I inneværende skoleår har Oslo 40 prosent minoritetsspråklige elever. På 56 av 125 grunnskoler i Oslo er det flertall av minoritetselever og på seks skoler er andelen minoritetselever over 90 prosent. Over halvparten av elevene fra språklige minoriteter har behov for særskilt norskopplæring.
Både etnisk norske foreldre og foreldre med minoritetsbakrunn velger å flytte barna sine fra rene innvandrerskoler. Nå vurderer Oslo Ap og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) å endre skolekretsene for å sikre en bedre blanding i det stadig mer etnisk delte Oslo, samtidig som de overveier den såkalte Århusmodellen med bussing av innvandrerbarn til “hvite” skoler:
Tiltaket går rett inn i debatten i Osloskolen, som blir stadig mer etnisk delt. Så langt er Aps bydelspolitkier Elvis Nwosu den eneste som har tatt til orde for bussing også i Oslo. Etter å ha lest om Århus, er også Aps fylkesleder Jan Bøhler på gli.
Store grep– Det går veldig fort i retning av et mer adskilt Oslo. Å påstå at det ikke er et problem, fordi man ikke vil skille på hudfarge, er å begå en stor feil. Jeg er helt sikker på at vi må diskuterer noen store grep, som det de har gjort i Århus, sier Bøhler.
Grytidlig hver morgen kjører 22 skolebusser innvandrer-elever i Århus til skoler langt hjemmefra.
Han mener modellen er interessant fordi den er basert på språk, og fordi foreldrene er så fornøyde. Han vil nå til Århus på studietur.
Bøhler roser byrådet i Oslo for å tilføre minoritetsskolene ekstra ressurser.
– Men de forholder seg helt passive og likegyldige til at mange barn ikke lærer seg de kulturelle kodene og en dypere forståelse av språket på grunn av den skjeve miksen. Det handler om langt mer enn teknisk kunnskap.
Oslo Ap ønsker primært å justere skolegrensene og å plassere nye skoler med hensyn til en bedre språklig blanding. Bøhler har også tatt til orde for å språkteste barnehagebarn for å sette sammen skoleklasser for å sikre at nok elever behersker norsk:
Bøhler får langt på vei følge av integreringsminister Audun Lysbakken, som deler kritikken av byrådet i Oslo.
– I byrådets verden finnes ikke klasseskiller. Jeg mener at segregering er et stor hinder for integrering, sier Lysbakken, som sammen med undervisningsminister Kristin Halvorsen vil studere erfaringene fra Århus.
– Vi må se om det er grep vi kan finne inspirasjon i. Jeg er skeptisk til obligatorisk bussing, men merker meg at foreldrene i Århus frivillig velger å la barna bli på de nye skolene. Vi må uansett ta noen kraftfulle grep.
Høyres skolebyråd Torger Ødegaard mener på sin side at den skjeve elevfordelingen i Oslo ikke er problem politikerne skal gjøre noe med.
– De mener at enkelte elever utgjør et problem, men kommer ikke med konkrete forslag som vil løse problemet, sier Ødegaard, som mener det eneste som kan skape «miksen» de to vil ha, er bussing.
– I Osloskolen har vi vist at vi løfter elever med et dårlig utgangspunkt bedre enn resten av landet. Jeg vil fortsette å ha knallhøye ambisjoner for alle elever. For meg er det å kapitulere å spre noen elever og nekte dem å gå på nærskolen sin, sier han.
Rektor Leif Arne Eggen på Mortensrud skole tror ikke at bussing er løsningen, og mener at det heller handler om boligpolitikk. På Mortensrud skole har 97 prosent av elevene innvandrerbakgrunn, og til høsten er det ikke innskrevet en eneste etnisk norsk elev ved skolen.
– 75 prosent av våre elever har behov for særskilt norskopplæring. Da har jeg liten tro på å beholde 20 prosent og busse resten til andre skoler, sier Eggen, som ideelt sett gjerne skulle hatt flere etnisk norske elever.
– Selvsagt hadde det vært best. Men dette handler jo om boligpolitikk. Det bor nesten ikke etnisk norske barn i området vårt. Da må vi lage en så god skole at folk vil gå her og satse videre på lesing og norsk.
Også politikerne i Århus mener at det underliggende problemet er en feilslått boligpolitikk. I Århus blir rundt 200 elever hver dag brakt til skoler som ligger utenfor de innvandrertette boligstrøkene i byen. Barna blir først språktestet, og de som har behov for særskilt opplæring i dansk mister retten til fritt skolevalg.
–Det er ikke uproblematisk å flytte barn lang vekk. Men hadde vi ikke gjort det, hadde vi sviktet disse barna. Da hadde vi diskriminert dem, sier skolebyråd Jacob B. Johansen.
Sosialdemokraten understreker at etnisk bakgrunn eller hudfarge ikke er nevnt med et ord i regelverket. –En annen etnisk bakgrunn er ikke et problem. Men dessverre er det en tett sammenheng mellom dårlig språk, etnisk bakgrunn og sosiale problemer, sier byråden, som med stor bekymring så at skolene i Århus, som i Oslo, ble stadig mer etnisk delte. Og at mange av barna på innvandrerskolene gjorde det dårlig faglig. Å sette inn ekstra ressurser på skolene var ikke nok, ifølge byråden.
–Egentlig handler jo dette om feilslått boligpolitikk. Men å endre beboersammensetningen er svært langsiktig. Det kan ikke disse barna vente på. Har noen en bedre løsning, innfører vi den i morgen.
Foreldrene til de skoleelevene som blir busset har endret mening fra skepsis til begeistring i forhold til den kontroversielle ordningen. En evaluering viser at både barna og deres foreldre er svært tilfredse med- og støtter skoletilbudet. Et stort flertall av barna har også hatt en markant faglig fremgang. Så godt som ingen av disse foreldrene har valgt å flytte sine barn tilbake til skoler i nærområdet når de ikke lenger har behov for spesiell støtte og derfor kan velge fritt igjen.
De mest skeptiske til ordningen er imidlertid foreldrene til elever ved de “hvite” skolene som mottar skoleelevene. Flere klager over økt uro i forbindelse med de nye elevene:
Også rektor Hvid på Mårslet merker at meningene blant foreldrene er delte.
–Noen vil nok mene at roen er forstyrret. Det synes jeg det kan være noe sunt i. Hvis barna tror at hele verden ser ut som Mårslet, blir de ganske overbeskyttet, sier rektor, som samtidig ikke vil overdrive effekten for integreringen.
–Rent språklig er dette en ubetinget suksess. Men selv om de blir invitert på fødselsdager og får venner, tror jeg ikke barna endrer livet på fritiden så mye. Og vi ser at det er krevende å møte to ulike verdener på skolen og hjemme.
Når hun hører om debatten i Osloskolen, drister hun seg til følgende råd over landegrensen: –Egentlig er jo dette et boligproblem, ikke et skoleproblem. Men når bosettingen er som den er, og noen barn ikke lærer språket, må vi løfte i flokk. Vi kan ikke lene oss tilbake og overlate det til enkelte skoler.
- Men hvis en bedre blanding av elever er en god idé, hvorfor ikke deler man ikke belastningen og busser de hvite elevene motsatt vei?, spør Aftenposten:
Byråd Jacob B. Johansen nøler ikke med svaret. –Vi har overveid det, og det ville gjort alt enklere. Men foreldrene ville stemt med føttene. De ville straks ha tatt barna ut av folkeskolen.