Tribe – stammen – er urformen av sosial organisering, og stadig like aktuell. Den norske eliten omtaler det foraktelig som stammens hyl, og ser ned på avleggs stammetenkning. Men stammen er høyst levende og antar mange ulike former, også blant de som påberoper seg å være ikke-tribalistiske.
Sidsel Wolds lørdagskåseri Et sted der jeg er mindre verdt sier det meste om hvor den norske medieeliten har sitt hode: Det er skamløst, en eneste sammenhengende uthengning av israelske jøder. Bare tittelen er et frieri til alle som måtte trenge en begrunnelse for sitt hat til jøder: det er jødene som ser ned på og behandler ikke-jøder, goyim, dårlig.
Fortjener de da noe bedre enn at verden setter dem på plass? Saken er illustrert med en gruppe smilende israelske skolejenter. Hva er meningen med den illustrasjonen? Å vise at israelerne er fylt av falskhet og selvtilfredshet?
Hva ville reaksjonen vært om en NRK-korrespondent hadde levert en lignende sak om muslimers behandling av minoriteter i f.eks. Pakistan? Det er utenkelig. Sterke sperrer forhindrer at en slik reportasje kommer på lufta.
Men overfor Israel er tonen blitt stadig mer hatsk. Israel er syndebukken, mobbeofferet. Man aner et ønske om å ha noen å sparke. Hva kan forklare en slik utvikling?
Hva er det som låser fast en så negativ fremstilling av Israel? Kanskje det sier mer om Norge enn om Israel? Det er ingenting i norske mediers dekning av den lille landet som forteller at Israel er en høyteknologisk stormakt som tiltrekker seg mer investorkapital enn Frankrike og Tyskland.
I norsk optikk står Israel foran undergangen. Er dette en projisering av egne problemer? Er det Norge som befinner seg i krise?
Israelere har en sterk stammeidentitet. Det har med historiske erfaringer å gjøre, og med den mytiske fortellingen om de 12 stammene.
Norge har ikke lenger noen stammeidenitet. Offisiell politikk er tvertimot anti-stamme. I Norge skal det universelle fellesskapet realiseres, det beste samfunn i historien. Vi lever allerede i det beste samfunn ifølge FN, nå skal det utvides til å gjelde alle mennesker uansett bakgrunn. De er alle nordmenn, som Thorvald Stoltenberg sa, enten de har turban eller hijab. Det var en vri på hans “de er jo alle serbere”. Stoltenberg mente å være ekstremt inkluderende, men kanskje kjernen i utsagnet var at de er nordmenn alle sammen, et imperialistisk utsagn, en helt ubeskrivelig frekkhet.
Stamme
Nordmenn har ikke villet erkjenne at vi er en stamme. Stammefellesskapet er erklært oppløst, samtidig som vi importerer mennesker med meget sterke stammefølelser.
Vi er i historisk utakt: Mens verden går i retning mer stammetenkning, beveger det offisielle Norge seg i universalistisk retning. Kan 4,5 millioner mennesker trosse historiske lover, fertilitetens og kvantitetens tyngdelov?
Joel Kotkin heter en mann. Han foreleser ved Chapman University i USA og ved Legatum Institute i London, er redaktør for newgeography.com og skriver for Forbes. Han har skrevet boken Tribes.
Kotkin mener at verden beveger seg i retning Tribes – stammer. Etniske fellesskap blir mer selvbevisste og ekspansive. Han-kineserne er det mest opplagte eksemplet. Men også religiøse felleskap danner stammer, fra mormonerne i USA til muslimer som transcenderer nasjonale skiller og oppfatter seg som en global umma.
Stammene er partikularistiske, de favoriserer sine egne på bekostning av andre. De er stikk motsatt det det offisielle Norge står for.
Undertittelen på Kotkins artikkel er nok til å sette kaffen i vrangstrupen på et medlem av den norske hegemon-klassen: “What most holds people together? Biology and shared history.”
Ingenting får det til å vrenge seg i den norske eliten som ordet “biologi”, og felles historie er i dag omdefinert til å gjelde en ny norsk nasjonalisme som omfatter alle.
Time to chuck into the dustbin the cosmopolitan notions so celebrated at global conferences: a world run by wise men of the United Nations, science-driven socialists or their ostensibly more pragmatic twins, global free marketers. We are leaving the age of abstractions and entering one dominated by deep-seated ethnic, religious and cultural loyalties, some with roots from centuries and millennia ago.
The 14th century Arab historian Ibn Khaldun noted that what most holds people together is biology and shared history. These create the critical bonds of kinship and trust and a sense of common purpose that have animated every ascendant group from the days of the Greeks and Romans through the British empire, America and modern day China.
You rarely hear such notions discussed by academics, policy wonks and politicians. The well-behaved shy away from the hoary reality that people usually put the interests of their extended family ahead of others.
Yet the more we struggle to be true cosmopolitans, the more humanity expresses our fundamentally tribal nature. In the two decades since I wrote my book Tribes, in-group loyalties appear to have become stronger and more dominant.
Take the Arabs, Ibn Khaldun’s own tribe, now blending ethnic nationalism and religion into a powerful, epoch-shaping mixture. Much as in the 7th or 8th centuries.
Arab Muslim tribalism will remain a powerful force, if for no other reason than their dominance of easily accessible fossil fuel resources. You see signs of a renewed, self-conscious Arab civilization in the new mosques, shining cultural edifices, mega-hotels and office spires sprouting across Kuwait, Dubai, Qatar and Abu Dhabi.
With Arabs, like others, intense tribal feelings can often get out of control. Racial pride and religious fervor have chased many productive cultural minorities–Armenians, Christians, Jews–from once cosmopolitan cities like Damascus, Cairo and Beirut. The Shiite Iranians have followed a similar unfortunate course. Even some in Israel feel an uncontrollable urge to exclude, as evident in a proposal to allow ultra-orthodox Haredi rabbis to determine who is–and who isn’t–a Jew.
Les Alana Newhouses tankevekkende og foruroligende op-ed i New York Times om striden om “hvem er jøde?” og sammenlign med Sidsel Wold og hennes referanse til Nürnberg-lovene. Wold ønsker å fremstille Israel og jødene som rasistiske, slik hun vet innvandrere blir behandlet i Europa. Wold bruker en strid mellom jøder til å henge ut jøder. Det er uetisk, det er propaganda og totalt villedende. Hvordan har vi havnet her? Kan det ha noe å gjøre med at vi frenetisk benekter vårt eget stammefellesskap og i stedet forkynner et nytt evangelium om alle menneskers brorskap der jødene er slangen i paradiset?
Da er vi ikke bare uoppmerksomme på nye stammer i vårt eget land, vi er totalt uegnet til å forstå hva som foregår i verden, f.eks. i Kina.
The power of the new tribalism is particularly evident among the Chinese. Maoism might have been a radical internationalist movement, but today’s Chinese are seeking to revive the great 15th century “middle kingdom” that led the world in industriousness and commerce, and briefly even “ruled the seas.”
The Han are easily the world’s largest tribe with a common history, language and mythology, and they constitute over 90% of China’s billion-plus population. In contrast, India, the other great rising super power of our time, remains a patchwork of diverse ethnic, linguistic, caste and religious groupings.
The new Middle Kingdom, as Martin Jacques warns in his influential When China Rules the World, may well prove extraordinarily ethno-centric and self-referential. The newly powerful Han may find little use for other races except as customers and suppliers of raw materials.
Stammer på nedtur
Noen stammer er på vei opp – tyrkerne, vietnameserne, brasilianerne. Men noen er også på vei ned. Det mest grelle eksemplet er Japan. Japan gjør det lett å se hva som skjer med et samfunn som ikke reproduserer seg. Men hele Europa er som et eneste stort Japan.
Other tribes, meanwhile, are waning: Take the Japanese. The Japanese ascendency last century was was built upon imagination, courage and military, followed by a corporate, esprit de corps.
Nothing speaks to tribal decline more than Japan’s shocking birth dearth. The Japanese are running out of new blood about as quickly as any nation on earth. They also seem constitutionally incapable of making the demographic shortfall with immigrants. By 2050 more than one in three Japanese will be over 60, and the workforce 40% smaller than in 2000. The same fate may await some of their Asian cousins, but Japan’s demographic time bomb will go off first.
Europeans face similarly bleak demographic prospects. Many traditional linchpins of trust–national pride, family and religion–have weakened. Lacking some sort of “group feeling,” today’s Europeans seem unmotivated about creating a great future, as shown by their unwillingness to start businesses or create offspring.
The trendy concept of “European” may also need to be dismissed as archaic given the mounting rift between the frugal and productive north and the anarchic south. After all, how can you speak of one Europe when the Belgians themselves remain congenitally divided between their French and Dutch speakers.
EU-debatten i Norge berører ikke at EU som prosjekt er ved å blekne. Forsøket på å fremstille EU som en tredje vei, som et dialogens og rettighetenes kontinent, er ikke lenger potent. Men selv om EU-motstanden er sterkere enn noen gang, er ingen mer troende enn den norske eliten. Det er den protestantiske dårlige samvittigheten som får oss til å holde fast ved den gode fortelling om Norge som det lovede land.
Finnes noe av roten til anti-israelismen her? Er det en form for rivalisering? Hvis Israel er det negative bildet, er Norge det positive på det utvalgte folk? Det ligger en god del narsissisme i forestillingen om at Norge kan realisere det farverike fellesskap.
Ekspanderende stammer poder seg inn på andre vellykkede og prestisjefylte samfunn. Kinesiske yuppies betaler i dyre dommer for at deres barn skal bli født i California, skriver Kotkin. Den som har noe å tilby vil være ettertraktet, men det er ikke sikkert det er pga forelskelse eller altruisme, at utlendinger kommer til et sted.
Tribalism has spread even to that paragon of modernism, Silicon Valley. In the end, technology often fails to trump family and cultural ties. Chinese investors push firms to set up shop with their ethnic compatriots in Taiwan, Singapore or China; the Indians for Bangalore, Chennai or Hyderabad; the Israelis for expanding Tel Aviv.
Tribalism – stammefellesskap – er gammelt som historien. Det er ikke noe merkelig at globalisering og massekommunikasjon gir stimulans til slik gruppeidentitet. Gruppen er en sterk plattform å stå på. Bare ikke for nordmenn. Vi skal greie oss uten. Gruppen, vår egen, er syndig. Alle andre kan gjøre det, men ikke vi. Hvor lenge kan slikt tankespinn stå imot tiden?
Kotkin skriver om det produktive Nord-Europa, men det er også der man sterkest finner denne selvutslettende holdningen. I den forstand er vi i høyeste grad medlem av Europa.