Det er interessant å se på Aftenpostens behandling av Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens kronikk. Den er selvsagt ikke spontan, men styrt. Hvis avisen hadde villet kunne den startet en stor debatt om nasjonens tilstand og fremtid. Men avisen har selv på lederplass tatt avstand fra kronikkens budskap, og motinnleggene bærer preg av det.
Aftenposten velger moralisering og goddag-mann-økseskaft: forfatterne har ikke kommet med “konkrete forslag til hvordan man kan motvirke en utvikling alle kan se er uheldig. De skrev for eksempel ikke hva som bør gjøres når konsentrasjonen av innvandrere i enkelte deler av Oslo blir så stor at barn som ikke har norsk som morsmål, utgjør et flertall ved stadig flere skoler.”
Men her hopper Aftenposten bukk over et problem de selv er en stor del av: uvilligheten til å beskrive virkeligheten, og uthengning av de som våger.
Aftenposten lider av erkjennelsesmessige blokkeringer.
Det alvorlige ligger i at ledende representanter for Frp forsøker å få velgerne til å tro at dagens flerkulturelle Oslo undergraver verdiene norsk kultur og samfunn er bygget på.
Men dette er noe vanlige mennesker kan konstatere ved selvsyn hver eneste dag: dagens flerkulturelle Oslo utgjøres av mennesker med skikker og verdier som ligger milevidt fra det vi kaller norsk. Norske og mennesker med og av kulturer som trives i et sekulært, opplyst “rom”, føler seg fremmede i sin egen by, og det kjennes dobbelt ille når politikerne sier at det er slik det skal være! At dette er en berikelse.
Aftenposten er som et organ for Jonas Gahr Støre, for den nye Storfamilien: Tybring-Gjedde begår den største synd i denne utopien: han trekker innvandrernes hensikter i tvil.
…. trist at de har så liten tillit til at flertallet av innvandrerne som kommer til Norge, ønsker å bli konstruktive bidragsytere til fellesskapet i sitt nye land.
Konstruktive bidragsytere? Det virker som om redaksjonen ikke en gang leser sin egen avis. Fredrik Drevon skrev i Vet ikke nok om skolen:
Et stort problem skolen sliter med er integrering av innvandrere. For det første kommer morsmålsundervisningen i veien for norskopplæringen. Det er galskap at somaliere skal lære somalisk på norske skattebetaleres regning, når det de trenger for å lykkes her er norsk!
For det andre er skoler med innvandrerflertall på defensiven overfor Koranens dogmer, i stedet for å trumfe sekulære verdier. Da jeg underviste en fjerdeklasse i religion kom vi til et kapittel i RLE-boken Vi og verden som oppfordrer læreren til å synge John Lennons «Imagine» med elevene. CD-en som fulgte med boken inneholdt bare halve sangen, og attpåtil i en dårlig coverversjon, så jeg tok med originalversjonen hjemmefra og delte ut teksten til hele klassen.
Sangen begynner slik: «Imagine there’s no heaven, it’s easy if you try/No hell below us, above us only sky.» En vakker tekst og nydelig melodi, men det ble ikke noe allsang. Den muslimske halvdelen av klassen var nemlig dypt fornærmet. Alle jentene med hijab holdt seg for ørene og ropte at jeg ikke hadde lov til å spille denne sangen fordi helvetet faktisk finnes. De hvite, etnisk norske elevene satt passive og hørte på tiradene av islamistisk intoleranse. Undervisningen foregikk altså på en skole i Oslo, selv om det minnet mer om landsbygda i Pakistan.
Over store deler av Vesten har det avdekket seg mønstre. De handler om at muslimer i annen og tredje generasjon velger en religiøs identitet fremfor en nasjonal. Deres lojalitet er overfor sin egen tro, og den norske er de vantro. Dette handler om aktive valg. De landene som har vært mest tolerante overfor annerledeshet – Storbritannia og Sverige – opplever de største problemene. Norske myndigheter og medier er ved å følge i samme spor: man nekter å se mønstrene. Man ser brokker, men nekter å forholde seg til helheter.
Aftenposten avslutter med å si at det er Tybring-Gjedde og Andersen som ikke har tiltro til egen kultur. Dermed er sirkelen sluttet, man har avvist kritikken og vist at det er budbæreren det er noe feil med.
Aftenposten har selv brakt en kronikk som er et alvorlig varsko om hva som holder på å skje med samfunnet og nasjonen. Aftenposten velger på lederplass å avvise kritikken. Det er et standpunkt med konsekvenser og som avisen ikke kan løpe fra ved neste korsvei.