Celine Schiøtt (30) har skrevet en artikkel på minerva.as som har utløst uvanlig stor debatt. Både pga tittelen – Demokratisk islamisme – og publiseringssted. Selv blant høyreliberalere svermes det for kompatibilitet mellom islam og demokrati. Tittelen er uten spørsmålstegn.
Schiøtt vakler mellom kritiske motforestillinger ut fra Det muslimske brorskaps historie, og idylliserende antakelser som forutsetter utestengelse av hva som er allment kjent om Brorskapet.
Ingressen sier en del:
Det finnes mange former for islamisme, og ikke alle islamister drømmer seg tilbake til 90-tallets Afghanistan. Tvert imot kan det være i Vestens egeninteresse at moderate islamister, som Muslimbrødrene i Egypt, tar over for dagens sekulære men autoritære gerontokrater.
I Vestens egeninteresse?
Schiøtts artikkel er interessant som fenomen. Tidligere har gamle ML-ere som Olav Utvik demonstrert at de totalitære lengsler utmerket lar seg overføre fra Mao til Allah. Utvik skriver sogar religiøse betraktninger over tilværelsens mening i Klassekampen.
Men Schiøtt representerer en yngre generasjon. At man oppnår en mastergrad i statsvitenskap ved UiO, med slike holdninger og perspektiver, sier trolig en del om hvordan den norske akademiske eliten har tilpasset seg islams nærvær i Europa. Det er en besynderlig letthet over tankene, omtrent som å høre Jonas Gahr Støre snakke om “utfordringer og muligheter”. Snart har vi alle adoptert disse eufemismene.
Kjernen i Schiøtts artikkel er at det demokratiske underskuddet blant Brorskapet skyldes Mubarak-regimets undertrykkende politikk. Det er ikke en del av Brorskapets iboende natur.
Schiøtt slår an tonen ved å godta at islamistisk “moderat” er lik sekulær, liberal “moderat”. Premissene er helt annerledes. Også Schiøtt ser ut til å ha studert i Egypt, slik NRKs Severin Bruland også har.
Det er imidlertid en feiltakelse å trekke Qutb inn i enhver diskusjon om islamister. Det muslimske brorskap og dets søsterorganisasjoner har lenge sett bort fra Qutbs radikale lære til fordel for grunnleggeren Hassan al Bannas mer moderate tilnærming. Vold er ikke lenger et alternativ for disse organisasjonene; istedet velger de å delta i det politiske systemet i den grad de tillates.
Al Bannas utgangspunkt var at en islamsk stat ikke kunne påtvinges ovenfra, men måtte utvikles nedenfra, gjennom reform og opplysning. Dette standpunktet er det som i bunn og grunn styrer Brorskapet i dag. Organisasjonen ønsker å bli et politisk parti, men er forhindret gjennom ulike lovordninger. De har i flere år stilt som selvstendige kandidater under valg, og er også sterkt representert i diverse fagorganisasjoner og laug, som i mangel på mer reelt demokrati har en viktig rolle i Egypt. Som en av de viktigste delene av opposisjonen mot president Hosni Mubarak, har Brorskapet lenge vært pådrivere for økt demokratisering av Egypt. I 1996 startet en rekke yngre medlemmer et nytt parti, al Wasat (som betyr «senter» eller «sentrum») sammen med blant annet koptiske (kristne) egyptere.
Under mitt eget arbeid i Egypt støtte jeg til stadighet på bevis for en pågående dialog mellom Brorskapet, al Wasat, koptiske kristne og menneskerettsorganisasjoner. Det var tydelig at elementer innenfor de ulike gruppene var i jevnlig kontakt og at det foregikk meningsutvekslinger og samarbeid. De var uenige, i noen tilfeller fryktet de hverandre, men likevel var det tydelig at brorskapet er dypt forankret i det samfunnet de lever i. Dette er ikke en gjeng med hellige krigere uten nasjonal tilknytning som gjennom krig skal opprette det rettskafne kalifatet, a la Al Qaeda. Dette er tvert i mot en organisasjon som gjennom veldedighet, politikk og opplevelsen av brutal undertrykkelse deler skjebne med alle andre egyptere, og på samme måte har det samme ønsket om å se bedre tider for seg og sine.
Brorskapet er “dypt forankret i det samfunn de lever i”. Det var nasjonalsosialistene også. Schiøtt har en forkjærlighet for ordet “autentisk”, Brorskapet står for en autentisk islam. Det minner også om nasjonalsosialismene sans for det ekte.
Schiøtt uteslutter at al Banna ikke anså parlamentarismen for å være forenlig med sharia. Hans oppfatning av demokratiet minner om fascismens og den korporative stat. Viljen gjennomstrømmer ummaen og Allah er den store livgiver. Hvem ellers? Det er formastelig for menneskene å skulle gi lover.
Hvor islamist-vennlig forfatteren er kommer til syne i forklaringen på hvorfor Brorskapet ikke er mer demokratisk. At de velger å være moralpoliti og ideologisk vokter, anerkjenner Schiøtt:
Brorskapet er nemlig såpass konservative at de av den grunn kan kalles illiberale. Sammen med andre islamske aktører, setter Det muslimske brorskap i stadig større grad premissene for samfunnslivet i Egypt. Det samme gjelder for dens søsterorganisasjoner og åndsfeller i andre liknende land. Det dreier seg om en uformell sensur av kulturlivet, en kultur som til stadighet må være i tråd med islamske verdier, oppbyggelig og moralsk. Det vil si at en bok og en film som Den Jacobianske bygningen, som også er oversatt til norsk, støter Brorskapet på grunn av sin framfuse beskrivelse av for eksempel homoseksualitet. Men dette er holdninger organisasjonen dessverre deler med en svært stor del av Midtøstens befolkning. Dette er noe vi er nødt til å ta inn over oss. Demokrati er nemlig ikke en magisk formel som straks transformerer arabiske samfunn til Vestens hjertevenner. Et islamsk demokrati vil reflektere de verdier og holdninger som eksisterer i befolkningen, og disse er ikke nødvendigvis i tråd med våre.
Formet av regimet
Det finnes flere eksempler på hvordan det Muslimske brorskap og andre aktører straks er på banen med krav om rettslige tiltak mot det de definerer som kjetteri, blasfemi, homofili og andre brudd på sosiale normer. Så hvor «islamsk» kan demokratiet være før det slutter å være et demokrati og blir noe annet? Mange av muslimbrødrenes handlinger er lite i tråd med deres egne påstander om å være demokrater, og summen av dette er selvsagt at de er mindre demokratiske enn de ønsker å fremstå som overfor Vesten. Men uten å fraskrive brødrene selv noe ansvar, er det mye som tyder på at disse illiberale trekkene er like mye et resultat av det politiske systemet i Egypt, som et bevis på essensialistiske egenskaper ved islamismen selv.
Her kommer Schiøtt med en fiffig forklaring: Mubarak-regimet har interesse av at Brorskapet fremstår som mest mulig dogmatisk og undertrykkende, slik at både Vesten og landets middelklasse støtter undertrykkelsen av salafistene. Mubarak ønsker derfor ikke at Brorskapet skal utvikle seg i liberal retning, tvert om: han fengsler de mest liberale blant islamistene. Det er de man finner i fengsel, ikke de konservative!
Man kan faktisk gå så langt som til å si at president Hosni Mubarak og hans kolleger i andre land i regionen oppmuntrer og belønner illiberal adferd hos islamister, samtidig som vi ser hvordan genuint liberale fraksjoner hos islamistene er direkte mål for statlig undertrykkelse. De av Muslimbrødrene som til stadighet sitter fengslet, er dem som tilhører den liberale fraksjonen av organisasjonen, og som ofte fungerer som brobyggere mellom ulike deler av opposisjonen. Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er nettopp disse brødrene som fengsles.
Dette lyder søkt. Når Mubarak satte Ayman Nour i fengsel var det neppe for å sørge for at Brødrene forble ortodokse, fordi Mubarak ønsker en intolerant islamisme, men fordi regimet er genuint redd liberale tanker. Regimet er redd både den organiserte islamismen og liberale politikere.
Sannheten er et Egypt er blitt langsomt islamisert de siste tiår. Islamistene har stor innflytelse, og får drive sin forfølgelse av kristne med regimets godkjennelse.
Å lansere teorien om at Brorskapet ikke får utfolde sin liberale karakter fordi Mubarak ønsker å holde dem opp som busemenn, lyder spekulativt og bagatelliserer en alvorlig trussel, mot Egypt, Midtøsten og Vesten.
Slike tanker kolporteres med den største selvfølgelighet ved våre universiteter og av et liberalkonservativt nettsted. Det sier noe om hva man ønsker skal være sant.
Schiøtt har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Hun er forfatter av boken The Muslim Brotherhood and the Freedom of Religion or Belief, og blogger på http://exileonarabstreet.wordpress.com/