Betraktninger over revolusjonen i Europa XVI

Christopher Caldwell

Kri­mi­na­li­se­ring av meninger

Over tid for­and­ret tole­ranse­ideo­lo­gien seg på to måter. Først bredde den seg utover. Kate­go­ri­ene av men­nes­ker som hadde rett til beskyt­telse mot into­le­ranse, ble flere. Og det som utgjorde brudd på tole­ran­sen, ble til­fel­dig og situa­sjons­be­stemt. I Macpherson-undersøkelsen, bestilt av det bri­tiske innen­riks­de­par­te­men­tet etter det uopp­klarte og maka­bre dra­pet på den svarte London-beboeren Step­hen Lawrence in 1993, ble en rasis­tisk hen­delse defi­nert som «en hvil­ken som helst hen­delse som blir opp­fat­tet rasis­tisk av offe­ret eller en hvil­ken som helst annen per­son». Denne defi­ni­sjo­nen av rasisme - at den fin­nes når noen sier det - ble arbeids­nor­men i mange euro­pe­iske land. Man fikk en ny, «utvi­det liste over men­neske­ret­tig­he­ter», for å si det med Pierre-André Taguieff.

Siden ble ideo­lo­gien skar­pere i kan­tene. Den fikk reell, utøvende makt, dels fordi den ble lov­fes­tet, dels fordi fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner opp­trådte som freelance-politi. Brudd på tole­ranse­ideo­lo­gien med­førte ikke len­ger bare kri­tikk og utfrys­ning, men også fare for tap av leve­brød og pro­ble­mer med offent­lige myndigheter.

Der hvor det opp­stod synergi mel­lom disse to tenden­sene, utbre­del­sen og skjer­pin­gen, ble resul­ta­tet hard avstraf­felse av opp­før­sel som inn­til ganske nylig hadde blitt betrak­tet som nor­mal. Homo­ret­tig­he­ter er det mest eks­treme eksemp­let på denne pro­ses­sen. I 2006 ble et ekte­par av kristne evan­ge­lis­ter i Stor­bri­tan­nia for­hørt i en time og tjue minut­ter av poli­tiet, etter mis­tanke om at lit­te­ra­tu­ren de spredde viste «poten­si­elt homo­fobe hold­nin­ger». En 63 år gam­mel luthersk pre­di­kant i Sve­rige ble dømt til én måneds feng­sel for å ha sitert Bibe­lens mis­bil­li­gelse av homo­sek­su­ali­tet. Og Chris­tian Vann­este, et med­lem av den franske nasjo­nal­for­sam­lin­gen som hadde sagt at han fant «hete­ro­sek­su­ali­te­ten homo­sek­su­ali­te­ten over­le­gen på det moralske pla­net», ble den første fransk­man­nen dømt for homo­fobi. Det som hadde vært kon­sen­sus hos men­nes­ke­he­ten fra sivi­li­sa­sjo­nens mor­gen til slut­ten av det 20. århund­ret, ble ved begyn­nel­sen av det 21. plut­se­lig en for­bry­telse man kunne fengs­les for.

I saker ved­rø­rende rase og inn­vand­ring ble reg­lene omgjort nes­ten like raskt. I 1984 offent­lig­gjorde Ray Honey­ford, en popu­lær over­læ­rer ved en etnisk blan­det skole i Brad­ford, en artik­kel i Salis­bury Review hvor han angrep visse til­tak gjen­nom­ført av det han kalte «raselob­byen». Han hev­det, langt på vei i lik­het med det den ame­ri­kanske sosio­lo­gen (og siden sena­to­ren) Daniel Pat­rick Moyni­han hadde gjort i sin rap­port The Negro Family fra 1965, at en akti­vis­tisk poli­tikk fra regje­rin­gens side kunne skade mino­ri­te­tene den var ment å hjelpe. For­søm­melse, like­gyl­dig­het og fiendt­lig­het kunne ikke for­klare hvor­for så mange pakis­tanske og vest­in­diske stu­den­ter mis­lyk­tes, skrev Honey­ford. Siden de måtte til­passe seg den bri­tiske stu­die­kul­tu­ren, kunne pro­gram­mer som opp­ford­ret dem til å være stolte av sine opp­rin­ne­lige kul­tu­rer -- hva vi i dag ville kalle «multi­kul­tura­lisme» -- være til hin­der for dem på sko­len, og føre til ytter­li­gere segre­ga­sjon fra stor­sam­fun­net. Honey­ford fikk rett. Den blan­dede elev­mas­sen han beskrev for 25 år siden, er ikke blan­det len­ger. I alle fall har sko­len svært få ele­ver av engelsk avstam­ning igjen, og den er blitt omdøpt til Iqra School etter ønske fra det over­vel­dende mus­limske lokal­sam­fun­net den nå lig­ger i. Men det at han hadde rett, for ikke å snakke om at han var godt likt blant stu­den­ter av alle folke­slag, red­det ham ikke fra å miste jobben.

I 1990 brøt den franske nasjo­nal­for­sam­lin­gen en ny bar­rière. I den hen­sikt å for­hindre «enhver rasis­tisk, anti­se­mit­tisk og xeno­fo­bisk hand­ling» ved­tok den en lov frem­met av den kom­mu­nis­tiske repre­sen­tan­ten Jean-Claude Gayssot, som opp­he­vet visse garan­tier i den 109 år gamle loven om presse­fri­het. Gayssots lov kri­mi­na­li­serte ikke bare hand­lin­ger, men også hold­nin­ger og ideer, i sær­de­les­het benek­telse av nazis­te­nes Holo­caust. Tysk­land og Sveits fulgte snart etter, senere også andre land, slik at det å benekte (eller baga­tel­li­sere) Holo­caust ble straff­bart i Øster­rike, Bel­gia, Tsjek­kia, Litauen, Polen, Slo­va­kia og Sveits. Det var under slik lov­giv­ning at den bri­tiske his­to­ri­ke­ren David Irving ble dømt til tre års feng­sel i Øster­rike i 2006. (Han satt inne mindre enn ett år.)

Frank­rike hadde vært pin­lig berørt av en rekke ytter­lig­gå­ende intel­lek­tu­elle og tid­li­gere Vichy-politikere, som hev­det at Holo­caust aldri hadde fun­net sted. Loven kunne kan­skje virke som et for­nuf­tig verk­tøy for inn­fø­ring av offent­lige ansten­dig­hets­stan­dar­der. Det ble den ikke. Den nå avdøde his­to­ri­ke­ren Madeleine Rebé­rioux, for­fat­te­ren av bio­gra­fien over Dreyfus-forsvareren og sosia­lis­ten Jean Jaurès, advarte mot Gayssots lov så snart den gikk igjen­nom. Det burde være unød­ven­dig å si at hver­ken Rebé­rioux (som kom fra en berømt fami­lie av mot­stands­folk og depor­terte til kon­sen­tra­sjons­leire) eller noen av de mange andre his­to­ri­kerne som var imot Gayssots lov, hev­det at det fan­tes noe som helst av viten­ska­pe­lig verdi i å la folk late som om Holo­caust ikke hadde fun­net sted. Pro­ble­met var sna­rere poli­tisk. «Sov­jet­unio­nen betalte en så høy pris for sin opp­før­sel i slike saker, at Frank­rike ikke burde ha noe ønske om å følge i dens fot­spor,» skrev Rebé­rioux senere. «En dag kom­mer [denne loven] til å gjøre seg gjel­dende på andre områ­der enn folke­mor­det på jødene, og gå over til å handle om andre folke­mord og andre angrep på det noen vil kalle “his­to­riske fakta”.»

Hun fikk rett. I 1995 dømte en fransk rett den engelsk-amerikanske his­to­ri­ke­ren Ber­nard Lewis, Ves­tens fremste auto­ri­tet på det 20. århund­rets Tyr­kia, for å ha unn­latt å bruke ordet folke­mord om tyr­ker­nes mas­sa­krer på arme­nerne i for­kant av den kema­lis­tiske revo­lu­sjo­nen. En lov som defi­nerte disse mas­sa­krene som «folke­mord» ble ved­tatt i 2001. Fem år senere stemte nasjo­nal­for­sam­lin­gen over et lov­for­slag om at enhver som benek­tet denne defi­ni­sjo­nen skulle døm­mes til ett års feng­sel og 45.000 euro i bot (det ble ikke ved­tatt). En annen lov fra 2001 defi­nerte slave­han­de­len som en «for­bry­telse mot men­nes­ke­he­ten». Som et kjøtt­bein til dem som var nos­tal­giske på koloni­ti­dens vegne, ble det i 2005 bestemt at lærere skal under­streke den «posi­tive rol­len» Frank­rike spilte under sitt nær­vær i Nord-Afrika.

Så snart Gayssots lov var blitt ved­tatt, ble det vans­ke­lig å argu­men­tere slag­kraf­tig mot en ende­løs rekke av menings­for­bry­tel­ser, slik Rebé­rioux hadde advart mot. Hen­del­sene press­grup­pene for­søkte å fast­slå en offi­si­ell sann­het om -- mas­sa­krene på arme­nerne, koloni­ti­dens reds­ler, slave­han­de­len -- var når alt kom til alt akku­rat like reelle som Holo­caust. Man kunne inn­vende at siden Holocaust-benektelse van­lig­vis skyl­des anti­se­mit­tisme, og anti­se­mit­tis­men har den moralske for­der­vel­sen av flere vest­lige poli­tiske sys­te­mer på rulle­bla­det, hadde Frank­rike en sær­skilt inter­esse i å unngå at lan­det ble ram­met av noe slikt. Man kunne også bemerke at ingen fak­tisk benek­tet at sla­ve­riet eller kolo­nia­lis­men hadde fun­net sted.

Men diverse etniske lob­byer tol­ket Gayssots lov som en utford­ring til å få sine egne lidel­ser «ran­gert» på linje med jøde­nes. En orga­ni­sa­sjon bestå­ende av «søn­ner og døtre av depor­terte afri­ka­nere» lagde et hebraisk-klingende ord for for­ti­dens slave­trans­port som kunne lyk­kes bedre i å tevle med det reso­nans­rike Shoah, som er nav­net på Holo­caust i Frank­rike. De begynte å kalle slave­sei­la­sene for «Yovo­dah». Den mest frem­stå­ende franske sla­veri­his­to­ri­ke­ren, Oli­vier Pétré-Grenouilleau, kri­ti­serte i et inter­vju i 2005 loven om slave­han­de­len fra 2001. En press­gruppe bestå­ende av «etter­kom­mere av sla­ver» brakte ham for ret­ten for å ha «truk­ket i tvil en for­bry­telse mot men­nes­ke­he­ten». Mange fulgte den svarte, mus­limske pre­di­kan­ten Louis Far­ra­khan i å hevde at jødene var ansvar­lige for hele den vest­lige slave­han­de­len. Den ytter­lig­gå­ende komi­ke­ren Dieudonné Mbala-Mbala, lede­ren for en afro-fransk agi­ta­sjons­gruppe kalt Les Indigè­nes de la Répub­li­que, sa: «Afri­ka­nerne nek­tes inn­syn i sine arki­ver, akku­rat som pale­sti­nerne nek­tes å vende til­bake til sitt land.»

Gayssots lov ble laget for å bekjempe en strå­mann. Den satte fin­ge­ren på tenden­ser fra 1930-tallet (popu­lisme, nasjo­na­lisme, fascisme) som ved århundre­skif­tet begren­set seg til noen få iso­lerte tul­lin­ger og lenge hadde vært dis­kre­di­tert. Det 21. århund­rets pro­ble­mer (inn­vand­ring, isla­misme, vel­ferds­sta­te­nes ban­ke­rott, finan­si­ell panikk og redde-seg-den-som-kan-følelsen som folk fikk av å leve i et for­bruks­sam­funn) var anner­le­des. Det fan­tes en ny gruppe eks­tre­mis­ter. Mange av dem hadde, akku­rat som disse anti­se­mit­tiske «etter­kom­merne av sla­ver», lyst til å mele sin egen kake ved å spille på et retts­sys­tem foku­sert på 75 år gamle pro­ble­mer. For hver ny, offent­lig sank­sjo­nert, his­to­risk sann­het duk­ket det opp nye «moralske lob­byer», som de kom til å bli kalt i Frank­rike, som sta­dig mek­ti­gere og mer insis­te­rende frem­met sine krav på sta­dig mer sen­trale poli­tiske områ­der. Alvor­lige trus­ler mot fri­he­ten kunne opp­stå sam­ti­dig som Europa holdt under opp­sikt en gjeng ald­rende «fascis­tiske» klov­ner. Og å opp­stå var nett­opp det de gjorde.

--

Over­satt av Chris­tian Skaug

Copy­right: Document.no

Chris­top­her Cald­well: Betrakt­nin­ger over revo­lu­sjo­nen i Europa
Del I: Inn­vand­ring
Del II: Euro­pas befolk­nings­pro­blem
Del III: Inn­vand­rings­øko­no­mien
Del IV: Inn­vand­rin­gen sav­ner side­stykke
Del V: Det kapi­ta­lis­tiske argu­ment: Å redde døende bran­sjer
Del VI: Job­ber ingen vil ha
Del VII: Det sosia­lis­tiske argu­men­tet: Vel­ferds­sta­tens red­ning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er inn­vand­rin­gen for?
Del X: Vel­ferd og hvit flukt
Del XI: Bar­ce­lona eller døden
Del XII: Gjest­fri­he­tens for­plik­telse
Del XIII: Asyl og men­neske­ret­tig­he­ter
Del XIV: Asyl og demo­krati
Del XV: Frykt mas­kert som tole­ranse
Del XVI: Kri­mi­na­li­se­ring av menin­ger
Del XVII: For­uret­tede orga­ni­sa­sjo­ner
Del XVIII: Mang­fold og selv­hat
Del XIX: Islam - etniske kolo­nier
Del XX: Dagens og frem­ti­dens mus­limske befolk­ning
Del XXI: Arki­tek­tur og segre­ga­sjon
Del XXII: Segre­ga­sjon eller selv­se­gre­ga­sjon?
Del XXIII: Lom­mer av sha­ria
Del XXIV: Vold, kri­mi­na­li­tet og opp­tøyer
Del XXV: For­stads­opp­tøy­ene og islam
Del XXVI: Stamme­kul­tur, ideo­logi og eskalering

Document.no invi­te­rer leserne med på å finan­siere over­set­tel­sen av boken slik at den kan pub­li­se­res online, kapit­tel for kapittel.

Hvis du synes dette er et pro­sjekt det er verdt å støtte, sett inn pen­ger på konto: 1644.29.32828




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.