Olav Versto representerer kontinuiteten i VG, forankringen i vestlige verdier. Men det er en forankring som har blikket vendt bakover, mot den kalde krigen. Den gang hadde Tim Greve og Michael Grundt Spang en viktig oppgave. Versto gikk i deres spor.
Han viste gamle takter da han rykket ut mot filmen om de kommunistiske sabotørene. De skulle hentes ut av glemselen noen hadde forsøkt å senke dem i. Men Asbjørn Sunde og hans folk arbeidet for en annen stat, det var i Moskva deres lojalitet lå, minnet Versto om.
Refleksene var intakt.
Det var helt andre signaler i Verstos kommentar onsdag 2. juni: Israels blodige fremferd.
Mange i norsk presse vil hevde at det er Israel som har forandret seg. Men det motsatte kan også være tilfelle: Noe har skjedd med Versto.
Tonen, parallellene og den politiske dømmekraften er en annen. Artikkelen er ikke på nett. Den er viktig.
Overreagering?
Den israelske regjering synes å reagere mot selv den minste trussel som om den skulle være eksistensiell.
Versto siterer Gideon Levy i Haaretz. Levy er spesiell, en enfant terrible, en som kritiserer fra en outsiderposisjon. Han fyller en funksjon, rollen er anerkjent. Men når norske aviser stort sett bare siterer folk som Levy får deres ord en helt annen retning.
Levy mener blokaden skulle vært opphevet.
Nettopp det er poenget. Israel har i flere år gjort Gaza til en gedigen konsentrasjonsleir, der nøden og behovet for hjelp er skrikende. Palestinsk terrorisme må fordømmes og bekjempes, det er så, men midlene må stå i et rimelig forhold til trusselen. Man går milevidt over streken når man går legger et helt sivilt samfunn i ruiner og myrder kvinner og barn, for deretter å stenge ute de nødvendige midlene til nødhjelp og gjenoppbygging.
Dette er overdrivelse fra et brushode som ikke greier å legge bånd på seg. Ikke ordene fra en erfaren redaktør som snart fyller 60 år.
Versto vet godt hva en konsentrasjonsleir er. Gaza er ingen konsentrasjonsleir. Vanligvis sier man “fengsel”, men heller ikke det var nok for Versto. Han måtte bruke KZ-metaforen, akkurat som Mads Gilbert. Han kan heller ikke dy seg, men må slenge Holocaust i ansiktet på jødiske debattanter.
Gilbert har trangen. Versto føler det på samme måte. Når Israel utgyter blod føler de en trang til å ta igjen med nazi- eller holocaust-metaforer. Hvor kommer denne trangen fra? Hva bunner den i?
Versto gjennomgår Israels historie, slik han har gjort mange ganger ved dramatiske begivenheter. Populariteten er synkende. Hørt den før? Men tidligere har folk som ham vist forståelse for at Israel er i en umulig situasjon. Nå er det slutt: det Israel står overfor er småtterier.
Tar en Gaarder
Men langvarig og brutal okkupasjon av palestinernes land, massiv ulovlig bosetting og grusom krigføring i Libanon og Gaza har langsomt ført til at støtten til Israel har forvitret. Man har forstått at israelerne etter århundreder med jødeforfølgelser, nazismens ugjerninger og så angrepene på den nye staten, har følt sin eksistens truet. Men denne forståelsen strekker ikke til når Israels formidable militærmakt gir seg til å svare med utagerende paranoia mot det som er småtterier i sammenheng.
Egentlig sier Versto det samme som Jostein Gaarder i sin famøse kronikk under Libanon-krigen: Verdens tålmodighet er slutt. Israel er på overtid.
Forklaring: demografisk endring
Hva har skjedd? Versto finner forklaringen i befolkningsendringer. Israel har fått tilsig av mennesker uten erfaring med sivile samfunn og demokrati.
Jeg tror likevel at det har skjedd noe med den israelske politiske kulturen, og jeg tror det har sammenheng med endringer i befolkningssammensetningen. Etter den kalde krigen fikk Israel en veldig innvandring fra land i den tidligere østblokken. Eksempelvis økte den israelske befolkningen i tidsrommet 1990-1994 med 12 prosent bare som følge av innvandring fra Sovjetunionen. Og landet har hele tiden hatt et jevnt tilsig av immigranter fra arabiske land.
Det betyr at en stadig økende andel av israelerne og dermed Israels velgere, er innvandrere eller etterkommer av innvandrere fra land som har manglet demokratiske og humanistiske tradisjoner. Det er klart at dette i lengden vil påvirke politikken.
Dette åpner for interessante perspektiver. Én ting er at Versto har kommer med graderinger av folk som overført på Norge ville bli stemplet som rasistiske, eller i det minste politisk umusikalske.
Noe annet er parallellen mellom Israel og Norge: Hvis bakgrunn har betydning for den politiske kulturen, vil ikke det samme gjelde Norge? Som kjent kommer svært mange av innvandrerne og asylsøkerne fra land uten demokratisk erfaring eller humanistisk kultur. Vil ikke det også påvirke Norge, på samme måte som Israel? Eller er det de ekstreme forholdene israelerne utsettes for som utløser en slik negativ effekt?
VG kjører for tiden en serie om Det nye Norge. Jeg kan ikke huske å ha sett VG problematisere den kulturelle og religiøse bakgrunnen til nye nordmenn, og dens betydning for norsk demokrati. Er ikke det en relevant problemstilling?
Tomme trusler om utslettelse
En skal vente med å dømme til en leser en artikkel til ende.
Verstos slutt er av en karakter som reiser spørsmål ved hans dømmekraft.
Israelernes historie gjør at de tar det på særlig alvor når noen har som mål å utslette staten deres. Hamas har et slikt mål i sitt charter, men dette programmet er en opphopning av tåpeligheter som man knapt finner maken til i et politisk dokument. Israelerne burde se seg tjent med å vurdere realismen i trusselen.
Hamas’ charter er en eneste lang antisemittisk traktat. Det er et program for en islamistisk Endlösung. Hamas er helt konsistent i sin politikk: de nekter å godkjenne Israel, de nekter å godkjenne avtalene som er inngått. De er i alllianse med Iran som sier de har samme mål og som arbeider for å skaffe seg atomvåpen.
Likevel mener Versto at charteret er “tåpeligheter” og at israelerne burde se seg tjent med å vurdere realismen i trusselen.
Det er ingen konsistens i det Versto skriver. Han sier jødene med god grunn er på vakt. Men når noen truer dem på livet sier han de fantaserer.
Han mener krigen og krigstilstanden har ført til en forråelse av israelerne.
Men hva med Versto og hans kolleger? Hva skal man kalle den prosessen de gjennomgår?