Med NGO’er som våpen

Israel står foran en ny flotilje som vil bryte Gaza-blokaden, enten den kommer fra Iran eller Libanon. NGO’er er blitt det nye våpen som Israel har vanskelig å forsvare seg mot. Dvs. militært kan man det, men PR-krigen er det vanskeligere å vinne.

Israels motstandere har snublet over en ny metode: NGO’er fulgt av kameraer og fri tilgang til medier i Vest og den muslimske verden, sikrer mediemessig overtak. Dramatikken sørger for verdens oppmerksomhet, og den emosjonelle og selektive presentasjonen sørger for at sympatien går i Israels disfavør.

Det er en allianse mellom uiike krefter fra islamister, venstreekstreme og mer godtroende aktivister, og en flora av opionsdannere, forskere, politikere som ønsker å lære Israel en lekse. Når Palestina-spørsmålet først begynner å rulle er det vanskelig for arabiske regimer ikke å foreta seg noe overfor hjemlig opinion.

Det skumle for Israels del er at kampanjen har en aggressiv undertone som ignorerer Israels motiver, og som i sin logiske konsekvens går inn for en delegitimering av Israel som stat.

Amos Harel har en god analyse av denne trusselen i Ha’aretz.

The organizers have hit on an ideal concept, which not only promises to entangle Israel again and again but makes a meaningful contribution to the ongoing effort to delegitimize the country. If Israel enjoyed a brief golden age in terms of the attitude of the international community (after the Gaza withdrawal in 2005), since Operation Cast Lead in 2008-2009 we have been sliding down a slippery slope.

The sharp criticism coming from European quarters, and the almost total lack of patience for Israel’s side, were this month reflected both in the flotilla incident and in the most recent responses to the Dubai assassination, following the arrest of an Israeli in Poland and the expulsion of a diplomat from the Israeli Embassy in Ireland.

Under the right-wing Netanyahu-Barak government there seems to be not even the semblance of a political peace process, so it’s convenient for the Europeans to categorize the conflict here as a simple colonial confrontation in which Israel, the oppressor, is discriminating against innocent Palestinians and depriving them of their rights.

In the past few years, Israeli and foreign scholars have been engaged in describing and explaining the significant change that has occurred in how war is waged. In the Middle East, at least, it seems that in recent decades, states have retreated from direct confrontation, instead leaving that task to extremist organizations, such as Hezbollah, Hamas and Al-Qaida.

The delegitimization campaign may reflect another passing of the baton, this time to civilian NGOs. There was no point in looking for smuggled missiles aboard the Mavi Marmara. The most effective weapons on the ship were the cameras and the resulting images that were broadcast to the Muslim world and to Europe. This is a new form of struggle, and Israel still hardly knows how to cope with it.

The scholars speak enthusiastically about the Middle East as a fascinating laboratory of ideas. Somehow, the whole thing looks a bit less pleasant from the viewpoint of the guinea pigs.

Delegitimeringen går skritt for skritt: man fremstiller Netanyahus regjering som ekstrem, en som skyver seg selv ut, som delegitimerer seg selv. (Slik at man selv slipper å gjøre det. Av en eller annen grunn er det sjelden man hører det samme om Syria eller Hizbollah eller Hamas.. )

Kombinasjonen av medier som lukter blod, bokstavelig og i overført betydning, islamistiske krefter og regjeringer som ser en unik mulighet til å skade Israel, er en ny type trussel mot Israel.

Man vet godt hva man setter i gang når man f.eks. går inn for å mobilisere FN til å ta over og kontrollere trafikken til Gaza. En mann som NUPIs direktør Jan Egeland vet godt hvilke krefter som styrer FN. Norge leder giverlandsgruppen, men pressen er svært lite interessert i hvordan Norge opptrer i Midtøsten-spørsmål, og Israel spesielt.

Delegitimization delegation
Israel is gearing up for the arrival of a number of new flotillas – representing the new strategy of using NGOs as a way of bringing down the state in the world’s eyes.

Trist

>…men PR-krigen er det vanskeligere å vinne.

Ja. Det virker jo ikke som norsk offentlighet er i stand til å ta inn over seg de egentlige årsakene til konflikten. Noe av det mer tilgjengelige stoffet som jeg har sett på lenge er noen snutter som er lagt ut på:

http://www.fuelfortruth.org/about-1.html

Denne snutten på ovennevnte side burde være obligatorisk for norske journalister: http://www.conceptwizard.com/nutoo/nutshell3.html

Ellrs har jeg som altid stor tro på:
http://www.jesusandmo.net/
kaspara

hva er ngo
arildnordby

Non-Governmental-Organizations.
SpacemanSpiff

Dette vil jo kanskje bidra til å avkle det en del av disse NGOenes troverdighet på sikt. Nå er det jo strengt tatt ikke noe nytt at NGOer driver politikk, og dette kan bidra til å synliggjøre at NGO ikke bare betyr en god sak, men også en politisk agenda i en eller annen grad. Skjeldent kommer vel det bedre frem enn ved organisasjoner som Anti Rasistisk Senter og dems likesinnede, samt Norsk Folkehjelp spesielt.

Slik det er nå høster disse organisasjonene stort sett så stor tillit at de nærmest har monopol på sannheten og at de fremstilles som nøytrale. Lengre fra sannheten kan det vel knapt bli.
Øystein Hansen

Tanken og intensjonen bak disse NGOene var vel i utgangspunktet god. Det skulle sikre pressgrupper som ellers falt utenfor et ord med i laget, ikke bare når avgjørelser skulle tas, men i saksforberedelsene.

Nå har dette etter min mening tatt fullstendig overhånd. Også internasjonalt, kanskje ikke minst der, ser vi at sterke pressgrupper rett og slett setter dagsorden og presser regjeringer. Det ligger som regel i sakens natur at disse gruppene ofte representerer holdninger og meninger som er i opposisjon til det etablerte, og derfor kun representerer et mindretall, ofte et lite mindretall. Ikke alle tar heller avstand fra vold, f.eks. Attac.

De kan få med seg dyktige og taleføre eksperter f.eks. advokater, og med sin virksomhet undergrave både nasjonal og internasjonal rett og rettssikkerhet, jfr. den såkalte lawfare der spesielt israelske politikere og tjenestemenn, hvor som helst i verden, kan risikere å bli arrestert. Det er også NGOene som mer enn mange land, ivrer mest for å opprette internasjonale organer med overnasjonal myndighet, f.eks. straffedomstoler og styringsorganer, som skal kunne f.eks. dømme israelske og amerikanske soldater, og skrive ut skatter for f.eks. miljøet som statene pålegges å betale.

Greenpeace er en av disse som legger seg bort i og saboterer f.eks. Japans hvalfangst og norsk selfangst. Noen ekstreme har også tatt til orde for å forby torskefiske, – ikke som et midlertidig reguleringstiltak, men som permanent ordning. Da er det farvel til flere torskemiddager. Så kan vi spise ulv i stedet.
Andre setter ut ulv, log forbyr landminer, (vel, akkurat landminer høres ikke så ille ut).

MEN: Det er gjerne i forhold til alt hva Israel gjør, at NGOene har blitt så hørbare. Den tyrkiske IHH er en slik NGO, under dekke av å være en humanitær organisasjon, driver den også med andre mer lysskye virksomheter. Det så vi ombord på “fredsflåten” til Gaza.
Martin Christensen

Det som pacifisterne i Europa åbenbart ikke forstår er, at alternativet til blokaden ikke er fred. Alternativet – det eneste alternativ – er krig!

Ironisk, ikke sandt? De ønsker fred og de får krig.
Hildegunn R. Egdetveit

Jeg synes det er fantastisk at fredselskende nordmenn nå omfavner Tyrkia som ledende i krigen for menneskerettigheter og mot undertrykkelse av minoriteter. Det er bare ikke til å tro!

Hvor blinde går det an å være i sin naivitet?
Einar9

Kurdiske opprørere vil angripe alle tyrkiske byer, dersom regjeringen fortsetter med militære angrep, advarer en talsmann for PKK.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10009061

Kanskje Israel burde forsyne PKK med våpen mot det som snart kan anses som en fiendtlig stat.
Jan Hårstad

@ Fantasiverdenen. På den aller siste palestinske meningsmåling gikk det fram at 43% av palestinerne ser på Tyrkia som sin aller beste stats-venn.

Synspunktene på Hamas er også dystre. Et valg idag ville ha gitt Fatah 42% av stemmene, Hamas 28%.

På samme tid som hendelsene på Jihadbåten i Middelhavet utspant seg, startet Tyrkia og Kurderne i PKK opp en ny runde med krig som ser ut til å eskalere.

På tross av disse gjentatte meningsmålingene som viser til synkende popularitet for Hamas,fortsetter store deler av norsk presse å framstille Hamas som den egentlige bærer av palestinsk politikk i øyeblikket.

Bare for kort tid siden,ville man ha skrevet om tyrkisk-kurdiske kriger. Når det nå er taust om dette skyldes at Tyrkia nå er palestinernes bestevenn og truer med opptrapping mot Israel.

Alt dette med å lage selektive virkelighetsbilder tilhører politikken fra tidenes morgen, men når det gjelder moderne kommunisme må jean paul sartre bære et tungt ansvar.

Når det etter andre verdenskrig ble godt kjent i intellektuelle kretser at det fantes en GULAG-verden i Sovjetunionen,sa Sartre noe sånt:
Vi kan ikke gå ut med dette,for da ville arbeiderne miste sitt siste håp.

Denne mentaliteten lever i beste velgående og er naturligvis kriminell. Sartre hadde gjort både arbeiderklassen og verdenskulturen en stor tjeneste med å si det som var sant, ikke en halvsannhet. Lesningen av Ungarn 1956,opprøret i ØstBerlin, tsjekkoslovakia i 1968, hadde blitt lettere å ta,fatte.

Dessverre er det nå slik at det selvutnevnte “venstre” i Norge koker opp en fantasiverden. Nå er ikke den lenger myntet på noen arbeiderklasse, men på venstreliberale og sosialdemokrater i middelklassen. Det gjør fantasiverdenen ikke bedre.

Hamas islamofascisme mister oppslutning selv blant sine tidligere velgere.
Tyrkia viser fram sine nye imperialistiske Neo-Ottomane krigsmuskler, både i Middelhavet,Kypros og i Kurdistanfjellene.

Alt dette ser ut til å bli skjøvet bort som Sartre skjøv bort GULAG.Det er sannheter som ikke passer inn i konseptet om hvordan historien har å oppføre seg.
Rednas

Vi sier normalt NGO, men menger vel egentlig Quango: quasi non-governmental organisation. For disse organisasjonene er jo ofte finansiert av stater, og følger dermed samme ideologi som eliten, men står friere til å innta synspunkter og begjøre aktivisme.

http://en.wikipedia.org/wiki/Quango