Av Rubb
Jeg var barn og ungdom på 70 og 80-tallet. Mine barnsben gikk jeg i det som i dag vil kalles Oslo sentrum. Det var på den tiden det luktet ribbe i alle trappeoppgangene på julaften, og om sommeren kunne jentene gå i miniskjørt uten at det ble sett på som en invitasjon til sex.
Jeg var liten når vi bodde nede i byen, men jeg husker ennå at jeg hadde noen lekekamerater som jeg var ute og akte og stod på ski med om vinteren. Om sommeren var det moro å bli med mamma og pappa til en park eller Tøyenbadet. Det var noen flotte år og en bra start på livet.
Før jeg skulle begynne på skolen flyttet familien min ut av sentrum og til en av de nye drabantbyene nord-øst i byen. Dette var en gedigen byggeplass og et eldorado for små gutter. Vi ble kjent med mange barn med forskjellige bakgrunner. Folk kom fra hele byen og store deler av landet til disse drabantbyene.
Mitt første møte med fremmedkulturelle fikk jeg ved skolestart. I de forskjellige klassene var det noen enslige svaler fra forskjellige nasjoner. Jeg husker godt disse personene fra Pakistan, India, Chile, Marokko og noen flere land. Disse gled faktisk raskt inn i miljøet og ble noen av gutta.Det var sikkert jenter der også, men de er visket ut av minnene.
Noen morsomme episoder var det jo , som f.eks at jeg måtte legge klærne til vask etter besøk hos folk med svært luktsterke middagsvaner. Jeg husker også når vi skulle på skitur med skolen så var det en av pakistanerne som gikk med slalomski innover i Marka. Et artig syn. Også det var litt komisk for oss å se når de pyntet seg til fest. Festklærne deres ligna ikke akkurat på dress eller bunad. Men dette er vel hva jeg vil kalle en berikelse. En grei innsikt i andre kulturer hvor de fremmede tilpasser seg og fungerer i sitt nye land. Ikke minst lærte ungene seg norsk på en god måte. Ikke minst prøvde de så godt de kunne å gli inn i vårt miljø.
Etter skoletid var vi mye ute å lekte året rundt og jeg husker ennå at vi måtte inn til bestemte tider, vi fikk lov til å være utenfor blokka vi bodde i og det var alltid voksne som passet på at ting gikk ordentlig for seg. Og var det snakk om mobbing så ble dette slått hardt ned på ofte i regi av skolen i samarbeid med involverte foreldre. Mulig jeg husker feil, men jeg kan ikke erindre at noen forlot skolen pga mobbing. Det skal heller ikke stikkes under en stol at noen hadde vanskelig for å komme skikkelig inn i miljøet, men uten at man plaget livet av dem eller plaget de så de ikke orket mer og måtte flytte. At noen ble plaget på grunn av etnisitet eller religion kan jeg ikke huske, men jeg vet at det var noen barn med lite utviklede sosiale antenner som slet en del.
På skolen ble det på et eller annet tidspunkt mye undervisning i menneskerettigheter, likestiling og belæring om at Norge ikke var for nordmenn. De som mente dette var rasister. Ikke mobb kameraten min og fargerikt fellesskap ble også etter hvert yndete slagord. Og i de yngre klassene ble det flere fremmedkulturelle. Men vi hadde lite kontakt med disse. Noe noterte vi oss allikevel: Der det ble en opphopning av innvandrere var det en tendens til uro, søppel og gebrokken norsk. Men dette gjaldt jo bare en svært liten del av det totale miljøet, men de som bodde i nærheten av dette begynte å flytte unna allerede da og dette var nok på første halvdel av 80-tallet. Og når etnisk norske flyttet kom det gradvis flere og flere fremmedkulturelle opp fra Grønland/Grünerløkka.
Etter hvert begynte også muslimer å melde sin ankomst. Pakistanerne jeg kjente fra før var ikke muslimer og marokkanerne kan jeg ikke huske at praktiserte noen religion i det hele tatt. Muslimene hadde egne skikker og gled ikke like godt inn i miljøet. Og vi hørte de si at de en dag skulle ta over landet vårt. Kom man i bråk med disse miljøene kunne du risikere at alle deres venner og fettere kunne dukke opp for å ta hevn. En helt ny form for konfliktløsning for oss. Jeg var for gammel til å oppleve dette selv, men man så jo hvordan de yngre hadde det.
Nå var ikke vi verdens beste barn vi heller. Jeg husker ennå at de forskjellige boområdene hadde krig mot hverandre. Vi grupperte oss ut fra bosted og avtalte krig. Dette gikk ikke ut over andre enn oss selv som var involvert, og var en form for lek som gikk over styr fordi den ble for voldsom. Det handlet ikke om ære eller økonomisk vinning. Vi lekte rett og slett krig. Og som oftest ble det stoppet av voksne som ikke kunne sitte å se på at unger gøyv løs på hverandre. Jeg mener å huske at voksne passet mye på. Først og fremst var fritiden preget av fotball, sykkel, ski og skøyter. Og når vi var hjemme hos hverandre kunne vi alle spise samme mat. Uren mat var for oss evt mat som var falt ned på gulvet og fått støv på seg. Halal hadde vi ennå ikke hørt om.
Når vi ble ungdommer var Oslo ennå en sånn by som man kunne gå rundt i uten å tenke noe særlig på verken ran eller overfall. Når vi ble gamle nok var en tur ut på byen moro. Noen ganger ble det noen dråper for mye, men man kom seg alltid trygt hjem. Selv om man var alene ble det ikke sett på som noen fare å rave rundt etter en bytur med for mye å drikke. Og jeg er veldig sikker på at det gjaldt jentene også. Nå var det både ran og voldekter på den tida også, men uten at jeg har statistikk å forholde meg til så er jeg sikker på at Oslo var en tryggere by på denne tiden. Jeg vet også at vi kunne diskuterere, tulle og tøyse, kritisere og gjøre narr av uten å være redd for å krenke noen. Noe “pepper” måtte man tåle uansett hvilken bakgrunn du hadde. Og om noen ble sinna eller såret så risikerte du aldri å få en hel religion på nakken. Vi følte at vi hadde ytringsfrihet og turte å bruke den. Det var først med “Sataniske vers.” vi fikk innsikt i en, for oss, ny og skremmende side av verden. En verden hvor folk kan finne på å drepe pga angivelige fornærmelser i en bok.
Ettersom årene gikk flyttet flere og flere etnisk norske ut. Først og fremst pga skolesituasjonen til barna deres. Folk flyttet over bygrensa til hvitere miljøer. Dvs først og fremst barnefamilier som flyttet ut. Jeg var villig til å bli boende. Det går seg nok til, og tross alt trives jeg var mine tanker. Som voksen har jeg jobbet med barn og unge i miljøet, og jeg har helt klart sett både positive og negative sider ved det multikulturelle prosjektet. Først og fremst gjennom jobben. Jeg har nok ikke akkurat vært like positiv som Hylland Eriksen, Gahr Støre og Lysbakken, men jeg innså at slik var verden blitt, og tross alt, vi fikk til greie resultater hos barna vi jobbet med. På fritiden merket jeg en endring i bomiljøene. Det ble stadig flere fremmedkulturelle, men det var fortsatt en mix som gjorde at man følte seg hjemme. Og ikke minst, muslimske særkrav og skikker i klesveien var heller ikke hverdags. Men mer skulle komme.
En gang etter vi passerte 2005 skjedde mye. Og det har skjedd fort. Andelen innvandrere må ha økt dramatisk. Jeg har ingen tall å forholde meg til. Men i løpet av de siste fem årene har jeg blitt mer og mer fremmedgjort i eget miljø.
Jeg kan forklare: Når man stikker innom nærbutikken og du er den eneste hvite og eneste som prater flytende norsk er det vanskelig å føle seg hjemme. Når man sitter ute og flertallet av de kvinner som passerer deg har på seg hijab eller hijab og lange mørke kjolelignede plagg så er det vanskelig å føle seg hjemme. Når min familie er den eneste som er ute i snøen om vinteren mens de andre barna står i vinduet og titter på, så skjønner du at her blir det ikke lett å finne lekekamerater å ta med ski og aketur. Når man får tilbud om “kurs for å bo sammen i borettslag”, så er det åpenbart at det er en stor andel av beboerne som mangler grunnleggende erfaring i å bo i et fellesskap. Jeg har bodd i blokk i 40 år og synes nesten det er toppen av frekkhet å tilby meg et sånt kurs.
På få år er det min familie som på mange måter er blitt minoritet. Selv om politikere ofte har sagt at man blir mer tolerant når man utsettes for et multikulturelt miljø, så er min erfaring at det helt motsatte skjer. Nå har denne utviklingen har spesielt skutt fart i løpet av de siste to årene og når man prater med de etniske nordmennene som bor her, så er det ingen jeg vet om som er spesielt positive til utviklingen.
Denne utviklingen har også gjort seg gjeldende på jobben med barn og unge. Akkurat nå er jeg stasjonert i en barnehage. Tidligere år har fremmedspråklige barn profitert på at de har vært minoriteter. De etnisk norske har vært i flertall og dermed satt standarden for norsk språk. Nå er de fremmedspråklige tett opp mot 100% og de fleste barna prater gebrokkent. Flere begynner også i barnehagen med lite eller ingen norskkunnskaper i 3 – 4 årsalderen. Den rådende språkgruppen er gebrokken og som voksen etnisk nordmann klarer jeg ikke å slå fullstendig igjennom denne gebrokne språkbarrieren. Uansett hvor mye jeg prater med dem, leser for dem, synger for dem og tar dem med på aktiviteter, uansett så hermer de mer av hverandre enn av meg. Før leste vi lange fortsettelses-bøker for barna som skulle begynne på skolen, nå er de faktisk veldig fornøyd med sånne barnebøker med bilder og klaffer til å bevege på. Altså typiske baby/småbarnsbøker. En formidabel nivåsenkning. Og vi som er etnisk norske og jobber her er frustrerte.
I tillegg har kommunen som mål at de ansatte skal gjenspeile byens befolkning, med de følgene det har med bønnetider og ikke minst at flere nekter å være med å tilberede mat som ikke er halal. Det skulle ta seg ut hvis jeg nektet å ta i halalmat vil jeg tro. Ergo er det flere og flere som jobber i barnehagene her som også prater gebrokkent. Og de skal undervise barn som også prater gebrokkent. Hvem kan ha tro på en slik praksis? Min tro på det multikulturelle fellesskapet er tapt. Jeg kan ikke forsvare det som skjer. Dette må være så langt unna et kunnskapsløft som man kan komme. Og en del av det som skjer er jo det motsatte av toleranse. Hvor tolerant er en person som ikke kan være med å tilberede mat som ikke er halal??
Ute på gata ser man små barn helt ned i 2 år alder som er ute og leker. Hvem passer på? Det er ikke uvanlig at barn i 4 – 6 års alder passer på de minste. En drastisk endring fra jeg var liten. Vi var ute alene etter skoletid, men passet ikke på 2-åringer. 2-åringer skal passes på av voksne og av ungdommer som er kapable til å ta ansvaret. Fra skolene dukker det opp historier om hvor dårlig etnisk norske barn blir behandlet. Flere blir rett og slett plaget. Til slutt resignerer familiene og flytter ut av området. Jeg har hørt om jenter som må farge sitt lyse hår mørkt for å få være i fred. Hvor er slagordene “ikke mobb kameraten min” og “fargerikt fellesskap” nå?
Jeg har også gjennom kollegaer hørt om kristne afrikanere som bryter opp fordi de for ikke gå i fred. Kors de har rundt halsen blir revet av dem. Lærere på skoler i området forteller om gjengdannelser på tidlige klassetrinn – og så vidt jeg kan forstå så er det ikke snakk om gjenger som møtes til krig slik vi gjorde. Dette er gjenger som bruker sin makt på å plage og presse andre, og de henger rundt og lager kvalme og forsøpler i f.eks barnehager på kveldstid. Politiet har ikke ressurser til å følge opp, vi har vært i kontakt med dem. Offisielt skal disse innvandrerskolene være bra, men prater man med lærere og foreldre til etnisk norske eller integrerte innvandrere, så skinner det igjennom at det er problemer på et annet nivå enn det som er vanlig andre steder. Bare det at så mange barn har et så dårlig utgangspunkt med språket forvansker og forsinker undervisningen alvorlig.
Der hvor barnerike familier med fremmedkulturell bakgrunn bor , er det ikke å stikke under en stol, at det ofte er mye bråk og også ofte forsøpling. Dette er en grunn til at også mange som ikke har barn velger å pakke sammen til fordel for et nytt sted å bo. Det virker ikke som om faste leggetider på kveldstid er så utbredt i visse miljøer. Jeg måtte være i seng i åtte/ni-tida til jeg var relativt stor. I sommerhalvåret leker fremmedkulturelle barn ute nesten til jeg skal gå og legge meg til å sove.
Mens jeg før kunne gå rundt med noe høy promille, sørger jeg nå for at jeg er klinkende edru når jeg går i området der jeg bor. Det henger en del gjenger rundt og hvis Aftenposten har rett så er det unge pakistanere og marokkanere som raner norske menn i alder 30- 40 år. Disse ranene foregår stort sett i sentrum, men mange av denne herkomsten bor og henger rundt her, så jeg tar mine forholdsregler. Kona er gjennom media, som kvinner flest, blitt oppfordret til å ikke kle seg slik at mye hud er synlig. Dette skal visst invitere noen fremmede kulturer til sex. Samfunnet beveger seg baklengs til mer ufrihet.
En annen sak man kjenner på kroppen er hvordan spesielt muslimer prater om manglende integrering. Det er ikke som i gamle dager når innvandrerne lot seg integrere i storsamfunnet. Nå føler jeg mer at det er vi som skal tilpasse oss og vise hensyn overfor dem. Jeg mener at klær, rent bortsett fra at de har en praktisk betydning, også forteller noe om hvem du er. De siste årene har man sett en økning i bruk av hijab. Her jeg bor ser det ut som om hijab er mer vanlig enn synlig hår. Etter hvert har lange mørke fotside drakter også blitt mer og mer vanlig. Nytt av året er at hijaben nå blir surret rundt hodet slik at haken også blir delvis dekket og at unge menn går i kjortler og heklet kalott på hodet. Uttrykker disse menneskene noen vilje til integrering med å stadig kle seg i klær som stadig ligger lenger og lenger fra normal vestlig bekledning? Fra mitt ståsted ligner dette på en invasjon hvor mitt hjemsted er ofret på multikulturens alter. Prisen betaler jeg over skatteseddelen og i utgifter for å flytte og antagligvis nedgang i lønn ved bytte av jobb.
Mine barn skal ikke vokse opp her i dette multikulturelle paradiset.
Ansvarlige politikere burde ta en karrierepause og ta seg en normal jobb og flytte inn i en leilighet ved f.eks Stovner senter eller Furuset senter for å ta del i herligheten de har skapt.
EXIT OSLO.
Pseudonymet Rubb arbeider med barn i en østlig bydel i Oslo. Han må av innlysende grunner være anonym.