Den amerikanske performancekunstneren Ann Liv Young turnerer norske byer med et show der hun pisser og skiter på scenen. I Trondheim onsdag fikk hun hjelp til å stappe skiten inn igjen før hun tilbød den publikum. En kunstkurator forsvarer forestillingen på NRKs Kulturnytt og sier det er eksempel på en kunst som tøyer grensene.
Performance-kunst havner lett i de lavere regioner, i seksuelle ytterpunkter. Likevel benytter kunstledere seg av et elevert språk når de forsvarer kunsten.
Per Ananiassen ved Avant Garden i Trondheim:
det er vakkert å se kunstnere som våger noe, som våger å fortelle om andre måter å se verden enn det forskrudde konfliktbildet vi får via media.
- I år har dere invitert kunstneren Ann Liv Young som onanerer og bæsjer på scenen?
Ja. Det er en bitte liten del av noe større og viktigere i forestillingen «Cinderella», nemlig hva vi vil kvinner skal være, hva menneskeverd er. Vil du være en disney-versjon av deg selv, misbrukt av kommersielle interesser eller vil du være fri?
Ann Liv Young opptrer i anerkjente kunstfora: Ultima-festivalen i Oslo, Teatergarasjen i Bergen. Dagbladets Jonas Pettersen skriver om en kunstner som sjikanerer publikum og fråtser i urin og skitt, men stilen er nøktern og saklig, som om det var just one of those things: - Jeg tok bare ut noen blåbær fra vaginaen og kastet dem på publikum
I helgen var hun i Oslo under Ultima Oslo Contemporary Festival. Der la hun seg på alle fire scenen, blottet underlivet og fikk assistentene sine til å prøve å dytte bæsjen hennes tilbake der den kom fra, ifølge Aftenpostens anmelder.
I går var turen kommet til Landmark og BIT Teatergarasjen i Bergen.
- Jeg verken bæsjet eller tisset på scenen denne gangen. Det var ingen nakenhet involvert. Jeg tok bare ut noen blåbær fra vaginaen og kastet dem på publikum. Det ble også litt tusjing på en manns penis, sier Ann Liv Young til Dagbladet.
Kunst og marked
Det spesielle er at det er et marked for denne “kunsten”, at den forbindes med ord som menneskeverd. At mennesker frivillig utsetter seg for slike påkjenninger. At de føler dragning til det ekstreme. Liv Young ble intervjuet av NRK i helgen. Hun fortalte om sin barndom, om sin mor. Hun hørtes ut som en som hadde hatt det fælt og spilte ut sin psyke på scenen. Normalt ville man bli flau, og syntes dette var pinlig og utleverende for personen det gjaldt. Men det normale synes ikke å eksistere i kunstverdenen.
Lars Vilks forteller at Liv Young får stor og positiv omtale i siste Artforum av redaktøren David Velasco.
Fascisme
Aftenpostens teateranmelder Inger-Margrethe Lunde hadde for en tid tilbake en anmeldelse av en forestilling hvor analsex var en viktig ingrediens. Lunde la ikke skjul på sin egen avsmak, og reflekterte over hva det er som skjer med kunsten. Dette var ikke den eneste forestillingen hvor denne type sex inngår. Det skjer også på en spesiell måte, utstudert, for å sjokkere. Lunde brukte ordet fascistisk. Hun opplevde den slik. Som et overgrep.
Artikkelen finnes ikke på nett. Slike utspill, hvis noen våger, møtes med total taushet.
Kunsten har lenge dyrket en forestilling om seg selv som grensesprengende. Man tenker på tredveårene og nazistenes forfølgelse av Entartete kunst. Grenseprengende er per definisjon legitimt.
Men hva hvis kunsten sprenger grenser den andre veien, dvs. nedover, mot det fysiske, mot dritt og piss, mot seksuelle varianter med element av tvang, og overgrep. Bjarne Melgaards kunst er et eksempel på kunst som støter mot både det politiske og seksuelt ekstreme.
Det er ikke noe nytt at eliten føler dragning til det ekstreme, til seksuell sadisme og vold. Men det spesielle er at det skjer i dyre lokaler, i etablerte kunstfora, uten en reaksjon, som om det var normalt. Den politiske korrektheten omfatter også kunsten.
De samme menneskene går i stor bue rundt en kunstner som Lars Vilks. Han er provoserende. Avføring, og piss, mat som har vært i vagina, blotting av kjønnsorgan på scenen osv, er helt OK.
Den samme eliten kritiserer “høyrepopulistiske” parti som kan komme til å innskrenke støtten til eksperimentell kunst. De betrakter høyrepopulistene som white trash. De mangler stil.
Det ligger et element av sosial klassenedvurdering i kunstelitens syn på vanlige mennesker.
De forstår ikke hva det dreier seg om. Men når det ekstremt lave inviteres inn i kunsten, inviterer man samtidig til en reaksjon. Hvorfor skal offentlige penger gå til å finansiere ukultur? Hvem er egentlig kultivert? Disse spørsmålene trenger seg på.
Eitens dyrkelse av det lave og det ekstreme er et sykdomstegn. Den samme eliten som er livredd for å krenke muslimer, har ingen problemer med å krenke menneskeverdet. Frihet er frihet til det lave.
Det er symptomatisk at da svenskene arrangerte en kunstutstilling med norske kunstnere som var elever av Odd Nerdrum, ble den figurative kunsten betegnet som “brun” av to prominente svenske kunstanmeldere.
Her finnes allerede tre elementer som til sammen gir eliten dårlige odds: ekstrem fiksering på det lave, ekskrementer og dyrisk sex, forakt for vanlige mennesker, og brunstempling av figurativ kunst. Overlevelsesutsiktene tør være dårlige.
