Kapittel 3 - Hvem er innvandringen for?
Flere måneder før det franske presidentvalget i 2007 var den konservative kandidaten Nicolas Sarkozy skyteskive for en fengende, satirisk sang av den vestafrikanske reggaegruppen Zêdess. Sarkozy hadde gitt uttrykk for en stadig mer utbredt bekymring i Frankrike etter den landsomfattende bølgen av opptøyer høsten 2005, for at kvaliteten på landets innvandrere var for nedadgående. Velferdsavhengigheten og kriminaliteten var økende. Hos allmennheten ble ikke lenger innvandringen assosiert med en flittig fyr som bemannet en dreiebenk ti timer pr. dag, men med den mannen Oriana Fallaci kalte «herr Jeg-kjenner-mine-rettigheter» og av urostiftere, selv om mange av disse var franskfødte.
Stolt av sin innvandringsbakgrunn som han er (faren hadde rømt fra Ungarn etter 2. verdenskrig), var ikke Sarkozy mot innvandring. Men han mente at Frankrike burde være kresnere. Han tok til orde for en immigration choisie, en selektiv innvandring som ville la Frankrike sette standarder for folk med krav på landets sosiale sikkerhetsnett. Han skilte dette fra immigration subie, en passivt utholdt innvandring. «Frankrike,» sa han under et besøk i Bamako, Mali, i mai 2006, «kan ikke være det eneste landet i verden som nektes å bestemme hvem som er velkommen dit og hvem som ikke er det.» Et resultat av den talen var Zêdess-sangen, som Sarkozys politiske motstandere frydet seg ved å spre på Internett:
His name is Nicolas Sarkozy
He invented immigration choisie
He is a son of Hungarian immigration,
Who want to win himself a Gallic coronation.
The muscular negro with his good set of teeth
Is gone forever!
Today, blacks have to have college degrees
And be clever.
These are the standards of the new slave ship.
He had the nerve to say it on an African trip.
Nicolas Sarkozy!
Why did your father leave Hungary?
Gode og dårlige innvandrere
Men i virkeligheten gikk spøken ut over Zêdess. Sarkozy hadde slett ikke «funnet opp» immigration choisie (som ble lovfestet i 2006 og 2007). Da videoen kom ut, var Frankrike et av de siste landene i den utviklede verden hvor det å skaffe seg innvandrere av bedre kaliber ennå ikke var blitt en nasjonal prioritet, akkurat som Sarkozy hadde hevdet. I alle andre europeiske land ble det tatt til orde for en mer «canadisk» innvandringspolitikk. I de senere årene har Canada tatt imot flere innvandrere pr. innbygger enn noe annet land i verden, om man ser bort fra skatteparadiser som Liechtenstein og et forretningssentrum som Sveits. Nesten en femtedel (18,9 prosent) av Canadas befolkning er født i utlandet. Men Canada tar imot innvandrere på svært selektiv basis. De som søker om permanent oppholdstillatelse, rangeres på en skala med 100 oppnåelige poeng, som måler utdannelse (25 poeng), språkkunnskaper (24 poeng), jobberfaring (21 poeng), alder (10 poeng), kontakter i arbeidslivet (10 poeng) og «sosial tilpasningsdyktighet» (10 poeng). Dessuten foretas det finansielle, medisinske, sikkerhetsmessige og kriminelle bakgrunnssjekker. Det var Canadas selektivitet, ikke den store tilstrømningen av innvandrere, som ble fremhevet som et eksempel til etterfølgelse.
Da europeiske land begynte å se nærmere på sine innvandreres kvalifikasjoner, oppdaget man at visse land hadde et forsprang. I år 2000 var en tredjedel av legene i Storbritannia (33,7 prosent) født i utlandet. Irland (35,3 prosent) og Sveits (28,1 prosent) tar også imot mange utenlandske leger. Disse prosentverdiene stiger etterhvert som befolkningen eldes. Storbritannia iverksatte et program for høyt kvalifisert innvandring i 2002, og la til noen ekstra gulrøtter for utdannede innvandrere tre år senere. Debatten var også et stykke på vei i Tyskland. Innenriksminister Wolfgang Schäuble bemerket at Tyskland, i motsetning til for eksempel Spania, ikke trengte lavt kvalifisert arbeidskraft, ettersom landet hadde få naturressurser og var i ferd med å oppgi sin utvinningsvirksomhet, som kullindustrien. Da sosiologen Gunnar Heinsohn ble konfrontert med påstanden om at Tyskland ville komme til å trenge 700.000 innvandrere i de kommende årene, svarte han: «Vi trenger 700.000 høyt kvalifiserte innvandrere. Vi får folk vi ikke trenger, mens de vi trenger drar til USA eller Canada.»
Han hadde rett. Sju av nykommerne på Forbes’ liste over de 400 rikeste amerikanerne i år 2000 kom fra India, og alle hadde tjent sine penger som entreprenører i høyteknologisektoren. Den EU-finansierte tenketanken Consortium for Applied Research on International Migration i Firenze kom til at USA og Canada mottok 54 prosent av verdens innvandrere med høyere utdannelse.
Med noen unntak, som disse britiske legene, har ikke Europa vært i stand til å tiltrekke seg den typen høyt kvalifisert arbeidskraft som kan sette fart i en økonomi. Tyskland prøvde sin egen versjon av immigration choisie tidlig i Gerhard Schröders regjeringstid. Landet lanserte et «grønt kort»-program for IT-folk fra India og andre steder, og gav disse opptil fem års oppholdstillatelse. Det var totalt mislykket. Av de 20.000 grønne kortene som ble tilbudt, ble det søkt om mindre enn halvparten. Noen la skylden på sneverheten i programmet, blant disse også innvandrerne selv. Tyskland lot ikke nykommerne ta med seg familien, ei heller ble de forespeilet en vei i retning statsborgerskap. Andre klandret det fiendtlige budskapet som ble lagt ut sammen med velkommenmatten. Det var på den tiden delstaten Nordrhein-Westfalens kristelig-demokratiske guvernør Jürgen Rüttgers serverte den uforglemmelige spydigheten om at det Tyskland trengte, var «Kinder statt Inder» - flere barn, ikke flere indere.
Immigration choisie stod i strid med den økonomiske begrunnelsen for innvandringen som urolige europeere hadde hørt i årtier, altså at det finnes visse jobber de innfødte i rike land «ikke vil gjøre». Den europeiske innvandringens hovedperson var ikke lenger en analfabet kvinne fra den bengalske bukt som gikk med vaskebøtten gjennom korridorene i en høyteknologibedrift etter kontortid. Den nye hovedpersonen var hennes landsmann, en fysiker med doktorgrad som arbeidet i et kontor lenger ned i gangen. Innvandringsmarkedet hadde talt, og det det tilsynelatende hadde sagt, var «vaskehjelper og ryddegutter». Nå grep staten inn for å få det til å si «leger og IT-eksperter». Hvorfor var alle så sikre på at en innvandring styrt i samsvar med statlige planer ville være så mye mer effektiv enn en innvandring styrt etter de harde markedslovene som allerede fantes? Immigration choisie gjenspeilet en mistillit til det globale arbeidsmarkedets effektivitet, hvilket var den viktigste økonomiske begrunnelsen for å ha innvandring overhodet.
Er innvandringen for innvandrerne eller de innfødte?
Det mest ubehagelige med immigration choisie var at den igjen brakte på dagsorden spørsmålet om hva innvandringen var godt for, samt for hvem. Var det for innfødte eller innvandrere? Jo mer politikerne sa det første, desto mer ble de mistenkt for å mene det siste. «De (innvandrerne) er her fordi vi var der,» lyder en velkjent formulering blant briter som diskuterer pakistanere eller nederlendere som snakker om folk fra Surinam. Nærværet av, la oss si, sudanesere i Norge eller bosniere i Irland, gjør naturligvis denne velmenende vittigheten beviselig usann. Men mange europeere og utlendinger har hatt en tendens til å betrakte innvandringen til Europa som noe innvandrerne simpelthen har rett til, som del av en utestående gjeld Europa skylder resten av verden etter århundrer med økonomisk utbytting.
Så da den franske regjeringen begynte å drøfte muligheten for et europeisk samarbeid med tanke på å begrense innvandringen i 2006, lovte statsminister Dominique de Villepin dyrt og hellig å øke utviklingshjelpen med mer enn 50 prosent over de neste tre årene. Da EU-lederne ble enige om hovedtrekkene i en felles innvandringspolitikk, som skal iverksettes fra 2010, høstet den skarp kritikk fra sju statsledere tilhørende den søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur, for å være en ekspropriasjon av noe som rettmessig tilhørte dem. Bolivias president Evo Morales advarte europeerne: «Det er en menneskerett å spise.» Til å komme fra et valgt statsoverhode er dette en bisarr uttalelse. Hvis hans borgere ikke har noe å spise, hvem sin feil er det? Morales snakker som om hans representasjon av en bestemt gruppe personer i den globale økonomien er viktigere enn hans rolle som statsoverhode.
Kanskje er det slik. Uansett har politikerne i utvandringsland blitt stadig flinkere til å utnytte forvirringen. Da spanske myndigheter i 2006 forsøkte å redusere ankomsten av afrikanere til Europa via sjøveien, fastholdt Gambias president Yahya Jammeh at ingenting kunne forhindre hans borgere fra å gjøre den overfarten. «Dette landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia for bare 41 år siden,» sa han. «Som erstatning for den utnyttelsen vår befolkning har vært gjenstand for, har våre ungdommer rett til å være i Storbritannia i de neste 359 årene.»
Hvis vi ser bort fra demagogien og konsentrerer oss om de økonomiske ambisjonene, hadde Jammeh et poeng. Rent økonomisk betraktet har det hittil aldri blitt tenkt ut noen modell for utviklingshjelpen som fungerer bedre enn simpelthen å la innvandrerne sette opp et brohode i et rikt land, og sende penger hjem i form av såkalte «pengeoverføringer». Ifølge et av Verdensbankens interne dokumenter ble det sendt 250 milliarder dollar verden over i 2006. Hvis man legger til den uregistrerte pengeflyten, utgjør det mer penger enn alle direkte utenlandsinvesteringer i verden, og det er mer enn dobbelt så mye som all internasjonal hjelp. Pengeoverføringer til El Salvador, for det meste fra USA, men også fra Spania, utgjør nå en sjettedel av det mellomamerikanske landets økonomi, og marokkanere sendte 3,6 milliarder euro hjem i 2003, for det meste fra Europa. Våren 2007 åpnet Western Union, en gang et telegrafselskap, men nå hovedsakelig et sted hvor innvandrere sender penger, sin filial nummer 300.000 i India, hvor de har 36.000 slike fra før. Selv om pengeforsendelsene sannsynligvis vil avta med den verdensomspennende økonomiske nedgangen, vil de forbli betydelige.
Den økonomiske virkningen av pengeforsendelsene er omdiskuterte. Innebærer de at innvandrernes inntekter er «tapt» for de vestlige økonomiene hvor de tjenes? Eller gjør de det mulig for land i den tredje verden å ta styringen med sin egen kapitalutvikling på en måte som vil komme alle landene i den globale økonomien til gode? Immigration choisie kompliserer denne diskusjonen ytterligere. Det subsidierer nemlig noe som mange innvandringsforkjempere ser på som et problem: hjerneflukten fra fattige land. Økonomene er ikke enige om hvorvidt intelligente menneskers innvandring fra fattige land til syvende og sist hjelper disse landene (ved at ekspertise bringes videre) eller skader dem (ved å tappe dem for hjernekraft). Men på kort sikt er det til skade for dem. Innvandringen av leger til Storbritannia nevnt ovenfor har forårsaket desperat mangel på medisinsk personell i Karibien, Sierra Leone, Tanzania, Liberia, Malawi og andre steder. Er det generøst av Europa å ta inn så mange utenlandske leger, eller er det egoistisk?
Da Zêdess antydet at det var noe virkelig rasistisk ved Nicolas Sarkozys immigration choisie, tok de feil i strengeste forstand av ordet. Selv om Sarkozys regjering satte høye standarder, ville den ikke avvise en afrikaner som tilfredsstilte dem. Likevel satte sangen fingeren på en realitet: Sarkozy og andre forkynte en tilbakevenden til den gamle forståelsen av at det finnes mange slags innvandring. Sarkozy var i ferd med å erstatte Frankrikes betingelsesløse velkomst av all verdens omstreifere, med en helt bestemt kontrakt mellom Frankrike og visse kvalifiserte innvandrere. Frankrike ville forbli «åpent for innvandrere», men bare på den måten landet var det da Émile Zolas far kom fra Venezia: Det ville være åpent for innvandrere som på forhånd oppfylte landets økonomiske behov og kulturelle preferanser. Økonomiske behov og kulturelle preferanser er av og til vanskelige å skille fra hverandre, og kulturelle preferanser er ofte vanskelige å skille fra etniske preferanser. Zêdess hadde rett i at det å snakke om innvandring i vendinger som «opplæring» og «sosial tilpasningsdyktighet» ikke fikk de etniske problemene til å forsvinne. I det følgende skal vi se nærmere på noen av disse.
--
Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no
Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
