Cordobas appell

Hans Rustad

Det er to måter å se på Ground Zero-moskeen på. Motstanderne har fått mye presse pga koblingen mellom Ground Zero og moske. Men ser man nærmere på ideene bak prosjektet Cordoba Initiative, så er det uttrykk for de samme tanker som ligger bak det flerkulturelle prosjekt i Europa: harmoni, sameksistens, toleranse, kreativitet og gjensidig “befruktning”.

Cordoba eller Andalusia, er navnet på maurernes Spania, og det fremholdes ofte som eksempel på toleranse og sameksistens mellom muslimer, kristne og jøder. Convivencia, kalles det på spansk. Kulturelt samliv. Imamen bak Cordoba Initiative, Feisal Abdul Rauf, ønsker å gjenskape en slik toleranse i dagens verden. Han mener Andalusia kan være et eksempel. Sameksistens var mulig den gang, hvorfor ikke i dag? Noen vil begynne. Han vil begynne nær Ground Zero. Dermed gir han en positiv spin til moskeens plassering.

Men stemmer dette, var Andalusia, den positive toleransens hjemland, som Rauf påstår?

Jødiske intellektuelle har lenge vært opptatt av spørsmålet. De var minoriteten, og Cordoba/Andalusia har vært brukt som politisk argument i dagens politikk: Hvis jøder, muslimer og kristne kunne leve fredelig sammen denn gang, hvorfor ikke idag?

Historien brukes som samtidens speil. Det er ikke noe nytt, men man trenger å være bevisst de politiske implikasjoner og motiver.

Michael Lame skriver om Raufs bruk av ordet Cordoba på www.rethinkme.org:

The Cordoba Initiative’s website offers this explanation of the Cordoba connection:

“Despite what many think, Islam and the West have a long history of coexistence and harmony. For nearly 800 years, the city of Cordoba in Spain endured as a shining example of tolerance among the three monotheistic religions. Muslim, Christian and Jew cohabited in prosperity during a period known for its outstanding literary and scientific productivity.”
From this blurb it sounds as if medieval Cordoba was an idyllic oasis of brotherly and sisterly love, the sort of world we should all aspire to re-establish. Many writers have waxed rhapsodic about a golden age of peace and prosperity in Muslim Spain. But is that really what it was like? “Nostalgia is the enemy of historical understanding” warns historian Richard Fletcher, author of Moorish Spain. “The simple and verifiable historical truth is that Moorish Spain was more often a land of turmoil than it was a land of tranquility.”
The 800 years referred to by the Cordoba Initiative constitutes the entire era of Muslim rule in Spain, stretching from 711 to 1492. Yet Cordoba itself, the cultural and for long periods of time the political capital of al-Andalus, succumbed to Christian conquest (or reconquest) in 1236.

Imam Rauf’s book, What’s Right with Islam: a new vision for Muslims and the West, narrows the pertinent time frame, explaining that the Cordoba Initiative is “named after the period between roughly 800 and 1200 CE, when the Cordoba Caliphate ruled much of today’s Spain.” This formulation is also problematic. To be a bit more precise regarding chronology and terminology, the Umayyad emirate of Cordoba, established in 756, was proclaimed a caliphate in 929. Barely a century later, in 1031, the last Umayyad caliph abdicated, after which Cordoba ceased playing the central role in Spain’s political and intellectual life.

Det er kommet ut en bok som et stykke på vei bekrefter myten om det fruktbare kulturmøtet: Maria Rosa Menocal, The Ornament of the World: how Muslims, Jews, and Christians created a culture of tolerance in medieval Spain, og det ville forbause om ikke den dukker opp i norsk presse.

Yale professor Maria Rosa Menocal, in The Ornament of the World: how Muslims, Jews, and Christians created a culture of tolerance in medieval Spain, further whittled down the time period in question regarding Cordoba’s heyday: “From about the mid-eighth century until about the year 1000 this was an Islamic polity, centered in Cordoba, which at its height, in the mid-tenth century, declared itself the center of the Islamic world.”

Though any identifiable Cordovan era of good feelings lasted closer to 250 years than to the 400 or 800 years posited by Rauf, those two and a half centuries also contained episodes of intolerance and bouts of anarchy. Still, for Rauf, the name Cordoba “reminds us that Muslims created what was, in its era, the most enlightened, pluralistic and tolerant society on earth.” That is a big, bold, though commonplace assertion. The idea of an Andalusian golden age, when Christians and Jews lived contentedly under Muslim rule, has become a fixture of Western historical thinking over the last hundred years. But is it true?

Professor Fletcher weighs in on the question: “Early medieval Spain was multicultural in the sense of being culturally diverse, a land within which different cultures coexisted; but not in the sense of experiencing cultural integration. Toleration for Christians and Jews as ‘Peoples of the Book’ is enjoined by the Koran. But in practice it was limited – Christians under Islamic rule were forbidden to build new churches, to ring church bells, to hold public processions – and sometimes it broke down altogether. In 1066 there was a pogrom in Granada in which its Jewish community was slaughtered. Thousands of Christians were deported to slavery in Morocco in 1126. Thoroughly dismissive attitudes to Christians and Jews may be found in the Arabic literature of al-Andalus. It is a myth of the modern liberal imagination that medieval Islamic Spain was, in any sense that we should recognize today, a tolerant society.”

Regardless of historical accuracy, the very name of Cordoba exerts a powerful appeal for many who long for a multi-religious, harmonious pathway to the future. As Rauf writes, “We strive for a ‘New Cordoba,’ a time when Jews, Christians, Muslims, and all other faith traditions will live together in peace.”

Som Lame skriver: Andalusias toleranse hvilte på islamsk overherredømme. Den som underslår dette forfalsker historien.

In considering the “Old Cordoba”, however, one should not forget that Cordovan tolerance was predicated on Islamic rule. Jews and Christians, once they accepted their status as dhimmi, protected albeit subservient peoples, could participate in the intellectual, artistic, and economic life of the broader community. But one fact was clear throughout medieval Spain, that a single faith was dominant – Islam in the south and Christianity in the north – and the other religious communities were allowed to remain at the pleasure, or rather the sufferance, of the dominant religious-political power.

Marc Tracy behandler Cordoba fra et mer jødisk perspektiv i The Tablet. Jøder har hatt en tendens til å behandle Andalusia enten som utopi eller en dystopi. Begge deler er myter. Sannheten ligger et sted midt i mellom. Men “midt i mellom” er et relativt begrep.

For almost two centuries, though, as many Jewish scholars have described medieval Spain as atrocious for its Jews as have seen it as a sort of utopia. The latest to call the utopians’ bluff is essayist Hillel Halkin, in his 2010 Nextbook Press biography of the period’s greatest Jewish poet, Yehuda Halevi. “The higher Jews did rise,” Halkin writes of the time and place, “the more they aroused the anger and resentment of the Muslim or Christian majority, and the more vulnerable they became. The culture of tolerance stretched only so far.” Muslims, Christians, and Jews in medieval Spain “kept socially to themselves,” according to Halkin, “never intermarried, were convinced of the superiority of their own faith, and shared no common identity.” As for the intimations of some that the period was an ancestor of our contemporary multicultural West? “Such an analogy,” Halkin concludes, “is misleading.”

The debate over what Spain was like for its Jews 900 years ago has rarely been purely academic. Rather, over the past two centuries, Jewish historians have frequently seen in the period things they needed to see in order to make arguments about contemporary circumstances. If coexistence in Christian- and Muslim-ruled Spain was possible even in the 11th century, some have argued, then why do Jews today need a state in which they are the ones in charge—why, rather, shouldn’t the states in which they already reside welcome them as fully equal citizens? And if, on the other hand, even the convivencia—supposedly history’s most brightly shining beacon of multifaith tolerance—was a myth, then how could the Jews do without a state in which they are the ones in charge? The battle over medieval Spain is, to many, a battle over Zionism, and over what it means to be a Jew today.

Raufs moske-prosjekt viser hvordan historien virvles opp og blir del av samtiden. Bølgeslagene kjennes helt til vår egen lille dam. Nå har Ground Zero-bråket ødelagt for noe av propagandaeffekten, det ville ellers vært et perfekt eksempel på tilstrebet harmoni i munnen på en Abid Raja eller Jens Stoltenberg: upresist, ullent, generelt, vanskelig å få tak på, men ikke helt uten historisk belegg.

Slik kan diskusjonen om maurernes Spania ha relevans for vår tid. Eksemplet er ikke enestående. Thorvald Steen har laget en myte om Saladin som gjør noe av det samme: beviser at det var muslimene som var tolerante, og de kristne som var drapsmenn. Det holder ikke med agg og politisk motvilje: man må gå til kildene og spørre: hva er sant?

Det tjener til jødiske intellektuelles ære at de er i stand til å forsvare mostridende versjoner.

According to Princeton historian Mark Cohen, the notion of convivencia, of medieval Spain as utopia, began with mid-19th century German-Jewish historians. Disappointed to find that emancipation did not equal equality, they crafted a long-ago world of true Jewish freedom as the model that their own world failed to live up to. “They looked back nostalgically to Muslim Spain, and said, ‘Look there,’ ” Cohen told me. “They wanted to embarrass the Christians.” They were not demanding a state of their own; on the contrary, they were demanding the right to live freely in another people’s state and, moreover, to be considered members of that people.

A subsequent batch of historians, under the spell of early-20th-century Zionism, cast medieval Spain not as a utopia but as, according to Cohen, “an unmitigated disaster.” They did so in order to argue that “Arab anti-Semitism is firmly rooted in a congenital, endemic Muslim/Arab Jew-hatred,” which in turn buttressed their case for a country of, by, and for the Jewish people.

So, which of those versions is right? Neither, Cohen said. In one essay, he refers to a “myth” (the German historians’ heaven) and a “counter-myth” (the Zionist historians’ hell) and asserts that the truth lies somewhere in between. Those who hold up the period as an ideal are exaggerating: “In a medieval situation,” he argues, “where you have monotheistic religions living in proximity, there is no such thing as toleration.” (In other words, tell “toleration” to the Jews of Granada, many of whom were massacred by angry Muslims in 1066, or to Granada’s Jewish vizier at the time, who was crucified.) And those who downplay the extent of tolerance and pluralism exaggerate, too. “If by convivencia,” said Cornell historian Ross Brann, “we mean that cultural and social proximity, conversation, and interaction among Jews, Muslims, and Christians were significant and productive,” then convivencia was real.

Despite the rise of this compromise position, some historians continue to push versions of the two more extreme visions of the period. The most prominent contemporary member of what might be termed the “utopian” school is Yale humanities professor María Rosa Menocal. And the historian to most recently advance the “counter-myth”—to posit that medieval Spain was largely hellish for its Jews—is Halkin.

Påvisningen av at tyske jøder hadde behov for å finne en gyllen æra hvor jøder ble tolerert og blomstret i historisk tid, er interessant.

I dag kan man si at muslimene har behov for noe av det samme. Men man må spørre: er motivene like gjennomskuelige, og ærlige? Er det virkelig toleranse man vil fremme, eller er det som i Andalusia, under islamsk overhøyhet?

Bernard Lewis skriver i boken The Jews in Islam:

“The claim to tolerance, now much heard from Muslim apologists and more especially from apologists for Islam, is also new and of alien origin. It is only very recently that some defenders of Islam have begun to assert that their society in the past accorded equal status to non-Muslims. No such claim is made by spokesmen for resurgent Islam, and historically there is no doubt that they are right. Traditional Islamic societies neither accorded such equality nor pretended that they were so doing. Indeed, in the old order, this would have been regarded not as a merit but as a dereliction of duty. How could one accord the same treatment to those who follow the true faith and those who willfully reject it? This would be a theological as well as a logical absurdity.”

To titler

En kommentator til Marc Tracys artikkel skriver:

while the published english language title of Rauf’s book was indeed “What’s Right With Islam”, in other languages in muslim lands it’s correct title is ” “The Call From the WTC Rubble: Islamic Da’wah From the Heart of America Post-9/11.”

And Dawa .. Da‘wah is to invite people, both Muslims and non-Muslims, to understand the worship of Allah as expressed in the Qur’an and the sunnah of the prophet, as well as to inform them about Muhammad.

Det er denne triumfalistiske tonen, som vekker ikke-muslimers mistanke og skepsis. Når det kommer til stykket er det kun samling og fred og fordragelighet på islams premisser.

Cordoba-initiativet representerer et dristig fremstøt: Man ikler seg amerikanske friheter, og vil bygge senteret/moskeen i toleransens navn. Som en amerikansk muslim sa til NRKs Verden på lørdag: -Hvis dette prosjektet blir stanset er det et angrep på friheten i Amerika.

Man kunne knapt gjort noe mer dristig enn å foreslå en moske to kvartaler fra Ground Zero. At imam Rauf forsvinner/går under jorden, gjør seg utilgjengelig for pressen og sletter opplysninger fra hjemmesiden, styrker ikke troverdigheten. Det føyer seg inn i et mønster.

As for that, what could be more authentic than the treatment of the jews by the prime example of Mohammed, as exemplified by the Banu Qurayzah and at Khaybar ..as they chanted in the Gaza flotilla – ‘Khaybar, Khaybar, oh Jews! The army of Mohammed will return!’

As far as ‘Cordoba’… Maimonedes must have left the caliphate for SOME reason. Perhaps that reason should be mentioned somewhere.

Det er den samme tvil og dilemma Norge og Europa strir med: skal vi tro på forsikringene om toleranse og sameksistens? Er det oppriktig ment? Eller legger man noe helt annet i ordene?

Why Cordoba?
The Ground Zero Islamic center was named for a period in Spanish-Muslim history that some call a golden age of tolerance

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Aude

    “skal vi tro på forsikringene om toleranse og sameksistens?”

    La oss et øyeblikk anta at den primære målsetningen til initiativtagerne til Ground Zero-moskeen var “harmoni og sameksistens”. I sitt første møte etter at omfanget av motstanden var blitt kjent, ville det nødvendigvis blitt sagt: “Hør, det er åpenbart at denne plasseringen skaffer oss fiender og skaper mye vondt blod. Den ødelegger altså for vår primære målsetning og gjør dermed hele prosjektet meningsløst. La oss derfor straks bekjentgjøre at vi akter å finne en annen plassering som tjener vårt mål bedre”, og forslaget ville blitt vedtatt enstemmig, uten videre. Men dette har som kjent IKKE skjedd, og dermed er antagelsen motbevist. Deres primære målsetning er derfor IKKE “harmoni og sameksistens”.

    Dette er jo en så banalt enkel og nærliggende tankerekke at ethvert menneske umiddelbart vil gjøre den selv. Når det altså likevel finnes noen som fremdeles mener at spørsmålet står åpent, så må det skyldes at de nekter seg retten til å tenke normalt når “islam” er inne i bildet, eller at de har andre motiver bak sine uttalelser.

    Forøvrig, myten om en “toleransens gullalder” under okkupasjonen av deler av den Iberiske halvøy er nært beslektet med korstogsmytene som vi nylig var inne på her:
    http://www.document.no/2010/08/abu_lahabs_born.html#comments

  • Martin Christensen

    “skal vi tro på forsikringene om toleranse og sameksistens? Er det oppriktig ment? Eller legger man noe helt annet i ordene?”

    Jeg er ikke ekspert på alle aspekter af islam, men jeg ved tilstrækkeligt om politisk islam til at vide, at havde imam Rauf gjort et oprigtigt forsøg på at fremme tolerance og sameksistens i forhold til ikke-muslimer, ville han ikke blive modtaget i Qatar med åbne arme.

    Det faktum at imam Rauf åbenbart har et udemærket forhold til de styrende kræfter i Qatar, er mere end rigeligt til at konkludere, at Rauf har tvivlsomme motiver med hans handlinger.

    Havde han ment sin tolerance alvorligt, havde han nemlig ikke rejst til Qatar for at samle penge, men havde derimod benyttet enhver lejlighed til i fuld offentlighed at fordømme de ekstreme islamiske kræfter i Qatar, der spreder så meget fordærv og ondskab ud i verden ved hjælp af oliepenge.

  • svberg

    Hvorfor ikke spørre spanjolene om hva de mener??
    Enda i dag feirer de frigjøringen fra Islam. Ikke bare ett sted, men i over hundre steder over hele Spania. Ikke bare en dag, men en hel uke til ende. Intill nylig ble festivalene avsluttet med å brenne en dukke av Mohammed.
    Dette sier meg mer enn bibliotek av studier og historiske utledninger, om hvor forhatt det muslimske styret engang var…
    http://www.carnaval.com/spain/moors/

  • http://muslimprosjektet.wordpress.com Olav

    @svberg:
    Øh, har du lest om hva som skjedde da de kristne til slutt overtok kontrollen på den iberiske halvøy? Først ble jødene kasta ut – eller de kunne konvertere. Så ble muslimene kasta ut (eller de kunne konvertere). Deretter ble etterkommerne etter de konverterte muslimene – de såkalte moriskene – sterkt forfulgt i flere århundrer. Å kalle dette en “frigjøring” er å leke med ord.

    Og for å komme motargumenter i forkjøpet: Nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alt var idyll under det muslimske herredømmet. Jeg kan godt forstå at muslimer i dag har behov for et tolerant ideal å se mot, men historien er alltid mer kompleks enn idealene man konstruerer (noe som kommer godt fram i artikkelen til Rustad). Det er sjelden ting er helt svart-hvitt. Og det gjelder både Vesten og islam.

  • Dr.T

    Utfallet av “Cordoba initiative” blir vel ett av disse alternativene:
    -Bygging av moskeen forbys hvilket følgelig bryter med USA´s liberalistiske verdier= Islam vinner.
    -Byggherrene viser “storsinn” og dropper byggingen i “forståelse” med de som mener seg fornermet.=Islam vinner.
    -Bygget oppføres i all sin prakt. IN YOUR FACE!=Islam ruler.

    Take a pick…

  • promethevs.myopenid.com

    Alle nasjoner og kulturer har vel sine mer eller mindre sannferdige forestillinger om en gullalder, en ærerik fortid. Denslags myter kan ha en positiv, samlende kraft, de kan bli en uheldig sovepute eller anstifte farlig og aggressiv nasjonalisme / følelse av kulturell overlegenhet.

    Men de kan også tjene som inspirasjon og forbilde. Dersom det er en utbredt tanke i den muslimske verden at Al Andalus var et enestående tolerant samfunn, er det jo ingenting som hindrer dem i å praktisere denne toleransen idag: avskaff lovene som forbyr konvertering fra islam, bygg en symbolsk kirke og en synagoge i Mekka, lovfest like rettigheter for muslimer og ikke-muslimer osv.

    Jeg holder ikke pusten, men jeg fortsetter å håpe og tro.

  • Aude

    “Å kalle dette en “frigjøring” er å leke med ord.”

    Hvorfor? Den iberiske halvøy ble besatt av islamske invasjonsstyrker 712-718. Fra et ørlite gjenværende utgangspunkt helt i nord – kongedømmet Asturias – begynte motstandskampen med slaget ved Covadonga allerede i 722. I løpet av resten av 700-tallet ble hele den nordligste delen frigjort. Deretter, på 800-tallet, ved hjelp av frankerne, ble Barcelona-området gjenerobret, og den nordligste tredjedelen var frigjort. I 1130 hadde man nådd halvparten, og fra 1300 var det bare det lille området Granada helt i sør som fremdeles var under islam. Det falt i 1492. Med andre ord, en langtrukken, men til slutt suksessful avvisning av en aggressor. I hvilken forstand er dette ikke en “frigjøring”?

    De spanjolene – etterkommere av kristne – som feirer dette idag har jo all mulig grunn til det. De vet jo at hvis gjenerobringen ikke var lykkes, ville deres forfedre ha lidd samme skjebne som de kristne befolkningene i de kristne landene som ikke ble frigjort, altså undertrykkelse, forfølgelse og utryddelse, slik at de selv trolig ikke ville blitt født, og om de likevel var blitt det, ville deres iberiske hjemland vært et nær-u-land à la Nord-Afrika, istedenfor det moderne Spania.

    At den invaderende part blir forvist ved en gjenerobring er det vel knapt noe bemerkelsesverdig ved. Men det er riktig at det ikke var noen frigjøring for jødene; de ble fortsatt undertrykket. Dog, utvisningen av dem var ikke noe særegent fenomen knyttet til gjenerobringen; tilsvarende fryktelige ting hadde skjedd i England i 1290, deler av Tyskland 1298, og Frankrike 1306, så den Iberiske halvøy “lå litt etter” da det skjedde der i 1492.

  • http://muslimprosjektet.wordpress.com Olav

    @Aude:
    Du skriver:
    “…med andre ord, en langtrukken, men til slutt suksessful avvisning av en aggressor. I hvilken forstand er dette ikke en “frigjøring”?”

    Ok, i det perspektivet kan du ha rett – forutsatt at det er reell eller opplevd kontinuitet mellom de som ble invadert på 700-tallet og de som kastet ut muslimene på 1400-tallet. (jeg er ikke historiker så det kan jeg ikke ta stilling til, men det er hvertfall ikke noe man kan ta for gitt)

    800 år er også en lang periode. For å sette det i perspektiv ville det være som om en anglosaksisk urbefolkningsgruppe i dag skulle insistere på å kaste ut dagens briter, fordi de skulle stamme fra normannerne. (ok, det er i overkant av 900 år siden den normannernes invasjon, men du forstår hvor jeg vil).

    Det viktigste poenget mitt er likevel ikke hvorvidt dette bør kalles en frigjøring eller ikke (jeg ser at man kan kalle det “frigjøring” med tanke på at muslimene en gang erobret halvøya).

    Det viktige er om dette var et fremskritt eller tilbakeskritt sett med moderne, rettighetsorienterte øyne. Selv om det definitivt var ting å utsette på den cordobanske “toleransen”, så tror jeg ikke det er noe særlig tvil om at det ble betraktelig mindre tolerant etter at muslimene forsvant.

    Hvordan det hadde utviklet seg dersom muslimene hadde blitt der vet vi ikke, det blir kontrafaktisk historieskriving. Men man kan se på Balkan for eksempel: Der ser man en svært europeisert form for islam, der grensene mellom de etniske gruppene i tidligere tider ofte var flytende, der muslimer spiste svin og drakk alkohol og kristne kunne feire Muhammeds fødselsdag – fram til Milosevic dessverre begynte å tromme opp serbisk-kristen nasjonalisme på 80-tallet (og man etterhvert utførte etnisk rensing i Jesu navn).

    Det er ikke usannsynlig at noe tilsvarende kunne skjedd i Spania, og at man med modernitetens framvekst ville fått en jødisk-kristen-muslimsk hybridkultur, kanskje ikke så ulikt noe av det vi ser i dagens USA.

    Men dette er selvfølgelig bare spekulasjon fra min side.

  • thekopp.myopenid.com

    Kristne og jøder under maurernes styre i Al-Andalus hadde dette å forholde seg til.

    The Status of Non-Muslims Under Muslim Rule.

    http://www.fordham.edu/halsall/source/pact-umar.html

    Hamas tolker historien som muslimer flest. Nå vil de frigjøre Spania for å gjenopprette den fredlige sameksistensen mellom muslimer, kristne og jøder.

    Spanish Foreign Minister Miguel Angel Moratinos’ efforts earlier this year to remove HAMAS from the European Union’s terrorist list, have done little to change HAMAS’ agenda. It is not only Palestine that children in the West Bank and Gaza are asked to liberate; now they are asked to liberate Seville. The HAMAS children’s magazine, Al-Fateh, in a recent issue, (No. 66), tells the children about the city called Asbilia (Seville) and calls on them to free it, together with the whole country, from the infidels and to reinstate Muslim rule.

    http://www.analyst-network.com/article.php?art_id=606

    Jihad Watch har en artikkel om Cordoba at Park 51 her, også omtalt som “Manhattan Madrasa”

    http://www.jihadwatch.org/2010/08/us-news-and-world-report-likens-islamic-supremacist-mega-mosque-at-ground-zero-to-walgreens.html

  • Erik Gifford

    Spanjolene ville kaste av seg det undertrykkende,brutale islamske åket. Det nyttet ikke med dialog så de måtte bruke makt.
    Det endelige slaget sto i 1492 og islam led fullstendig nederlag. Jødene ble da utvist nokså raskt. Muslimene fikk anledning til å bli i en enklave helt syd i Granada. Der fikk de en form for indre selvstyre, en form for autonomi. Disse muslimene klarte ikke å leve i noen fredelig sameksistens. De prøvde fra tid til annen å alliere seg med islamske stater i Nord Afrika for å ta tilbake det tapte i Spania, altså ny erobringskrig i Spania. Det siste store forsøket var på 1600 tallet. Spanjolene ble lei av den stadige konspirasjonen og bestemte seg for å ta ondet ved roten. Nok en krig og etter det islamske nederlaget ble de siste muslimene kastet ut. Jeg tror det var anslått at muslimene på det tidspunktet telte ca. 1 million.

  • TradisjonelleVerdier

    Jeffrey Goldberg som har jobbet mye med å dekke islamister, sier følgende om imanen bak Cordoba-moskéen:

    “I know Imam Faisal Abdul Rauf, and I know him to be a moderate, forward-leaning Muslim.”

    Han skriver om en tale Rauf holdt ved en minnestund for Daniel Pearl i en av Manhattans synagoge, hvor Rauf bl.a. sa dette:

    “If to be a Jew means to say with all one’s heart, mind and soul Shma` Yisrael, Adonai Elohenu Adonai Ahad; hear O Israel, the Lord our God, the Lord is One, not only today I am a Jew, I have always been one, Mr. Pearl.” (Daniel Pearls far var tilstede).

    “We are here especially to seek your forgiveness and of your family for what has
    been done in the name of Islam.”

    http://www.theatlantic.com/politics/archive/2010/08/ground-zero-imam-i-am-a-jew-i-have-always-been-one/61761/

    En annen ting er at det kan virke som mosképrosjektet foreløbig er nokså amatørmessig og mangler økonomisk fundament:

    http://www.politico.com/news/stories/0810/41238.html

  • Aude

    @Olav,

    “forutsatt at det er reell eller opplevd kontinuitet mellom de som ble invadert på 700-tallet og de som kastet ut muslimene på 1400-tallet. … 800 år er også en lang periode.”

    Leste du ikke hva jeg skrev? Det var nettopp en tilbakevisning av denne argumentasjonslinjen, som baserer seg på den feilaktige forestillingen om de “800 år” og erobringen/gjenerobringen som binære tilstander. Den langt største delen av den Iberiske halvøy ble frigjort på langt kortere tid enn det.
    http://en.wikipedia.org/wiki/Reconquista

    “Det viktige er om dette var et fremskritt eller tilbakeskritt sett med moderne, rettighetsorienterte øyne.”

    I så fall er spørsmålet enda enklere å svare på: Det var et enormt fremskritt, nesten det største som tenkes kan. Det sikret at den Iberiske halvøy ble med i den kulturkretsen som utviklet de “moderne, rettighetsorienterte øyne” istedenfor den kulturkretsen som ble hengende igjen i før-middelalderske tilstander og fortsatte å angripe den første.

    Om dette kunne vært oppnådd med mindre dramatiske virkemidler vet vi ikke; makthaverne dengang gjorde det de mente var nødvendig, og det blir vanskelig å kritisere dem ut fra en kontrafaktisk forestilling om at dette kunne vært oppnådd på “mildere” vis. (Igjen, jødeforfølgelsene ikke medtatt).

    “Hvordan det hadde utviklet seg dersom muslimene hadde blitt der vet vi ikke, det blir kontrafaktisk historieskriving.”

    Javisst, men ettersom historien har forsynt oss med en lang, lang rekke av eksempler (alle de ikke-Europeiske områdene med middelhavskyst) på hvordan det gikk med kristne områder som startet fra omtrent det samme utgangspunktet, men som ikke aldri ble frigjort, så skal det en svært god argumentasjon til å sannsynliggjøre at utviklingen på den Iberiske halvøy skulle blitt vesentlig anderledes akkurat der. Jfr. kommentar jeg lenker til over. Jeg kan derfor ikke se noen særlig verdi i din spekulasjon som baserer seg på “at man med modernitetens framvekst ville fått…”, ettersom moderniteten da etter all sannsynlighet nettopp ikke ville vokst frem på den Iberiske halvøy.

    “…tror jeg ikke det er noe særlig tvil om at det ble betraktelig mindre tolerant etter at muslimene forsvant.”

    Vel, det tror jeg definitivt det er. Jeg ser overhodet ikke noen “toleranse” hos makthavere som anser de kristne og jødiske befolkninger som untermenschen (“dhimmier”) som kun får beholde livet så lenge de betaler jevnlige løsepenger (“ekstraskatt”) for det. Ettersom toleransen altså allerede var ikke-eksisterende, er det logisk umulig at den kunne bli “betraktelig mindre”.