Norges ambassadør til Tyrkia, Cecilie Landsverk, ber norske kvinner være obs når de besøker Tyrkia: De to siste somrene har 14 kvinner kontaktet ambassaden, fordi de er blitt voldtatt.
En av dem sto frem med fullt navn i NRK Dagsnytts morgensending. Hun var sammen med noen andre blitt med tre ansatte på hotellet ut på byen. Bartenderen ville de skulle gå for seg selv og prate. Han foreslo en park. Hun ble ikke bare voldtatt denne kvelden, men hele uka. Han sa hun ikke ville få se familien igjen hvis hun røpet ham.
Reiselivsdirektør Rolf Forsdahl blir bedt om å kommentere og begir seg ut på en lang utlegning som er egnet til å relativisere: er Tyrkia noe verre enn andre land hvis man ser på antall norske turister, feks. i forhold til Hellas? Nei, dette er et fenomen man finner over hele verden, i alle storbyer. Forsdahl nevner også Oslo. Voldtekt er selvsagt forkastelig, men man må huske på kulturforskjellene.
Landsverk nevner også “kulturforskjeller”, men Forsdahl spinner videre og drar det lenger. Han minner om at det er andre regler for omgang mellom kjønnene i “disse landene”, hvis en kvinne blir med en mann på tomannshånd har hun akseptert at situasjonen ender med fysisk kontakt. Det er også en annen kleskodeks for kvinner, sier Forsdahl.
Det er mao jentas feil, som ble med en mann på tomannshånd.
Men hvordan rimer det med undervisningen og opplysningen i skolen og samfunnet ellers? Lærer norske jenter at de skal passe seg for menn når de er i det sydlige Europa, eller drar østover? Jeg kan ikke registrere at dette er kunnskap som formidles i dagliglivet.
Kan det være at den såkalte norske naiviteten ikke bare er noe som skyldes at vi tror godt om folk, og er vant til høy grad av likestilling og tillit, – kan det også være at det offisielle Norge unngår følsomme temaer, som kvinnesyn i andre kulturer? Kan det være at den høye innvandringen fra ikke-europeere har gjort dette spørsmålet enda mer følsomt? Hvorfor? Fordi det har dukket opp som en del av hverdagen, og nordmenn har vanskelig med å ta opp mellommenneskelige problemer direkte, særlig der hvor avstanden er stor.
Kan det altså være slik at omgåelsen og tausheten er omvendt proporsjonal med at menn med slike holdninger er blitt flere i norske kvinners hverdag?
Noen sier fra, som Hanne Kristin Rohde i Oslo-politiet, til temaet serievoldtekter. Men det større problemet: kvinnesynet til andre kulturer, blir i det store og hele liggende. I stedet har man økt idylliseringen av det flerkulturelle.
Her er store motsetninger, logiske brister, og sprik mellom ideal og virkelighet. Noen vil kalle det løgner. Noen tør ikke kalle en spade en spade, og derfor reiser norske jenter til et tilsynelatende moderne land som Tyrkia og havner i uføre.
Hva ville være adekvat? Skepsis, reserverthet mot fremmede, og sogar mistenksomhet. Dette er holdninger som er adekvate i en verden med åpne grenser.Vi vet ikke hvem vi står overfor. Men det strider mot den flerkulturelle idyllen: hvis man er skeptisk til fremmede er man rasist. Det får ikke hjelpe om de flerkulturelle er skeptiske, til andre utlendinger og nordmenn.
Den flerkulturelle ideologien er en annen slags naivitet enn den gamle. Det er en påtvunget, innlært naivitet: du skal ikke tenke ondt om “De andre”. Det er kanskje ikke tilfeldig at dette minner om et av de ti bud, for den flerkulturelle idyllen er kvasireligiøs, og spiller på den dårlige samvittigheten: “Du er vel ikke ond?” Det er blitt en ny vri på jantelovens – “du skal ikke tro du er noe”. Nå våker det kontrollerende Øye og spør: “Du tenker vel ikke ondt om din neste?”) Av en eller annen grunn er den protestantiske samvittighet særlig godt egnet til slik tukt.
Slik det er
I en globalisert verden må man være skeptisk til fremmede. Det er mange år siden jeg leste at flypersonale som sjekker inn på amerikanske moteller var lært opp til å sjekke garderober og skap når de kom inn i rommet. Det hendte folk skjulte seg der.
Vi godtar skepsis og forsiktighetsregler i visse sammenhenger, men ikke i andre. Det historien om den norske jenta i Tyrkia ikke tar opp, er at det er noe i oppdragelsen som gjør at jenta føler hun bør være åpen og imøtekommende mot fremmede, spesielt ikke-europeere. Vi skylder dem det.
Dette er et eksempel på det Pascal Bruckner kaller “botferdighetens tyranni”: følelsen av å skylde folk fra andre kulturer noe.
Det er en slags omvendt misjonering: tidligere dro norske misjonærer ut for å spre evangeliet til “det svarte Afrika” som “ventet” på å bli omvendt. Nå er det vi som er syndere som venter på frelsen og den kan bare gis oss av mennesker som kommer utenfra.
Disse menneskene har for lengst oppdaget disse mekanismene og spiller på dem. Ved høflighet, charm har de lært seg at tatt på den rette måten greier ikke en nordeuropeisk jente å si nei: hun er fanget i et sett av forventninger som hun ikke greier å la være å innfri.
Det er et gammelt “con”-trick: amerikansk kultur er en studie i “conning”, hvordan lure folk. Slik blir det i et kommersialisert samfunn. Også voldtektsmenn og andre kriminelle lærer tricksene. Man benytter sosiale konvensjoner til å lure folk opp i situasjoner.
Men hvorfor virker det fortsatt på nordboere, etter så mange år med fremmed tilflytning? Kan det ha noe med at samfunnseliten ikke vil ta opp hvem som gjør hva mot hvem, og hvordan?
Selv er de sofisistikerte og har for lengst penetrert kodene. De er kyniske, og kan være det fordi de er på innsiden. Men det er ikke av de ting man sier høyt. It simply isn’t done. Det er bad taste.
Prisen betaler de andre, ikke De Andre, men de andre, vanlige norske, svenske og danske kvinner og menn.
Og da har vi ikke en gang nevnt ordet islam og muslimer. Storyen vil være ufullstendig uten å være tydelig på dette punkt. Enhver forbrukerveileledning vil være ufullstendig uten å nevne at muslimske menn har et bestemt syn på nordiske/vestlige kvinner. Dette synet er allerede følbart i det norske samfunn. Likevel kommer norske jenter til land som Tyrkia uten å forstå sammenhengen. Fra de setter foten på tyrkisk jord er de “utsatt”, de må passe seg så de ikke havner i bestemte situasjoner. Hvis jentene visste det vil de kanskje ikke være like hissige på besøke landet, eller besøket ville hatt noen andre undertoner.
Det er ikke bare snakk om enkeltpersoner som forgår seg. Det er snakk om holdningen til kvinner. En kjent kurdisk sangerinne anla nylig sak mot en kommentator i en stor avis. Han hadde skrevet hva han skulle gjøre med henne hvis hun var hans sex-slave. Han hadde også talt nedsettende om hennes kurdiske bakgrunn. Det skjer ikke bare med vestlige jenter. Tyrkiske utsettes for dette hver dag.
Reisedirektør Forsdahl får det til å høres ut som om det er jentene som ikke har gjort hjemmeleksa si. Men kanskje det heller er han, bransjen og myndighetene. Å si det som det er vil være for brutalt. Det vil skape en dårlig stemning, også i den hjemlige debatten.