av Paul Berman
Så vanlig som det er å holde munnen lukket i våre dager, skal man helst ikke gjøre noen av de følgende besværlige observasjonene om den islamistiske bevegelsens historie og læresetninger.
Man skal helst ikke legge merke til at islamismen er en moderne, og ikke en gammel politisk tilbøyelighet, som oppstod i en sinnsstemning av skjønn forening med fascistene i Europa på 1930- og 40-tallet.
Man skal helst ikke påpeke at inspirasjonen fra nazistene er synlig rotfestede blant dagens islamister, særlig når det gjelder folkemordets dyd og de jødiske konspirasjonenes djevelske beskaffenhet.
Og man skal helst ikke nevne at islamistienes predikanter og ideologer har lyktes i å påtvinge alle oss andre sine egne analysekategorier ved å lokke mange journalister og intellektuelle til å opprettholde en diskret og respektfull taushet omkring disse kinkige sakene.
Dette har jeg i alle fall hevdet i min nylig utgitte bok «The Flight of the Intellectuals». Men har jeg rett? Jeg ser med tilfredsstillelse på noen skarpe anmeldelser, og er overbevist om at de beste bekreftelsene finnes hos dem som gir boken hardest medfart.
Ingen benekter at nazistene samarbeidet med en rekke islamistledere. Amin al-Husseini, muftien av Jerusalem, talte til Midtøsten fra Radio Berlin. Muftiens sterkeste tilhenger i regionen var Hassan al-Banna, grunnleggeren av det muslimske brorskapet. Al-Banna talte også vel om Hitler. Men det er ingen enighet om hvordan disse gamle alliansene skal forstås eller hvilken betydning de har i dag.
Tariq Ramadan, den islamske filosofen ved Oxford, er Bannas barnebarn, og han hevder at bestefaren var en rakrygget demokrat. Ifølge Ramadans tolkning bør alt islamistene gjorde tidligere ses velvillig innstilt i det Ramadan kaller «kontekst», som logiske konsekvenser av antikolonial geopolitikk og intet annet. Anmeldelser i Foreign Affairs, National Interest og New Yorker — de viktigste kritikerne av boken min — har akkurat nå kokt sammen variasjoner over Ramadans tolkning.
Stykket i Foreign Affairs fastholder at Hitler bare var en «beleilig alliert» for muftien av Jerusalem, og at det er «latterlig» å tenke seg noen dypere form for allianse. Skribentene i National Interest og New Yorker tilføyer at «usannsynlige allianser» var vanlig blant dem som bekjempet kolonimaktene, for å låne formuleringen i New Yorker.
Artiklene peker på noen av Gandhis kamerater, en fraksjon av den irske republikanske hær (IRA), og til og med en enslig, helteit sionistforkjemper som i 1940 et øyeblikk trodde at Hitler kunne være en alliert mot britene. Men disse forskjellige anstrengelsene i retning av å bagatellisere betydningen av alliansen mellom nazister og islamister, ser bort fra et berg av grunnlagsmateriale, noe av det oppdaget i utenriksdepartementets arkiver ifjor av historikeren Jeffrey Herf, som avslører virkelig dype forbindelser.
«Drep jødene overalt hvor dere finner dem. Dette gleder Gud, historien og religionen,» sa muftien av Jerusalem på Radio Berlin i 1944. Og muftiens retorikk fortsetter i dag å gi gjenlyd i viktige islamistiske manifester som Hamas-charteret, samt i de populære fjernsynstalene holdt av sjeik Yusuf al-Qaradawi, en aktet og lærd person i Tariq Ramadans øyne: «O Allah, tell dem opp og drep dem, helt til det ikke er noen igjen.» Foreign Affairs, National Interest og New Yorker har brukt nesten 12.000 ord på å kritisere «Flight of the Intellectuals». Og selv om boken inneholder en rekke sitater med oppfordringer til folkemord, er det ikke én av disse publikasjonene som har funnet nok plass til å gjengi en eneste slik setning.
Hvorfor ikke? Det er fordi et par hitlerske sitater fra islamistledere ville få alt annet i disse tidsskriftenes essayer til å se latterlig ut, for eksempel påstanden i Foreign Affairs‘ anmeldelse om at Qaradawi bør ses på som en populær forkjemper for «balansert politikk», eller at Hamas fortjener ros som en «moderat» bevegelse og et «bolverk mot radikalisering».
New Yorker er det eneste av disse tidsskriftene som i det hele tatt reflekterer kort over antisemittismen. Men det gjøres ved å ta blikket bort fra boken min, og i stedet skjelle ut Ayaan Hirsi Ali, den somaliskfødte, nederlandske forkjemperen for liberale verdier. Etter New Yorkers skjønn viser Hirsi Alis beundring for filosofen Voltaire hennes uvitenhet og manglende evne til å erkjenne at selv de mest liberale tenkerne hadde ufordelaktige oppfatninger om jødene for flere hundre år siden. Og Hirsi Alis anklager om kvinneundertrykkelse i muslimske innvandrerstrøk i dagens London, viser at hun ikke er klar over at innvandrede jøder var gjenstand for undertrykkelse i de samme strøkene for lenge siden.
Men dette smaker av ond tro. Hirsi Ali er en av de mest veltalende fiender av islamistbevegelsen i hele verden. Hun gjør et poeng av å sette fingeren på islamistisk antisemittisme. Og antisemittene har svart med å sette fingeren på henne.
For seks år siden drepte en islamistisk fanatiker Theo van Gogh, som lagde film sammen med Hirsi Ali, og han etterlot en dødstrussel festet med en dolk til den døde mannens bryst, hvor han anklaget Hirsi Ali for å være en agent for jødiske konspiratører. I et essay hvor man legger frem diverse bortforklaringer av fortidens allianse mellom islamister og nazister, har New Yorker likevel den frekkhet å si at hvis noen trenger en leksjon om antisemittismens historie, så er det Hirsi Ali!
Sånn er stemningen for tiden. Endel intellektuelle er utvilsomt på flukt, ivrige etter å håne frittalende liberale med muslimsk bakgrunn, og nølende med å si sannheten om islamismen som de er.
–
Paul Berman er en skribent som hører hjemme ved New York University. Han er forfatter av den nylig utkomne boken «The Flight of the Intellectuals» (Melville, 2010). Denne artikkelen stod opprinnelig i Wall Street Journal: What You Can’t Say About Islamism – American intellectuals won’t face up to Muslim radicalism’s Nazi past.