En av reaksjonene på Christian Tybring-Gjeddes og Kent Andersens kronikk har vært latterliggjøring. Det er en klassisk manøver i det norske stammesamfunn: Hvem tror du du er?
VG forsøkte seg med uthengning. NRK måtte i tillegg trekke frem Tore Tvedt. Intet knep er for billig.
Vi kjenner teknikken: Dyra stiller seg i flokk og brøler av latter.
Den mest skuffende reaksjonen var Høyres Michael Tetzschner som kalte kronikken for “hatefull”. Det er alvorlig, både med tanke på politisk samarbeid, men mer for debatten: Hvis dette er hatefullt, hva betyr det for ytringsfrihetens grenser? Hva betyr det for sikkerheten til den som våger å ytre seg? Tetzschners holdning oste av frykt. Det Tybring-Gjedde satte fingeren på er det mest følsomme av alle punkter i samfunnslegemet. Ballen må legges død for enhver pris. Om det går ut over en Frp-politikers renommé og sikkerhet, får ikke hjelpe. Etterpå kan man snakke og skrive om hvor viktig ytringsfriheten er i det nye Norge.
Sic transit – slik forgår verdens herlighet, slik forgår demokratiet; man hyller ytringsfriheten samtidig som man dolker den som våger å bruke den.
Det går et stort skille gjennom norsk offentlighet, mellom dem som våger å kalle en spade en spade og dem som ikke tør. Skillet går også gjennom Frp.
Spørsmål
Hvilke spørsmål var det Tybring-Gjedde og Andersen stilte som var så provoserende?
Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur?
…
Samfunnsutviklingen skyldes ikke uflaks, trender, Fremskrittspartiet, rasisme eller trolldom. Den skyldes bevisste politiske beslutninger, eller mangel på sådanne. Men, hva er målet?
..
Et slags FN i miniatyr. Har vi forstått dette rett? Er det dette som er intensjonen og den gode drømmen?
Ble det gjort noen konsekvensanalyse? Ble folket spurt? Har det noen gang blitt forelagt omdanningen og forklart hvor omfattende den vil bli? For det har vi visst lenge. Men selv prognosene for Oslo og Akerhus som kalkulerer med 40 % befolkningsvekst på noen få år, blir tiet i hjel av mediene.
Tybring-Gjedde/Andersen tror ikke Ap-staten har noe svar i det hele tatt. Mye tyder på at de har rett. Er det da frykten som rår? Frykten for fremtiden? Er skipet Norge uten ror? Er det noen på kommandobrua?
Planene burde uansett presenteres, slik at befolkningen gjennom demokratiske prosesser kan ta stilling til om hvorvidt de deler Arbeiderpartiets endringsiver. Men, dessverre, vi tror ikke dere har noen plan. Vi tror ikke dere en gang forstår hva dere holder på med. Det er det mest skremmende av alt.
Joda, det foregår bevegelser av mennesker og kultur over grensene. Men hvorfor måtte man erklære at det norske var utgått på dato og burde erstattes av noe nytt? Her har forfatterne et viktig poeng: Eliten motsier seg selv når den på den ene side sier at Norge alltid har vært åpent og på den andre latterliggjør den homogene kulturen som trengte å bli beriket. Det finnes tallrike NOU’er og retningslinjer og taler og artikler der den norske kulturen degraderes og en ny flerkultur løftes frem.
Så hvorfor var ikke den norske bra nok? Det er tross alt den menneskene i dette land er et produkt av og lever med.
Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet. Det er forskjell på en gradvis og naturlig kulturell utvikling, og en rask politisk styrt kulturell revolusjon.
Forfatterne har fått voldsom kritikk for formen. Den er aggressiv, og Jonas Gahr Støre har trukket elegant på øyebrynet: Disse menneskene diskvalifiserer seg selv. La dem bare holde på.
Men folk flest vil kanskje synes at det er god overensstemmelse mellom form og innhold. Skulle man ikke være klar og kraftig i så alvorlige spørsmål?
Forfatterne våger å avslutte med at de aldri kommer til å tro på den flerkulturelle drømmen. De spår at den kommer til å ende riktig dårlig.
Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!
For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.
Tybring-Gjedde og Andersen varsler her en kulturell og politisk motstandskamp. Det er et signal og en appell som går langt ut over Fremskrittspartiet. Det er en nasjonal appell.
Jeg tror kronikken kommer til å bli historisk. Den kommer på et punkt der den flerkulturelle drømmen er i ferd med å rakne. Stadig flere rømmer fra den, bokstavelig talt, og flere mennesker kommer til å føle som Tybring-Gjedde og Andersen at de er ved å miste landet sitt.