- EMD har valgt side i den mest kontroversielle politiske debatten i vår tid

Nina Hjerpset-Østlie

- Spørsmålet om religiøse symboler i skolen bør diskuteres politisk i hver enkelt nasjonalstat, ikke avgjøres av en overnasjonal domstol, skriver Janne Haaland Matlary og Håkon Bleken, begge professorer ved Institutt for Statsvitenskap, i artikkelen Et nasjonalt spørsmål i Aftenposten.

I dag behandler Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) storkammer italienske myndigheters anke over EMDs dom fra november 2009, hvor det ble fastslått at Italia bryter menneskerettighetene ved å ha krusifikser i klasserom.

Da det i EMDs kjennelse blant annet heter at kors i klasserom er en “krenkelse av elevenes religionsfrihet” og en “krenkelse av foreldrenes rett til å oppdra barna i samsvar med sin overbevisning”, skriver 37 juseksperter i en kommentar at dersom dommmen blir stående, kan det i prinsippet bli reist sak mot alle offentlige religiøse symboler – som for eksempel nasjonalflagg med kors.

Årsaken til dette er at de 37 ekspertene mener at EMD i og med dommen har introdusert et nytt rettsprinsipp: retten til ikke å bli krenket.

- Med dommen har EMD valgt side i den mest kontroversielle politiske debatten i vår tid, skriver Matlary og Bleken:

Saken reiser vesentlige spørsmål om religions- og trosfrihet i et demokratisk samfunn. Har ikke-troende rett til å slippe å se symboler som kan gi religiøse assosiasjoner? Må flertallet, som ønsker slike symboler, derfor tåle at de forbys på skolen eller i det offentlige rom? Selv om dommen mot Italia direkte bare gjaldt den offentlige skolen, er EMDs begrunnelse så prinsipiell og problematisk at den vil ha virkning langt utover dette. Den logiske implikasjonen kan bli at alle religiøse symboler skal vekk fra statens sfære; det være seg i flagget eller på skolen, selv om det førstnevnte i praksis er lite tenkelig.

Omstridt hovedpremiss
Det er flere problemer med dommen. Det største er at domstolen velger side i et av de mest omstridte politiske spørsmålene i europeiske nasjonalstater, når den pålegger alle europeiske land et premiss om at staten skal være religionsnøytral. Dette premisset bestemmer i stor grad dommens utfall. Det er en posisjon det ikke er noen som helst enighet om i Europa. Tvert om er dette noe av det mest kontroversielle i politisk debatt i vår tid. I noen land, som Norge, Danmark, Hellas og Storbritannia, finnes det en statsreligion og en statskirke, og de av disse som har monark, har også ham eller henne som kirkens overhode. I andre land er staten sekulær, uten at dette på noen måte betyr at religion ikke skal være til stede i offentligheten som del av den nasjonale arv. I atter andre som Frankrike og Tyrkia er religiøse symboler forbudt i en rekke offentlige eller statlige sammenhenger. Hvordan statens forhold til religion er i det enkelte land, er et dypt politisk og også et nasjonalt spørsmål, som bør overlates til de enkelte lands lovgivende forsamlinger under forutsetning av at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro.

Saken ble opprinnelig reist av en finsk-italiensk mor som følte seg krenket seg av at hennes barn måtte se på krusifiks i offentlige skoler i Italia. Også Matlary og Bleken påpeker det problematiske at EMD har lagt stor vekt på emosjonelle og subjektive krenkelseskriterier i domspremissene. Et annet stort problem er at dommen setter minoritetens religionsinteresse foran majoritetens:

Dommerne forsøker å begrunne hvorfor borgerne må ha et absolutt vern mot å bli eksponert for religiøse symboler fra statens side: For ikke-religiøse foreldre og barn kan eksponeringen være følelsesmessig belastende. Den ateistiske finske moren hevdet at hun og hennes barn følte seg krenket, og domstolen mener hun må vernes mot dette. Men enhver kan føle seg krenket av hva som helst. En som føler seg krenket av korset i det norske flagget kan hevde det samme. I andre sammenhenger aksepteres på ingen måte denne subjektive argumentasjonsmåten. Få vil mene at ytringsfriheten når det gjelder islamkritikk, skal innskrenkes fordi muslimer føler seg krenket av slik kritikk.

Minoriteten teller mer
Et tredje problem er at minoritetens religionsinteresse settes foran majoritetens. Det er vanskelig uten videre å se hvorfor respekten for foreldrene på dette området skal være total og absolutt, slik at et lite mindretall skal kunne diktere flertallets ønsker. På de fleste andre områder er det fullt ut akseptert at flertallet i et demokratisk samfunn gjennom skolen og ellers, kan påvirke mindretallet i retning av sin ideologi, for eksempel i vesentlige verdispørsmål. Hele debatten om at muslimske barn må gå i barnehage og skole er for en stor del begrunnet i en slik allment akseptert holdning. Disse må integreres, og med integrering mener vi aksept av våre idealer og fellesnorske verdier. Idealet om enhetsskolen dreier seg om det samme. Dommen mot Italia trekker i retning av at slik integreringspolitikk er i strid med menneskerettighetene!

I følge Matlary og Bleken innbærer den omstridte avgjørelsen fra EMD en feilaktig tolkning av religionsfriheten, som i og med dommen tilsier at minoriteten har rett til å påtvinge majoriteten sitt syn.

- Man får håpe at Storkammeret reverserer dommen. Men det er skremmende at domstolen har opptrådt som politisk aktør for en aggressiv sekularisme. På sikt vil det underminere EMDs legitimitet, avslutter Matlary og Bleken.

De får støtte av redaktør av Klassekampen, Bjørgulv Braanen, som også mener at spørsmålet er dypt politisk og derfor bør avgjøres nasjonalt. I lederen Krusifikser skriver Braanen: – Troen på at en domstol fjernt fra den konkrete virkeligheten der disse tradisjonene lever, skal felle en endelig dom i slike spørsmål, er uttrykk for en global kulturell styringsoptimisme som er dømt til å lide nederlag:

* Hovedspørsmålet, slik vi ser det, er ikke om krusifikser skal tillates i klasserommene eller ikke, men hvem som skal avgjøre slike spørsmål. Vi er enig med Janne Haaland Matlary og advokat Håkon Bleken, som i Aftenposten i går skrev at «statens forhold til religion i det enkelte land er et dypt politisk og nasjonalt spørsmål, som bør overlates til de enkelte lands lovgivende forsamlinger under forutsetning av at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro». Slike tradisjoner er ofte et resultat av en lang historisk utvikling i hvert enkelt land, og når slike praksiser endres, skjer det gjerne etter omfattende tautrekking og strid.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.