På dagen da “partene” møtes i Det hvite hus, til det som kan bli en ny runde fredsforhandlinger, på denne dag holder Charles Freeman foredrag på NUPI og blir intervjuet av NRK om fredsprosessen, som han dømmer nord og ned, i likhet med Hilde Henriksen Waage. Jan Egeland ser like mørkt på det, men vil ikke gi opp håpet. Han har en egen evne til å være prestelig.
Men det var Egeland som var Freemans gjest. Akkurat som da NTNU i Trondheim skulle holde en foredragsrekke om Midtøsten-konflikten, og bare inviterte kritikere av Israel. Sjekk “credentials” til fagmenneskene som besøker norske think-tanks og universiteter: det er en vedvarende strøm av mennesker som er negative til Israel.
Den norske eliten er blitt anti-israelsk, systematisk og konsekvent.
Man kan si mye om en slik dreining. En av dem er at det gjør oss dumme. Vi forstår ikke lenger hva som foregår i verden.
Jeffrey Goldberg har en meget god artikkel i the Atlantic om sannsynligheten for at Israel vil angripe og bombe Iran. Goldberg har snakket med en 40-50 mennsker på høyt nivå, i Israel, USA og den arabiske verden. De tar Irans atomplaner svært alvorlig. Goldberg får frem at dette kan være en sak som er et være eller ikke-være for Israel. Det finnes allerede grunnlag for en slik hypotese. Goldberg legger merke til at teokratene i Teheran snakker om Israel og jøder som en sykdom, mennesker som besudler skapningen. Han spør den iranske utsendingene til IAEA, og får til svar at “ja, jøder besudler verden”. Når man hører slike uttalelser, må man spørre: har det iranske regimet en eksterministisk innstilling?
Hvis Iran får atomvåpen vil det forandre hele den maktpolitiske balansen i Midtøsten. Flere land vil konkludere med at de ikke kan stole på USA i en krisesituasjon, de vil søke seg inn under den iranske atomparaplyen. Det vil bety en mye farligere situasjon for Israel: Hizbollah og Hamas vil kunne operere under den samme paraplyen, og Israel vil måtte være forsiktig. Dette er bevegelser som bevisst bruker provokasjonen.
Derfor er drapene på de fire settlerne på Vestbredden, samme dag som fredssamtalene starter, så alvorlig. De sier noe om hva slags aktører man har å gjøre med i Midtøsten. Dette er krefter som støttes av-, som er instrument for Iran.
Drapene kan ha bidratt til å gjøre det klart for Obama, at hvis Iran ikke viser vilje til å bakke ut, har han ikke noe annet valg enn å bombe atomanleggene. Alternativet er for risikabelt.
Men disse scenariene får man aldri kjennskap til ved å følge norske medier.
Charles Freeman var påtenkt som medlem av National Intelligence Council, som lager de nasjonale etterretningsestimatene. Men Freeman hadde for nær forbindelse til Saudi-Arabia, mente kritikerne. Freeman hadde vært ambassadør der i en årrekke. Kritikerne mente han var for forståelsesfull mot USAs fiender. Selv mente Freeman det var Likud-fløyen i Israel og Aipac i USA som forpurret hans nye post.
In an interview with Fareed Zakaria on CNN he repeated many of the same points, adding a defense of past comments about the September 11 attacks, saying US past actions had “catalyzed — perhaps not caused, but catalyzed — a radicalization of Arab and Muslim politics that facilitates the activities of terrorists with global reach.”
..
In an interview quoted in The New York Times, Freeman said “Israel is driving itself toward a cliff, and it is irresponsible not to question Israeli policy and to decide what is best for the American people.”
..
Freeman commented at a Washington Institute for Near East Policy meeting in 2002 that, “And what of America’s lack of introspection about September 11? Instead of asking what might have caused the attack, or questioning the propriety of the national response to it, there is an ugly mood of chauvinism. Before Americans call on others to examine themselves, we should examine ourselves.”[31] In October 2005, Freeman told another Washington conference: “On the question of U.S. strikes on targets in Iran or elsewhere, I simply want to register what I think is an obvious point; namely that what 9/11 showed is that if we bomb people, they bomb back.”
Freeman mente at Norge burde stille seg i spissen for et initiativ som tok sikte på å presse Israel til fred. Det var det eneste som nyttet, mente han. Planene om en iransk bombe virket langt borte.