Asle Toje har stått frem som en intellektuell på høyre fløy. Det er i seg selv tvilsomt i dagens Norge. Man har bevisbyrden og en haug av adjektiver mot seg. Nå viser det seg at det er vanskelig for Asle Toje å få fast jobb, til tross for en imponerende CV.
Flere folk i posisjon er overrasket.
«Jeg er svært overrasket over at han ikke får jobb i det store norske miljøet vi har innen dette fagområdet,» sier Geir Lundestad, lederen for Nobelinstituttet. «Særlig når man ser på bakgrunnen til dem som faktisk får jobb,» legger han syrlig til.
Bare det at Lundestad offentlig vil lufte sin kritikk er et tegn på at utestengelsen av Toje tas alvorlig. Fordi det ikke bare gjelder Toje som person. At en så kvalifisert person holdes ute, sier noe om hvor sterke sanksjonene er overfor de som går utenfor de oppmerkede linjene.
Folk som Lundestad, med en atlantisk tilknytning, er trolig redd for den akademiske friheten.
Det er Elin Ørjasæter som løfter frem behandlingen av Toje. Folk på utsiden må tro at han er del av det gode selskap. Toje skriver kronikker og artikler. Men han slipper ikke “til”, i Aftenposten og NRK som en fast motstemme, slik man hører Kristian Berg Harpviken x antall ganger hver dag, til tross for at det sårt trengs. Man kunne få inntrykk av at det skyldes at det ikke finnes noen “andre”.
Det er denne illusjonen sosialdemokratiet skaper: det finnes ingen andre meninger enn de som høres. Da går det an å heve ytringsfrihetens fane høyt.
Denne effektive utestengelsen må man kjenne fra innsiden for å skjønne hvordan virker.
Utelukkelsen gjelder også den akademiske frihet. Det kommer ikke akkurat som noen stor overraskelse, men man tror at det finnes noen internasjonale standarder som selv ikke de politisk korrekte kan overse. Noen institusjoner kanskje, men ikke alle.
Men det kan de. I Norge tør man.
Lundestad mener Toje har levert viktige vitenskapelige bidrag om vestlig sikkerhetspoliktikk, gjennom de bøkene og artiklene Toje har publisert i Storbritannia.
«Jeg kjenner ikke til andre eksempler på at noen har doktorgrad fra et topp utenlandske universitet og så mange solide publikasjoner bak seg, og som så går arbeidsledig,» sier Lundestad.
«I forhold til det han har gjort faglig er dette både rart og påfallende», sier en annen nestor innen utenrikspolitisk forskning i Norge, professor Øyvind Østerud ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Også han er full av lovord overfor Tojes faglige meritter.
Toje har god greie på sikkerhetspolitikk. Hvorfor hører vi bare forskere som Harpviken og Helge Lurås uttale seg om Afghanistan? Toje ville vært en naturlig motstemme. Han har den fornødne ekspertise. Men det er taust, og lytterne savner ikke det de ikke vet noe om.
Dette er rett og slett bedrag av offentligheten.
Hvorfor er Toje mislikt? Det med hans rådgiverolle for Fremskrittspartiet er medvirkende, men ikke utslagsgivende. Dagens navigatører ser mer på at Toje er fundamentalt uenig når det gjelder bistandspolitikk, sikkerhetspolitikk, innvandring og justis. De lukter opposisjon. Det tolereres ikke. Da er man ute.
Dagens intoleranse henger ikke som forbud på lyktestolpene. Den skjuler seg, som makten skjuler seg.
Det mest kvalmende er at journalister og medier er en av de sterkeste støttespillerne for likerettingen av opinionen. Folk kan ikke velge alternativer uten å kjenne dem og vite at de finnes.
Det er ikke til å komme forbi at utestengelsen av Toje representerer en stor maktforskyvning i Norge. 68′ernes ideologi ble statsideologi og derved ble den full av maktbrynde, selvrettferdighet og retthaveri.
Denne ideologien er nå oppe i store problemer. Dens utøvere er på vakt.
Det er selvsagt et uttrykk for svakhet at man ikke tør ansette Toje og slippe ham innenfor. Men det forhindrer ikke at opinionen og folk flest hadde trengt hans stemme. Det ville også kunne inspirert andre. Vi trenger sårt til forbilder.
Norske elver scorer høyt på en test i demokrati. Vet de hva konservatisme og liberalkonservatisme er? For å vite det burde det være noen representative stemmer, men de er utrydningstruet som sjeldne arter.
På 80-tallet var man opptatt av alle med utenlandsk bakgrunn som ikke slapp inn på utesteder. Nå slipper ikke annerledestenkende til på akademiske institusjoner i fast jobb.
Finnes det noen sammenheng? Det kunne vært oppgaven for dagens unge urbanitter.