I det offisielle Norge må man ha godkjenning for å henge ut noen som “fascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger”. Bernt Hagtvet gjorde en utilgivelig feil: han satte prefikset “venstre” foran, og det skurrer i ørene på de kondisjonerte. Vestrefascist er i deres ører selvmotsigende, et forsøk på billig propaganda, slikt neocons driver med.
Derfor heises adjektivene opp og Hagtvet fremstår som tullete, dum, barnslig. Tenk å bruke slike ord om en anerkjent kulturpersonlighet, en som festivalprogrammet på Bjørnson-festivalen kaller “en av Sveriges mest kompromissløse og kunnskapsrike og intellektuelle”. Akkurat den formuleringen angrer nok ledelsen litt på, den smaker for mye av carte blanche. Ledelsen forsikrer at det ikke er Jan Myrdals meninger generelt de går god for. Men det er etterpåklokskap: formuleringen er dekkende. Den uttrykker at Jan Myrdal fremdeles er medlem av det gode selskap. Til tross for støtte til Pol Pot, fatwaen mot Rushdie, forsvar for massakren på Den himmelske freds plass, forsvar for Hizbollah og Hamas, forsvar for islamismen som den eneste bevegelsen som gir undertrykte håp i dagens verden, og forsvar for revisjonisten Robert Faurisson.
Myrdal er det mest eklatante eksempel på slektskapet mellom alle totalitære bevegelser – fra stalinismen, maoismen, over til khomeini og islamismen. Fellesnevner er brutalitet og vold, og ingen dårlig samvittighet.
For Myrdal handler det ikke om synder langt tilbake, han har holdt stø kurs og står for de samme meninger idag. Han har feks. sagt seg villig til å reise til Phnom Penh og være forsvarsvitne for Røde Khmer-lederne som endelig er stilt for retten.
Ville man invitert en aktivt bekjennende nazist til Bjørnson-festivalen? Eller er det forskjell på ofrene? Er ikke kommunismens og islamismens ofre like mye verdt?
For å slippe å ta stilling til det brysomme spørsmålet tyr pressen til latterliggjøring av Hagtvet:
Han vil ikke være med på at sammenligningene hans er drøye.
- Nei, det er ikke drøyt å sammenligne. Han er helt klart en venstrefascist med diktaturpreferanser, og en klar voldsforkjemper, sier Hagtvet.
Han mener det er ekstra ille at Myrdal er invitert til en festival viet Bjørnstjerne Bjørnson.
- Denne saken sier alt om kunnskapsnivået i festivalledelsen. Du inviterer ikke en mann som Myrdal til en festival viet Bjørnson, sier Hagtvet. (NTB)
Erfarne Jan Gunnar Furuly i Aftenposten, lar Myrdal slippe unna med at Hagtvet overreagerer:
-I hele mitt liv har jeg aldri opplevd maken til situasjon som dette, sier 83-åringen fra Rica Seilet Hortel i Molde. Myrdal er kraftig forbauset over Hagtvets voldsomme kritikk av ham som “Nordens fremste venstrefascist, folkemordsforsvarer og diktaturtilhenger”.
Igjen vendes disse karakteristikkene til karakteristikker av avsenderen. Det er Hagtvet det er noe galt med, ikke Myrdal.
Aftenposten har to sider om saken; alle arter seg som et forsvar for invitasjonen av Myrdal. Tidligere leder av Litteraturfestialen på Lillehammer, Stig Sæterbakken, som for to år siden inviterte David Irving til å snakke over temaet “Sannhet” mener det er folk som Hagtvet som er farlige, med sin skråsikkerhet.
Sæterbakken velger en postmoderne tilnærming: ingen har monopol på sannheten.
- Er alle ytringer verdifulle i offentligheten?
- Selvsagt ikke. Men de som finnes der, er vi nødt til å forholde oss til, enten vi liker det eller ikke. Det farligste i vårt samfunn er de som er så sikre på å sitte inne med sannheten om rett og galt. Man ser det på den lettheten Hagtvet setter seg til doms over andre på, ikke bare Myrdal i dette tilfellet, men også festivalledelsen, og Edvard Hoem spesielt. Men dette er hersketeknikk av velkjent kaliber. Man tillegger sine motstandere tvilsomme motiver, for dernst, lettvint nok, å fordømme dem, sier Sæterbakken.
Merk ordene “farligst i vårt samfunn” og bruken av det, og ordet “letthet”. Hagtvet er farlig og lettvin, uansvarlig og umoralsk, både mot Myrdal, og mot Hoem som han tillegger motiver. Det er Hagtvet som er æreløs, ikke Myrdal. Slik er postmodernismen i praksis: når det ikke finnes noen sannhet, heller ikke historisk, hvem er det da som triumferer?
Postmodernismen har et problematisk sannhetsbegrep. Kan historiske fakta, dvs. historiske forbrytelser også problematiseres? Ut fra ærlige hensikter kan alt tas opp. Men har Myrdal og Irving det? For disse to dreier det seg ikke om nytt lys over historien, det dreier seg om forsvar for folkemord.
Gamle radikalere hadde noen reflekser i behold når det gjaldt Irving: Men de greier ikke se det samme når det gjelder Jan Myrdal. Det er en inkonsekvens kultur og debattredaktør Knut Olav Åmås ikke unnlater å påpeke.
Han er enig i parallellen mellom Irving og Myrdal, men trekker stikk motstatt konklusjon: begge må få lov til å fremføre sine synspunkt.
Et slikt synspunkt er å oppheve, eller ignorere årsak-virkning forhold i politikken. Vi snakker ikke om idealistiske fagpersoner som iherdig har bestridt den offisielle mening og kommet til andre resultater, og nekter å gi seg. Vi snakker om aktører, aktivister, som utkjemper en kamp: Irving for renvasking av nazismen, og Myrdal for renvasking og forsvar for Pol Pot, slakterne på Den himmelske freds plass, Khomeini og Hizbollah.
Det finnes ingen gratis lunch i det offentlige rom. Den som kjemper for at revisjonister av nazisme eller islamisme skal ha en plass rundt bordet, har tatt parti i en dødelig kamp.
Det skal være høyt under taket, men det er ingenting som tilsier at man inviterer sine dødsfiender inn til dekket bord og gir dem landets fremste talerstoler. Det kalles legitimering og propaganda.
Åmås finner det på sine side “Skremmende var likevel den massive enigheten og oppfordringene til boikott fra norske forfattere” – Åmås nevner mange navn – og “motstand fra mot invitasjonen fra Fritt Ord, Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund og Anders Heger i Norsk PEN.”
Åmås tillegger Hagtvet sviktende tro på “det frie ords rasjonalitet i et åpent samfunn. Enhver boikott avbryter enhver samtale, og er en monologisk maktbruk”.
Problemet i Europa i dag er at vi står overfor krefter som vet å bruke den monologiske maktbruk både verbalt og fysisk. Flere mennesker må leve anonymt, i dekning, eller omgitt av livvakter 24 timer i døgnet. Det er de samme kreftene Åmås og Abid Q. Raja inviterer til dialog. Den norske kirke og den norske regjering gjør også det, (jfr. prost Olav Dag Hauges signingsferd til Qaradawi på statens regning etter karikaturstriden).
Den samme kultur og debattredaktøren omtalte i sommer de nye bøkene til Paul Berman og Ayaan Hirsi Ali. Åmås måtte gi Berman rett i at Tariq Ramadan er en tvilsom figur, med doble budskap. Oppgjøret med Ramadan var berettiget. Men Åmås kunne uanstrengt fastslå dette uten med ett ord å nevne at hans egen avis, hans egen kulturseksjon! har skrevet artikkel etter artikkel – som oftest ført i pennen av Ulf Andenæs – som roser Ramadan og hans euroislam.
Det mest alvorlige i Ramadans bok er påvisningen av slektskapet og forbindelsene mellom nazismen og islamismen, representert ved Ramadans bestefar Hassan al-Banna. Konklusjonen på Bermans analyse er at Ramadan er en dobbeltspiller som aldri har tatt noe oppgjør med bestefarens dypt antidemokratiske bevegelse: Det muslimske Brorskap. Tvert om – Brorskapet inviteres til seminar i Oslo på UDs regning.
Slik er dialogen i praksis.