av Luca Ricolfi
Om skolen og universitetet har alle sine egne oppfatninger, mer eller mindre progressive, mer eller mindre sekulære, mer eller mindre nostalgiske. Det finnes dog en grense man ikke burde krysse uten å la ideologiene og overbevisningene vike plassen for respektfull taushet, en grense som består i den harde virkelighet, en konstatering av hvor vi er havnet. Uansett hvilken utopi hver enkelt av oss måtte ha i hodet, burde virkeligheten slik den er være et felles utgangspunkt, som man selvfølgelig kan akseptere eller ønske å forandre, men som vi uansett burde anstrenge oss for å se for det den er, heller enn å driste oss til å kle den ut i våre drømmer.
Dette tenkte jeg i løpet av de siste disse dagene mens jeg lyttet til den ørtende offentlige debatten om skolen og universitetet, om stryking av kandidater og sekstiåtterkulturen, en debatt hvor den harde virkeligheten vanskelig kommer til syne slik den er, til tross for enkelte stemmer som ikke synger i kor. Den harde virkeligheten har jeg vært vitne til i flere tiår som universitetslærer; jeg lytter til den når kolleger og andre lærere forteller om den; jeg konstaterer den når vi tildeler de unge universitetsgrader; jeg gjenfinner den i den nasjonale og internasjonale forskningen på prestasjonsnivået, samt studiene av arbeidsmarkedet. Likevel kan man ikke si hva denne virkeligheten består i, det er ikke politisk korrekt, og så snart noen uttaler den kommer det en storm av indignerte protester, en kor av lærde påstander, en oppstand av krenkede følelser.
Men jeg vil si det likevel. Virkeligheten er at de fleste unge som kommer ut av skolene og universitetene i all vesentlighet mangler de mest elementære kunnskaper og ferdigheter som skolene og universitetene en gang gav.
Ikke bare har de mistet evnen til å uttrykke seg korrekt skriftlig. De har mistet talekunsten, altså evnen til å tale på artikulert og forståelig vis, på en måte som lytteren kan lære noe av. De har mistet konsentrasjonsevnen, evnen til å slite med et vanskelig problem. De gjør hele tiden logiske og semantiske feil, fordi de tror at konseptene er vage og at de kan byttes ut med hverandre. De banaliserer alt det som de ikke klarer å forstå.
Ute av stand til å se seg selv i et kritisk lys som de ofte er, uttrykker de en oppriktig forbløffelse dersom en lærer konfronterer dem med deres ignoranse. De er opplært til å bestå en test og følge instruksjoner, men ikke til å mestre et emne, en disiplin, et kunnskapsfelt. De glemmer i løpet av få år det de har lært av naturvitenskap og matematikk (universitetet er faktisk nødt til å arrangere oppfriskningskurs for å forklare om igjen matematiske ideer som kan forstås av en tolvåring). Ett år etter eksamen husker de praktisk talt ingenting av det de kunne i det øyeblikk den ble bestått. De er overbevist om at man kan finne alt på internett, og at det nesten ikke er noenting som er nødvendig å lære utenat (et av de mest katastrofale påfunnene i disse årene, også fordi vår hukommelse, vår mentale organisasjon, er kreativitetens viktigste kilde).
Midt oppe i alt dette finnes det naturligvis også nye kognitive ferdigheter: Nettopp fordi de ikke er i stand til å konsentrere seg, er dagens unge i stand til å gjøre fem-seks ting (nesten) samtidig. De forstår straks hvordan de skal bruke en ny teknologisk gjenstand (uten å ha den fjerneste anelse om hvordan den fungerer). De navigerer som bare det på nettets store hav (men ofte uten å avsløre svindel eller dra kjensel på søppelinformasjon). De bruker minibank, sender tekstmeldinger, kjøper billetter elektronisk, foretar bestillinger på internett. De laster ned musikk og brenner CD-er. De reiser verden rundt, og har svært lett for å knytte kontakter og være i grupper. De er raske, de knytter sammen og assosierer ting på rappet. De lærer raskt, og de kopierer og limer i all hast.
Men poenget er ikke om de tilegnede eller de tapte evnene er mest tallrike, poenget er om det som er tapt når alt kommer til alt er bagateller, slik mange pedagoger hevder, eller om det derimot er et alvorlig handicap, som vil tynge de fremtidige generasjoner eller hvile over dem som en forbannelse. Jeg tror det er et tragisk handicap. Det er dog ikke de unges skyld. De unge kan ikke klandres for annet enn at de lot seg lure (og smigre) så lett av en generasjon av voksne som har latt som om den hjalp dem, forstod dem og brydde seg om dem, men som i realiteten har dømt dem til en tilstand av avhengighet, ofte også forvirring og ulykkelighet.
Generasjonen som i dag er mellom 50 og 70 år, er ansvarlig for å ha oppdratt en generasjon av unge som, innenfor grensene av hver families økonomiske muligheter, ikke er blitt nektet noenting, nesten ikke er blitt krevd noenting, og som knapt har lidd noen virkelig frustrasjon. En generasjon som takket være generøs hjelp og støtte av alle slag er blitt innbilt at den er utdannet, mens det i altfor mange tilfeller kun dreide seg om en saus av kunnskapsfragmenter. Nå har virkeligheten lagt regningen på bordet. Den som har fått god skolegang klarer seg ofte (ikke alltid), den som ikke har fått det klarer seg kun ved hjelp av foreldre med makt, mye penger eller gode forbindelser. For alle andre foreligger kun to alternativer: Ta jobber, for det meste manuelle sådanne, som i dag kun tiltrekker innvandrere, eller i lang tid gå fra den ene tidsavgrensede kontrakten til den andre, hele tiden under den beskyttende paraplyen til de samme foreldrene som i flere tiår har feiret eliteskolens opphør.
Det er virkelig et historisk paradoks. Det hele begynte med ideen om å inkludere massene som inntil da hadde vært avskåret fra utdannelse, men sekstiåttergenerasjonen har klart å sette sjakk matt nettopp dem som den sa at den ville hjelpe. For skolen uten utfordringer vendte seg først og fremst mot dem som den skulle hjelpe: En subtil form for klasseskille må ha fått mange intellektuelle og politikere til å tenke at «massene» ikke var i stand til å gjennomføre en ordentlig utdannelse, uten å forstå at den kvalitetsløse skolen som deres fordommer har bidratt til å bygge, ville komme til å straffe nettopp de svakeste, nettopp dem som ikke har andre muligheter til sosial mobilitet enn å gjøre det bra på en bra skole.
Gitt at det er kommet så langt burde vi kanskje avstå fra å diskutere om det er lurt at gymnasiastene som stryker må gå et år om igjen, men heller spørre oss om det ikke er bedre å starte helt på nytt med å gi ordentlig undervisning i barneskolens første klasse. Slik at vi litt etter litt, la oss si i løpet av tjue års tid, løfter de unge opp av den kognitive avgrunnen vi har dyttet dem ut i.
–
Opprinnelig på trykk i La Stampa.