Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kyrre Lekve, kritiserer på sin blogg journalisters tendens til kampanjejournalistikk i det skjulte: dvs. de har et skjult motiv for henvendelsen som de ikke deler med intervjuobjektet. Først når oppslaget kommer forstår man sammenhengen, og den som er sitert kan føle seg “misbrukt”.
Dette tærer på tilliten mellom de som intervjues og journalisten/mediene.
Lekve bruker Nationen som eksempel. Saken gjaldt budsjettoverskridelser ved flytting av Vetrinærhøgskolen til Ås.
Jeg skal bruke et av sommerens oppslag i Nationen som et eksempel. «Milliardsprekk i Ås» (Nationen 21. juli 2010) for flyttingen av Norges veterinærhøgskole til Ås var saken. Selv om journalisten utmerket godt visste at dette per definisjon umulig kunne stemme, siden det ikke fantes noen nye kostnadsberegninger, var det like fullt «milliardsprekk» som var saken. Det som var enda mer interessant (og kanskje litt skremmende) var at til tross for at Kunnskapsdepartementet raskt var på banen og korrigerte de villeste feilkildene i artikkelen, spredte den seg som ild i tørt gress. «Milliardsprekk» ble gjentatt i det ene mediet etter det andre, og Kåre Valebrokk brukte en søndagskommentar i Aftenposten (»Bønder sine økser bryner», Aftenposten 24. juli) med «milliardsprekk» som utgangspunkt og sannhet. Mer om dette siste nedenfor.
Men redaktør i Nationen, Mari Velsand, har en helt annen versjon:
Nationen kom over saken om kostnadssprekk da en av våre journalister jobbet med en helt annen sak. I en høringsuttalelse om norsk landbrukspolitikk fra Veterinærforeningen sendt Landbruksdepartementet, hadde foreningen viet noen setninger til veterinærhøyskolen. I høringsuttalelsen konstaterte foreningen at nybygget i hvert fall kom til å bli 50 prosent dyrere enn antatt. Overfor Nationen fastholdt presidenten i veterinærforeningen, som hadde skrevet det aktuelle avsnittet, påstanden. I tillegg fortalte presidenten hvor hun hadde opplysningene fra: Tallene stammet ifølge henne fra et møte i interimstyret for den nye veterinærhøyskolen, og var lagt fram av byggherren, Statsbygg.
Hos Statsbygg hadde den aktuelle saksbehandleren ferie, men informasjonssjefen bekreftet til Nationen at Statsbygg opererte med nye kostnadsanslag, uten at vedkommende ville bekrefte omfanget på overskridelsene i forhold til anslaget Stortinget baserte sin beslutning om å flytte på.
I tillegg til disse åpne kilder hadde vi også anonyme kilder som bekreftet opplysningene.
På dette grunnlaget er det vanskelig å forstå Lekves påstander om kampanjejournalistikk. Sett fra Nationens ståsted hadde vi en god nyhetssak med flere åpne og lukkede kilder, som alle pekte i samme retning. Det blir spennende å se tallene når Stortinget får framlagt det endelige budsjettet for byggingen av ny veterinærhøyskole og høre Lekves kommentarer da.
Det finnes en forklaring/grunn til at journalister forsøker å “lure” regjeringsapparatet til å svare: de er på vakt fra første stund. Hva er journalisten ute etter? Og så fort de lukter lunta forsøker de å helgardere. Dette henger sammen med en lukket kultur i det offentlige. Til tross for mange og omfattende lover om offentlighetsprinsippet – Ap-staten liker ikke åpenhet. Den liker ikke å dele makt, og kunnskap og informasjon er makt. Det ligger derfor i selve Ap-statens vesen å være lukket og skeptisk til alle som har til oppgave å finne ut ting.
“Ting” er selvsagt ikke bare fakta, de mest følsomme sakene gjelder politiske sannheter, hvor makten bestemmes av definsjoner, hvilken oppfatning som vinner frem. Derfor har det skjedd en voldsom opprustning av informasjonsmedarbeidere under Stoltenberg I og II: det er spin doctors skåret over samme lest som Alistair Campbell under Blair.
Definisjonen på sannhet er: det som vinner frem i mediene. De fleste metoder er tillatt.
Men det at staten og regjeringen profesjonaliserer informasjonshåndteringen trenger vel ikke stå i motsetning til at det anvendes ufine metoder av journalister?
Til en viss grad vil formålet rettferdiggjøre midlene: hvis man har tips om en alvorlig sak og vet at systemet vil lukke seg som en østers så fort det får nyss om lekkasjer, så rettferdiggjør det den type luring som Lekve beskriver.
Men hvis journalistene går andres ærend, stiller saken seg annerledes, og det er det mest betenkelige med Lekves artikkel: At det skjulte motivet for artikkelen er foreslått eller bestilt av andre.
Det som kampanjejournalistene mer typisk ikke forteller er hvem som har gitt dem ideen til saken (ofte en interessegruppe eller en politisk aktør av noe slag med klare egeninteresser), eller hva som er innfallsvinkelen til saken.
Her er det fristende å tenke på Bjarne Håkon Hanssen og First House og arbeidet med forslaget om å begrense lønnsomheten i private barnehaver.
Hvis en utenforstående kan spille inn en vinkel som journalisten skjuler for intervjuobjektene, og dermed lager et oppslag på falske premisser, så er dette en form for korrupsjon.
Journalister slår to fluer med ett smekk: man får karrieremessig fremgang og skaffer seg viktige forbundsfeller. Men de er skaffet på uærlig vis. Hva betyr dette for journalistikken og politikken på lengre sikt?
At journalister bruker svingdør mellom informasjonsjobber og journalistikken gjør dette enda mer betenkelig.
Det var god grunn til å kritisere Bjarne Håkon Hanssen, men hvor er kritikken av journalistene fra egne rekker?
Vi har i sommer fått et annet eksempel som bekrefter tendensen Lekve beskriver: Janne Haaland Matlary skrev på Minerva.as om et intervju hvor hun ble gitt anledning til sitatsjekk. Matlary ble på flere punkter feilsitert og brukte mye tid på å korrigere feilene. Men så svarer journalisten: – Jeg er ikke interessert i dine korrigeringer, jeg vil heller bruke de opprinnelige sitatene.
Man mister nærmest munn og mæle av denne blanding av arroganse, ærgjerrighet og dumhet. Hun har på spørsmål opplyst at avisen var Morgenbladet.
Tvillingen til korrupsjon er hykleri: sannheten tilhører den som vinner.