Forurettede organisasjoner
Av grunner som har med globaliseringen og den teknologiske utviklingen å gjøre, mistet myndighetene makt til private interessegrupper i løpet av de tredve årene før finanskrisen i 2008. Dette tapet av makt, hva enten det vedvarer eller ei, har vært en del av tidsånden. Det har skjedd under forskjellige politiske partiers styre, på områder som strekker seg fra diplomati (tenk bare på innflytelsen sangeren Bono har hatt på utviklingshjelpen) til byplanlegging (f.eks. spredningen i alle vestlige land av lukkede boligområder med høyt utviklede private regler). Også på toleranse- og raseområdet har frivillige organisasjoner tatt over viktige statlige funksjoner, og de har blomstret i en slik grad at de på fransk simpelthen omtales som les associations.
Den kommunistisk inspirerte Bevegelsen mot rasisme og for vennskap mellom folkene (MRAP) som ble grunnlagt i Frankrike i 1949 i den hensikt å bekjempe rasismen og antisemittismen, begynte å fylle en annen rolle i løpet av de siste tiårene. I 2002 skrev journalisten Oriana Fallaci et rasende svar på angrepene på World Trade Centre i den Milano-baserte dagsavisen Corriere della Sera. Da det ble utgitt omarbeidet til bokform med tittelen Sinnet og stoltheten, ble dette en av de mest solgte sakprosabøkene i Europa. MRAP saksøkte henne for brudd på lover mot oppildning til rasehat, og forsøkte å stanse utgivelsen.
Det fantes rasisme i Fallacis bok. «Gudskjelov,» skrev hun i en beryktet fotnote, «har jeg aldri hatt noe med arabiske menn å gjøre. Etter min oppfatning er det noe med arabiske menn som fyller kvinner av god smak med avsky.» Og det var annen språkføring som uten å være rasistisk så ut til å være skrevet på grovest mulig vis for å være så krenkende som mulig, som da hun beskrev fromme muslimer som «disse herrene som heller enn å bidra til menneskehetens beste tilbringer tiden med baken i været for å be fem ganger om dagen». Ellers hadde det en rasistisk «tone» uten å være rasistisk i streng forstand da Fallaci skrev at den islamske fundamentalismens disipler «formerer seg som om det skjedde ved celledeling».
Men Sinnet og stoltheten var ikke bare en rasistisk pamflett, og Fallaci ble angrepet for mye mer (dvs. egentlig mye mindre) enn rasisme. En av oppfatningene MRAP ikke godtok, var f.eks. denne: «Enhver teolog kan opplyse deg om at Koranen tillater løgn, bakvaskelse og hykleri i forsvar av troen.» En annen var at radikale muslimer er «overalt, og de mest hardkokte blant dem lever midt i blant oss». Selv om de er diskutable, var disse påstandene helt akseptable. Mange islameksperter, for ikke å snakke om islamteologer, sier ganske riktig at forstillelsen kalt taqqiya har en rolle i forsvaret av troen. Det kan ikke være mange islamologer som har hatt en dypere hengivenhet til muslimsk kultur enn den nå avdøde Marshall G.S. Hodgson ved Chicago-universitetet, og dette er hva han skriver om taqqiya i sitt storverk The Venture of Islam:
Mange av shiaene som også måtte tilpasse seg autoriteter deres samvittighet ikke kunne godta, hadde utviklet begrepet taqiyyah, hyklerisk forstillelse av ens virkelige oppfatninger. Det var ikke bare for å beskytte en selv, men også for å beskytte samfunnet man var en del av, at shiaer ble anbefalt å praktisere taqiyyah overfor sunni-majoriteter og sunni-regjeringer, eller i det minste avstå fra å gjøre dem oppmerksomme på shiaenes tro på at det etablerte islam og den etablerte regjeringen var illegitime, og i prinsippet burde styrtes i imamens navn.
Fallaci satte fingeren på farlige, radikale personer i Vesten omtrent på den tiden den syriskfødte og radikale Omar Bakri, som kom til å bli utvist fra England kort tid etter terroristangrepene den 7. juli 2005, sa til den London-baserte, arabiske dagsavisen Al-Hayat: «Hvis Allah vil, kommer vi til å innlemme Vesten i Dar Al-Islam ved invasjon fra utsiden. Hvis en islamsk stat oppstår og invaderer, kommer vi til å være dens hær og soldater på innsiden.»
MRAP gikk til sak som del av en kampanje mot «islamofobi», en ofte gjentatt språklig konstruksjon i månedene etter angrepene den 11. september. Den truet med å utviske forskjellen mellom kritikk av minoriteter av intolerante grunner og kritikk av enhver minoritet av en hvilken som helst grunn. Den truet med å utvide en allerede eksisterende de facto sensur av oppfatninger om rase, til oppfatninger om religion, samt til politiske handlinger gjort i religionens navn. Islamismen fikk i pose og sekk. Mens regjeringstalsmenn nektet å sette ordene islamsk og terrorisme i forbindelse med hverandre, fikk terroristene immunitet mot kritikk ved selv å oppgi en religiøs motivasjon. Fallaci befant seg i den situasjon at hun måtte bevise sin «rimelighet» før hun advarte europeerne mot en farlig og voldelig politisk bevegelse i deres midte. Selv om MRAPs søksmål mislyktes, brakte det tvil om hvorvidt det fantes noen som helst språkbruk som kunne benyttes til å kritisere islamistisk vold uten at man endte opp i et rettslokale. Islamofobi var en anklage som kunne rettes mot dem som uttrykte bekymring over selvmordsterrorismen i Midtøsten eller arabiske ungdommers antisemittiske overfall i Paris, noe som også ble gjort. Europas toleranselover begynte å virke i intoleransens favør.
Finkielkraut-saken, som raste i Frankrike i dagene etter de landsomfattende ghetto-opptøyene i 2005, var en annen milepæl. Den viste at det ikke var nødvendig med det spor av rasisme for å fremkalle vrede hos de toneangivende «antirasistene». Filosofen Alain Finkielkraut gav et intervju til den israelske avisen Ha’aretz, hvor han tok avstand fra den rådende oppfatning at opptøyene hadde vært et «opprør» mot de sosiale forholdene. Finkielkraut bemerket at det ikke var på denne måten urostifterne selv omtalte dem. I sine rap-tekster og slagord mot Frankrike og franskhet hadde mange av dem omtalt bravadene i etnisk-religiøse vendinger. «La oss et øyeblikk tenke oss at de hadde vært hvite, som i Rostock i Tyskland,» la han til. «Alle ville umiddelbart ha sagt at fascisme ikke vil bli tolerert.» Finkielkraut satte også spørsmålstegn ved logikken bak argumentasjonen, fremmet av andre franske intellektuelle, om at nåtidens utelukkelse av innvandrere simpelthen var en fortsettelse av situasjonen under kolonitiden. «OK,» sa han, «men man må ikke glemme at integrasjonen av arabiske arbeidere i Frankrike gikk mye lettere under kolonitiden.»
Finkielkraut er en saktmodig og moderat herre som er langt mindre tilbøyelig til egoistiske medieutspill enn de fleste samtidige filosofer, og han har viet store deler av sin karrière til å avsløre de etiske og metafysiske problemene som oppstår i forbindelse med totalitær vold. Men da Le Monde omtalte intervjuet og gjengav utdrag av det, ble han gjenstand for en bakvaskelseskampanje. Magasinet Nouvel Observateur kalte ham «nyreaksjonær». Et leserbrev til dagsavisen Libération angrep ham som «tilhørende den franske tradisjonen av skribenter som hensunket i dyp desperasjon oppgir de humanistiske idealer». Et annet sammenlignet Finkielkraut med en funksjonær i Jean-Marie Le Pens fascistiske Nasjonal Front. Alt dette er en normal, om enn uanstendig, del av fransk offentlig debatt. Det som gjorde saken så uhyggelig, var dens legale aspekter. MRAP kunngjorde at organisasjonen hadde til hensikt å saksøke Finkielkraut for oppildning til rasisme, sammen med til Hélène Carrère d’Encausse, medlem av Det franske akademi, som hadde kommet med noen ganske harde påstander om at opptøyene hadde å gjøre med den polygame ekteskapspraksisen blant muslimske innvandrere.
At MRAP oppgav planene om å saksøke kun få dager etter å ha kommet med trusselen, viser at de knapt hadde noen sak. Men det er en mager trøst. Ingen trodde at det ville stanse den rutinemessige sjikaneringen av alle intellektuelle (eller vanlige borgere) som var dumdristige nok til å lansere avvikende forklaringer på Frankrikes største samfunnsproblem. De «minoritetsrettighetene» i hvis navn folk kunne saksøkes, bestod først og fremst av retten forstedenes urostiftere hadde til ikke å få noe ubehag som følge av ytringsfriheten. Det ble et nytt eksempel på hvordan institusjoner som var opprettet med tanke på å fremme toleranse, hadde begynt å bekjempe den toleransen man påberopte seg.
Toleransehåndhevelsen hadde ingen innebygd begrensning, ei heller noen klar logikk. Hvorfor ble «etnisk stolthet» og «nasjonalisme» sykdommer? Hvorfor var en identitet som «sinti» eller «roma» legitim, mens en «hvit» identitet var forbudt? Hvorfor hadde det plutselig blitt kriminelt å stille spørsmål i dag som det for ti år siden ble betraktet som enhver borgers plikt å stille? Lærde toleransefilosofer som Jürgen Habermas kunne kanskje ha klart å løse opp slike floker og trekke de egnede skillelinjer. Den politiske eliten kunne løse flokene ved dekreter. Men de fikk personer med gjennomsnittlige intellekt og middels sosial status til å føle seg forvirrede og umyndiggjorte. Et demokrati kan ikke særlig lenge akseptere et system som gjør et høyere grads sosiologistudium eller en regjeringstaburett til forutsetninger for å kunne uttrykke den minste bekymring omkring hvilken retning landet går i.
Den multikulturelle æraens dyder var elitedyder. Den britiske statsviteren Geoff Dench hadde god grunn til å mistenke at mye av poenget med multikulturalismen var å fremme eliteinteresser. Han bemerket at konflikter i et hardt strevende elitestyre
sannsynligvis kan håndteres lettere når det finnes grupper hvis tilhørighet til nasjonen er tvilsom, som er svært avhengig av støtte fra eliten, og hvis nærvær fremkaller etnosentriske responser fra massene som dermed kan brukes mot dem. Et samfunn som er tro mot ideen om elitestyre, kan derfor ha et spesielt behov for minoriteter.
Innvandring ble således i stadig større grad en hjørnestein i all europeisk politikk, ikke bare i innvandringspolitikken. Det var store forskjeller mellom Europas utfordringer og tilsvarende amerikanske sådanne. I USA fantes det et «raseproblem» og et «innvandringsproblem», men de to hadde ikke alltid så mye med hverandre å gjøre. Selv om de av og til kunne forveksles, kunne folk i god tro som regel finne ut av det. I Europa var innvandringsproblemet og raseproblemet en og samme sak. Derfor ble det å betrakte innvandringen som en suksess og en «berikelse» den eneste akseptable oppfatningen. Å se på innvandringen som en fiasko var å avsløre seg selv som rasist. Å uttrykke misnøye med innvandringen var det samme som å tilstå rasistiske tilbøyeligheter. Filosofen Pierre-André Taguieff fant opp uttrykket immigrationisme for å beskrive den rådende ideologien at innvandring alltid er «såvel uunngåelig som positivt». Reelle diskusjoner om det økende «mangfoldet» i det europeiske samfunnet, samt hvorvidt dette var ønskelig eller ei, ble uten unntak hysjet ned.
--
Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no
Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering