Betraktninger over revolusjonen i Europa XVI

Christopher Caldwell

Kriminalisering av meninger

Over tid forandret toleranseideologien seg på to måter. Først bredde den seg utover. Kategoriene av mennesker som hadde rett til beskyttelse mot intoleranse, ble flere. Og det som utgjorde brudd på toleransen, ble tilfeldig og situasjonsbestemt. I Macpherson-undersøkelsen, bestilt av det britiske innenriksdepartementet etter det uoppklarte og makabre drapet på den svarte London-beboeren Stephen Lawrence in 1993, ble en rasistisk hendelse definert som «en hvilken som helst hendelse som blir oppfattet rasistisk av offeret eller en hvilken som helst annen person». Denne definisjonen av rasisme – at den finnes når noen sier det – ble arbeidsnormen i mange europeiske land. Man fikk en ny, «utvidet liste over menneskerettigheter», for å si det med Pierre-André Taguieff.

Siden ble ideologien skarpere i kantene. Den fikk reell, utøvende makt, dels fordi den ble lovfestet, dels fordi frivillige organisasjoner opptrådte som freelance-politi. Brudd på toleranseideologien medførte ikke lenger bare kritikk og utfrysning, men også fare for tap av levebrød og problemer med offentlige myndigheter.

Der hvor det oppstod synergi mellom disse to tendensene, utbredelsen og skjerpingen, ble resultatet hard avstraffelse av oppførsel som inntil ganske nylig hadde blitt betraktet som normal. Homorettigheter er det mest ekstreme eksemplet på denne prosessen. I 2006 ble et ektepar av kristne evangelister i Storbritannia forhørt i en time og tjue minutter av politiet, etter mistanke om at litteraturen de spredde viste «potensielt homofobe holdninger». En 63 år gammel luthersk predikant i Sverige ble dømt til én måneds fengsel for å ha sitert Bibelens misbilligelse av homoseksualitet. Og Christian Vanneste, et medlem av den franske nasjonalforsamlingen som hadde sagt at han fant «heteroseksualiteten homoseksualiteten overlegen på det moralske planet», ble den første franskmannen dømt for homofobi. Det som hadde vært konsensus hos menneskeheten fra sivilisasjonens morgen til slutten av det 20. århundret, ble ved begynnelsen av det 21. plutselig en forbrytelse man kunne fengsles for.

I saker vedrørende rase og innvandring ble reglene omgjort nesten like raskt. I 1984 offentliggjorde Ray Honeyford, en populær overlærer ved en etnisk blandet skole i Bradford, en artikkel i Salisbury Review hvor han angrep visse tiltak gjennomført av det han kalte «raselobbyen». Han hevdet, langt på vei i likhet med det den amerikanske sosiologen (og siden senatoren) Daniel Patrick Moynihan hadde gjort i sin rapport The Negro Family fra 1965, at en aktivistisk politikk fra regjeringens side kunne skade minoritetene den var ment å hjelpe. Forsømmelse, likegyldighet og fiendtlighet kunne ikke forklare hvorfor så mange pakistanske og vestindiske studenter mislyktes, skrev Honeyford. Siden de måtte tilpasse seg den britiske studiekulturen, kunne programmer som oppfordret dem til å være stolte av sine opprinnelige kulturer — hva vi i dag ville kalle «multikulturalisme» — være til hinder for dem på skolen, og føre til ytterligere segregasjon fra storsamfunnet. Honeyford fikk rett. Den blandede elevmassen han beskrev for 25 år siden, er ikke blandet lenger. I alle fall har skolen svært få elever av engelsk avstamning igjen, og den er blitt omdøpt til Iqra School etter ønske fra det overveldende muslimske lokalsamfunnet den nå ligger i. Men det at han hadde rett, for ikke å snakke om at han var godt likt blant studenter av alle folkeslag, reddet ham ikke fra å miste jobben.

I 1990 brøt den franske nasjonalforsamlingen en ny barrière. I den hensikt å forhindre «enhver rasistisk, antisemittisk og xenofobisk handling» vedtok den en lov fremmet av den kommunistiske representanten Jean-Claude Gayssot, som opphevet visse garantier i den 109 år gamle loven om pressefrihet. Gayssots lov kriminaliserte ikke bare handlinger, men også holdninger og ideer, i særdeleshet benektelse av nazistenes Holocaust. Tyskland og Sveits fulgte snart etter, senere også andre land, slik at det å benekte (eller bagatellisere) Holocaust ble straffbart i Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Litauen, Polen, Slovakia og Sveits. Det var under slik lovgivning at den britiske historikeren David Irving ble dømt til tre års fengsel i Østerrike i 2006. (Han satt inne mindre enn ett år.)

Frankrike hadde vært pinlig berørt av en rekke ytterliggående intellektuelle og tidligere Vichy-politikere, som hevdet at Holocaust aldri hadde funnet sted. Loven kunne kanskje virke som et fornuftig verktøy for innføring av offentlige anstendighetsstandarder. Det ble den ikke. Den nå avdøde historikeren Madeleine Rebérioux, forfatteren av biografien over Dreyfus-forsvareren og sosialisten Jean Jaurès, advarte mot Gayssots lov så snart den gikk igjennom. Det burde være unødvendig å si at hverken Rebérioux (som kom fra en berømt familie av motstandsfolk og deporterte til konsentrasjonsleire) eller noen av de mange andre historikerne som var imot Gayssots lov, hevdet at det fantes noe som helst av vitenskapelig verdi i å la folk late som om Holocaust ikke hadde funnet sted. Problemet var snarere politisk. «Sovjetunionen betalte en så høy pris for sin oppførsel i slike saker, at Frankrike ikke burde ha noe ønske om å følge i dens fotspor,» skrev Rebérioux senere. «En dag kommer [denne loven] til å gjøre seg gjeldende på andre områder enn folkemordet på jødene, og gå over til å handle om andre folkemord og andre angrep på det noen vil kalle “historiske fakta”.»

Hun fikk rett. I 1995 dømte en fransk rett den engelsk-amerikanske historikeren Bernard Lewis, Vestens fremste autoritet på det 20. århundrets Tyrkia, for å ha unnlatt å bruke ordet folkemord om tyrkernes massakrer på armenerne i forkant av den kemalistiske revolusjonen. En lov som definerte disse massakrene som «folkemord» ble vedtatt i 2001. Fem år senere stemte nasjonalforsamlingen over et lovforslag om at enhver som benektet denne definisjonen skulle dømmes til ett års fengsel og 45.000 euro i bot (det ble ikke vedtatt). En annen lov fra 2001 definerte slavehandelen som en «forbrytelse mot menneskeheten». Som et kjøttbein til dem som var nostalgiske på kolonitidens vegne, ble det i 2005 bestemt at lærere skal understreke den «positive rollen» Frankrike spilte under sitt nærvær i Nord-Afrika.

Så snart Gayssots lov var blitt vedtatt, ble det vanskelig å argumentere slagkraftig mot en endeløs rekke av meningsforbrytelser, slik Rebérioux hadde advart mot. Hendelsene pressgruppene forsøkte å fastslå en offisiell sannhet om — massakrene på armenerne, kolonitidens redsler, slavehandelen — var når alt kom til alt akkurat like reelle som Holocaust. Man kunne innvende at siden Holocaust-benektelse vanligvis skyldes antisemittisme, og antisemittismen har den moralske fordervelsen av flere vestlige politiske systemer på rullebladet, hadde Frankrike en særskilt interesse i å unngå at landet ble rammet av noe slikt. Man kunne også bemerke at ingen faktisk benektet at slaveriet eller kolonialismen hadde funnet sted.

Men diverse etniske lobbyer tolket Gayssots lov som en utfordring til å få sine egne lidelser «rangert» på linje med jødenes. En organisasjon bestående av «sønner og døtre av deporterte afrikanere» lagde et hebraisk-klingende ord for fortidens slavetransport som kunne lykkes bedre i å tevle med det resonansrike Shoah, som er navnet på Holocaust i Frankrike. De begynte å kalle slaveseilasene for «Yovodah». Den mest fremstående franske slaverihistorikeren, Olivier Pétré-Grenouilleau, kritiserte i et intervju i 2005 loven om slavehandelen fra 2001. En pressgruppe bestående av «etterkommere av slaver» brakte ham for retten for å ha «trukket i tvil en forbrytelse mot menneskeheten». Mange fulgte den svarte, muslimske predikanten Louis Farrakhan i å hevde at jødene var ansvarlige for hele den vestlige slavehandelen. Den ytterliggående komikeren Dieudonné Mbala-Mbala, lederen for en afro-fransk agitasjonsgruppe kalt Les Indigènes de la République, sa: «Afrikanerne nektes innsyn i sine arkiver, akkurat som palestinerne nektes å vende tilbake til sitt land.»

Gayssots lov ble laget for å bekjempe en stråmann. Den satte fingeren på tendenser fra 1930-tallet (populisme, nasjonalisme, fascisme) som ved århundreskiftet begrenset seg til noen få isolerte tullinger og lenge hadde vært diskreditert. Det 21. århundrets problemer (innvandring, islamisme, velferdsstatenes bankerott, finansiell panikk og redde-seg-den-som-kan-følelsen som folk fikk av å leve i et forbrukssamfunn) var annerledes. Det fantes en ny gruppe ekstremister. Mange av dem hadde, akkurat som disse antisemittiske «etterkommerne av slaver», lyst til å mele sin egen kake ved å spille på et rettssystem fokusert på 75 år gamle problemer. For hver ny, offentlig sanksjonert, historisk sannhet dukket det opp nye «moralske lobbyer», som de kom til å bli kalt i Frankrike, som stadig mektigere og mer insisterende fremmet sine krav på stadig mer sentrale politiske områder. Alvorlige trusler mot friheten kunne oppstå samtidig som Europa holdt under oppsikt en gjeng aldrende «fascistiske» klovner. Og å oppstå var nettopp det de gjorde.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering

Document.no inviterer leserne med på å finansiere oversettelsen av boken slik at den kan publiseres online, kapittel for kapittel.

Hvis du synes dette er et prosjekt det er verdt å støtte, sett inn penger på konto: 1644.29.32828




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.