­ba­tal­jo­nen. Men ver­ver man kun dem som vil redde ver­den og ikke dem som søker spen­ning, fare, utford­rin­ger, kamp, ville man selv­sagt ikke få soldater.

Vi vil i dag og de kom­mende dagene se hyk­le­riet utspille seg for full musikk. Mange vil storme først i køen for å ta avstand fra disse sol­da­te­nes “hold­nin­ger”. Mest rys­tende er det å se Hærens egen ledelse ta avstand fra sine dyk­tigste soldater.

Det er bare måne­der siden For­svars­mi­nis­ter Faremo foran fire bårer dra­pert i norske flagg siterte Nor­dahl Grieg: ”det er de beste som dør”. De som uttalte seg i maga­si­net Alfa er tro­lig av samme støpning.

Anders Ulstein
Eidsvoll




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.