- EMD har valgt side i den mest kontroversielle politiske debatten i vår tid

Nina Hjerpset-Østlie

- Spørs­må­let om reli­giøse sym­bo­ler i sko­len bør dis­ku­te­res poli­tisk i hver enkelt nasjo­nal­stat, ikke avgjø­res av en over­na­sjo­nal dom­stol, skri­ver Janne Haa­land Mat­lary og Håkon Ble­ken, begge pro­fes­so­rer ved Insti­tutt for Stats­vi­ten­skap, i artik­ke­len Et nasjo­nalt spørs­mål i Aften­pos­ten.

I dag behand­ler Den euro­pe­iske men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­lens (EMD) stor­kam­mer ita­li­enske myn­dig­he­ters anke over EMDs dom fra novem­ber 2009, hvor det ble fast­slått at Ita­lia bry­ter men­neske­ret­tig­he­tene ved å ha kru­si­fik­ser i klasserom.

Da det i EMDs kjen­nelse blant annet heter at kors i klasse­rom er en “kren­kelse av ele­ve­nes reli­gions­fri­het” og en “kren­kelse av for­eld­re­nes rett til å opp­dra barna i sam­svar med sin over­be­vis­ning”, skri­ver 37 jus­eks­per­ter i en kom­men­tar at der­som dommmen blir stå­ende, kan det i prin­sip­pet bli reist sak mot alle offent­lige reli­giøse sym­bo­ler - som for eksem­pel nasjo­nal­flagg med kors.

Årsa­ken til dette er at de 37 eks­per­tene mener at EMD i og med dom­men har intro­du­sert et nytt retts­prin­sipp: ret­ten til ikke å bli krenket.

- Med dom­men har EMD valgt side i den mest kon­tro­ver­si­elle poli­tiske debat­ten i vår tid, skri­ver Mat­lary og Bleken:

Saken rei­ser vesent­lige spørs­mål om religions- og tros­fri­het i et demo­kra­tisk sam­funn. Har ikke-troende rett til å slippe å se sym­bo­ler som kan gi reli­giøse asso­sia­sjo­ner? Må fler­tal­let, som ønsker slike sym­bo­ler, der­for tåle at de for­bys på sko­len eller i det offent­lige rom? Selv om dom­men mot Ita­lia direkte bare gjaldt den offent­lige sko­len, er EMDs begrun­nelse så prin­si­pi­ell og pro­ble­ma­tisk at den vil ha virk­ning langt utover dette. Den logiske impli­ka­sjo­nen kan bli at alle reli­giøse sym­bo­ler skal vekk fra sta­tens sfære; det være seg i flag­get eller på sko­len, selv om det først­nevnte i prak­sis er lite tenkelig.

Omstridt hoved­pre­miss
Det er flere pro­ble­mer med dom­men. Det største er at dom­sto­len vel­ger side i et av de mest omstridte poli­tiske spørs­må­lene i euro­pe­iske nasjo­nal­sta­ter, når den påleg­ger alle euro­pe­iske land et pre­miss om at sta­ten skal være reli­gions­nøy­tral. Dette pre­mis­set bestem­mer i stor grad dom­mens utfall. Det er en posi­sjon det ikke er noen som helst enig­het om i Europa. Tvert om er dette noe av det mest kon­tro­ver­si­elle i poli­tisk debatt i vår tid. I noen land, som Norge, Dan­mark, Hel­las og Stor­bri­tan­nia, fin­nes det en stats­re­li­gion og en stats­kirke, og de av disse som har monark, har også ham eller henne som kir­kens over­hode. I andre land er sta­ten seku­lær, uten at dette på noen måte betyr at reli­gion ikke skal være til stede i offent­lig­he­ten som del av den nasjo­nale arv. I atter andre som Frank­rike og Tyr­kia er reli­giøse sym­bo­ler for­budt i en rekke offent­lige eller stat­lige sam­men­hen­ger. Hvor­dan sta­tens for­hold til reli­gion er i det enkelte land, er et dypt poli­tisk og også et nasjo­nalt spørs­mål, som bør over­la­tes til de enkelte lands lov­gi­vende for­sam­lin­ger under for­ut­set­ning av at den enkelte sik­res rett til å utøve sin tro eller ikke-tro.

Saken ble opp­rin­ne­lig reist av en finsk-italiensk mor som følte seg kren­ket seg av at hen­nes barn måtte se på kru­si­fiks i offent­lige sko­ler i Ita­lia. Også Mat­lary og Ble­ken påpe­ker det pro­ble­ma­tiske at EMD har lagt stor vekt på emo­sjo­nelle og sub­jek­tive kren­kel­ses­kri­te­rier i doms­pre­mis­sene. Et annet stort pro­blem er at dom­men set­ter mino­ri­te­tens reli­gions­in­ter­esse foran majoritetens:

Dom­merne for­sø­ker å begrunne hvor­for bor­gerne må ha et abso­lutt vern mot å bli eks­po­nert for reli­giøse sym­bo­ler fra sta­tens side: For ikke-religiøse for­eldre og barn kan eks­po­ne­rin­gen være følel­ses­mes­sig belas­tende. Den ate­is­tiske finske moren hev­det at hun og hen­nes barn følte seg kren­ket, og dom­sto­len mener hun må ver­nes mot dette. Men enhver kan føle seg kren­ket av hva som helst. En som føler seg kren­ket av kor­set i det norske flag­get kan hevde det samme. I andre sam­men­hen­ger aksep­te­res på ingen måte denne sub­jek­tive argu­men­ta­sjons­må­ten. Få vil mene at ytrings­fri­he­ten når det gjel­der islam­kri­tikk, skal inn­skren­kes fordi mus­li­mer føler seg kren­ket av slik kritikk.

Mino­ri­te­ten tel­ler mer
Et tredje pro­blem er at mino­ri­te­tens reli­gions­in­ter­esse set­tes foran majo­ri­te­tens. Det er vans­ke­lig uten videre å se hvor­for respek­ten for for­eld­rene på dette områ­det skal være total og abso­lutt, slik at et lite mindre­tall skal kunne dik­tere fler­tal­lets ønsker. På de fleste andre områ­der er det fullt ut aksep­tert at fler­tal­let i et demo­kra­tisk sam­funn gjen­nom sko­len og ellers, kan påvirke mindre­tal­let i ret­ning av sin ideo­logi, for eksem­pel i vesent­lige verdi­spørs­mål. Hele debat­ten om at mus­limske barn må gå i barne­hage og skole er for en stor del begrun­net i en slik all­ment aksep­tert hold­ning. Disse må inte­gre­res, og med inte­gre­ring mener vi aksept av våre idea­ler og fel­les­norske ver­dier. Idea­let om enhets­sko­len dreier seg om det samme. Dom­men mot Ita­lia trek­ker i ret­ning av at slik inte­gre­rings­po­li­tikk er i strid med menneskerettighetene!

I følge Mat­lary og Ble­ken inn­bæ­rer den omstridte avgjø­rel­sen fra EMD en feil­ak­tig tolk­ning av reli­gions­fri­he­ten, som i og med dom­men til­sier at mino­ri­te­ten har rett til å påtvinge majo­ri­te­ten sitt syn.

- Man får håpe at Stor­kam­me­ret rever­se­rer dom­men. Men det er skrem­mende at dom­sto­len har opp­trådt som poli­tisk aktør for en aggres­siv seku­la­risme. På sikt vil det under­mi­nere EMDs legi­ti­mi­tet, avslut­ter Mat­lary og Bleken.

De får støtte av redak­tør av Klasse­kam­pen, Bjør­gulv Braa­nen, som også mener at spørs­må­let er dypt poli­tisk og der­for bør avgjø­res nasjo­nalt. I lede­ren Kru­si­fik­ser skri­ver Braa­nen: - Troen på at en dom­stol fjernt fra den kon­krete vir­ke­lig­he­ten der disse tra­di­sjo­nene lever, skal felle en ende­lig dom i slike spørs­mål, er uttrykk for en glo­bal kul­tu­rell sty­rings­op­ti­misme som er dømt til å lide nederlag:

* Hoved­spørs­må­let, slik vi ser det, er ikke om kru­si­fik­ser skal til­la­tes i klasse­rom­mene eller ikke, men hvem som skal avgjøre slike spørs­mål. Vi er enig med Janne Haa­land Mat­lary og advo­kat Håkon Ble­ken, som i Aften­pos­ten i går skrev at «sta­tens for­hold til reli­gion i det enkelte land er et dypt poli­tisk og nasjo­nalt spørs­mål, som bør over­la­tes til de enkelte lands lov­gi­vende for­sam­lin­ger under for­ut­set­ning av at den enkelte sik­res rett til å utøve sin tro eller ikke-tro». Slike tra­di­sjo­ner er ofte et resul­tat av en lang his­to­risk utvik­ling i hvert enkelt land, og når slike prak­si­ser end­res, skjer det gjerne etter omfat­tende tau­trek­king og strid.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.