Forstadsopptøyene og islam
Tatt i betraktning at store deler av Frankrikes innvandrerbefolkning er av nordafrikansk opphav, samt Vestens militære engasjement i Irak og Afghanistan og bekymringer omkring jihadisters terrorisme i vestlige land, var det naturlig å spørre seg hvorvidt urostifterne ble radikalisert av islam. I 1995 var Frankrike blitt rammet av en bølge av drap begått av islamister basert i banlieuene. Khaled Kelkal, en ung sympatisør av Algeries Væpnet islamsk gruppe som kom fra Lyon-forstaden Vaulx-en-Velin, hadde bombet et tog i Paris og en jødisk skole i Lyon. Da opptøyene brøt ut i 2005, befant det seg andre fra Lyon som innsatte på Guantanamo under mistanke om Al Qaeda-tilknyttet terrorisme. Islam virket viktig for urostifterne. Den 31. oktober, akkurat idet volden så ut til å opphøre, fikk den et nytt oppsving da en tåregassgranat ble kastet nær en moské i Clichy, hvilket ble fordømt som vanhelligelse. Politiet tok hensyn til de muslimske lederne for å få hjelp til å opprettholde roen, og de trakk seg til og med tilbake fra visse nabolag på lokale imamers forespørsel. I Clichy hørtes flere steder ropet «Allah akbar!».
De fleste observatører lette etter en forklaring på opptøyene som ikke omfattet islam. At opptøyene ble begått av muslimer, resonnerte de, gjorde dem ikke til muslimske opptøyer. Kanskje urostifterne ikke var sinte muslimer, men sinte, fattige mennesker som tilfeldigvis var muslimer. International Crisis Group (ICG) medgikk at opptøyene hadde et sterkt islamsk element, ikke desto mindre hevdet de at jo mer islamske opptøyene virket, desto mindre islamske var de. «Paradoksalt nok,» mente ICG, «er det utmattelsen av politisk islam, snarere enn dens radikalisering, som forklarer denne hovedsakelig muslimske volden, og det er avpolitiseringen av unge muslimer som burde gjøre oss urolige, og det langt mer enn deres påståtte reorganisering i radikal retning.»
Det lød ikke overbevisende. ICGs konklusjoner bygget på tendensiøse definisjoner. Det ICG mente med «politisk islam» var offisiell politisk islam, slik den var definert av byråkrater i Frankrike: gammeldagse og akterutseilte lokale imamer, den til Det muslimske brorskapet tilknyttede Unionen av islamske organisasjoner i Frankrike (UIOF), statsstøttede antirasistgrupper og diverse andre organisasjoner som hadde deltatt i det franske muslimske rådet (CFCM) opprettet av Nicolas Sarkozy i hans tidlige år som innenriksminister. Disse klarte ganske riktig hverken å vinne ghettoungdommenes lojalitet eller kontrollere dem under opptøyene, fordi ungdommene hadde beveget seg i retning andre identiteter.
Det var nettopp de identitetene ghettoungdommene hadde funnet - navnløse, moderne og individualistiske identiteter de hadde sett på TV - som de fleste franskmenn tenkte på når de hørte uttrykket «politisk islam». ICGs rapport medgikk at ungdommene sympatiserte med jihad. De var rasende forkjempere for arabernes sak i Irak, Afghanistan og Palestina. De omfavnet en selvlært versjon av fundamentalismen som rapportens forfattere kalte «shaykist-salafisme». De tre inntrengende anmodningene ICG rettet til franske myndigheter - stans i politiets undertrykkelse, økende muslimsk deltagelse i politikken og å gripe fatt i urostifternes misnøye med situasjonen i Palestina og Irak - etterlot ikke noe inntrykk av at politisk islam ikke spilte noen rolle i oppstanden.
Kanskje ICG så etter en religiøs begrunnelse for opptøyene, til forskjell fra en sosiologisk sådan. Men religion er mer enn teologi, og teologisk disputt var ikke disse gjengmedlemmene med joggesko på hjernen særlig interessert i. En religion kan kaste en skygge av gruppetilhørighet som på overflaten ikke har noe med religiøs doktrine å gjøre. Kanskje angrep ikke urostifterne fiender av den muslimske religion. Men de angrep fiender (slik de så det) av det muslimske folk. Selv om de ikke trodde på islam, hadde de tro på Team islam.
Denne virkningen burde ikke overraske folk i Vesten. Den er ikke unik for islam. Som filosofen Alain Finkielkraut forklarte i ukene etter opptøyene, «spiller religionen en rolle - ikke som religion, men som ankerfeste for identiteten. Slik religionen fremstår på internett og arabiske TV-kanaler, fungerer den som ankerfeste for endel av disse ungdommenes identitet.» Finkielkraut betraktet det samme grunnlagsmaterialet som International Crisis Group. Forskjellen var at han valgte å se på urostifterne som historiske aktører snarere enn som ofre for et ubarmhjertig samfunn. Han argumenterte for at urostifterne brente skoler og statlige institusjoner, ikke fordi de var blitt motarbeidet av et samfunn som ikke brydde seg om dem, men fordi de ønsket å angripe skoler og statlige institusjoner. «Istedenfor å høre på hva de sier - Til helvete med mora di! Til helvete med staten! Til helvete med politiet! - snakker vi ferdig for dem,» sa Finkielkraut. «Det vil si at vi fortolker deres oppildning til hat som rop om hjelp, og deres ødeleggelse av skoler som krav om utdannelse.»
Distinksjonen mellom opprørskhet og protest er ofte uskarp. Tidlig i 2007 angrep Angelo Hoekelet, en 32 år gammel innvandrer født i Kongo med et langt rulleblad og uten fast bopel, to politifolk som hadde stanset ham ved Gare du Nord-stasjonen i Paris for å ha reist uten billett. Da Hoekelet ropte om hjelp, samlet det seg flere titalls - etterhvert hundretalls - ungdommer som ropte og skrek, opphisset av ville rykter som sirkulerte pr. mobiltelefon. En mindre oppstand fulgte umiddelbart, og den varte ut i de små timer dagen etter, med branner og plyndring, foruten ungdommers knusing av vinduer og reklameplakater med metallstenger. Urostifterne oppfattet sitt angrep som rettet mot Frankrike og dets symboler. «I det øyeblikk politimenn stopper noen,» sa en leder av en fagforening for politifolk etter Gare du Nord-opptøyene, «prøver ikke mobben å forstå hva som skjer - den retter seg mot uniformen.» Da Hoekelet ble arrestert, begynte noen i mengden å skrike «Nique la France!» (Til helvete med Frankrike!), hvilket er blitt vanlig under slike omstendigheter.
Om man antar at de ikke er franske statsborgere, burde disse mennesken bli satt på første fly ut av landet? Det avhenger av hva «Til helvete med Frankrike!» betyr. Det kan være en grunnlovsbeskyttet klage som ikke er formulert med den aller største sømmelighet. Det kan også være et krigsrop mot selve Frankrike. Det kan bety skuffelse eller fiendskap.
--
Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no
Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: “Det 21. århundrets kommunisme”
