Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa (III) Innvandringsøkonomien

Kapittel 2 - Innvandringsøkonomien

I tiden etter 1945 var Europa opptatt av å gjenoppbygge det som var blitt ødelagt under krigen: veier og jernbaner, boliger og kontorbygg, ritualer og roller. Verdensdelens arbeidsstyrke ville ikke ha vært stor nok til en slik jobb uansett, men mangelen på ledige hender ble forverret av tapet av mange millioner mennesker i arbeidsfør alder under krigen. Minnet om den andre verdenskrig (hvor den beseirede fienden var rasistisk) og den gradvise tilhardningen av den kalde krigen (hvor Vesten og kommunistblokken kaptes om å innynde seg hos massene i verden utenfor Europa), bidro sammen til å dempe betenkelighetene, som ville ha oppstått på et hvilket som helst annet tidspunkt i europeisk historie, med å ta imot et stort antall mennesker fra andre raser og kulturer.

Hvordan innvandringen startet etter krigen

Landene som var i ferd med å oppgi sine kolonier (Frankrike, Storbritannia, Nederland) erstattet mangelen på arbeidskraft dels ved å repatriere europeere som ikke lenger var velkomne eller tilfredse i imperienes utposter, og dels ved å rekruttere «innfødte» fra de tidligere koloniene. Til Storbritannia kom de første menneskene fra Jamaica i 1948 med Empire Windrush, et passasjerskip som nå spiller rollen til Mayflower i det multikulturelle Storbritannias skapelsesmyte. Nykommerne arbeidet på jernstøperier, jernbaner, postkontorer og sykehus, og som rørleggere og elektrikere.

Deres antall var større enn noen hadde forventet. Lovgivningen om statsborgerskap som kom i 1948, hadde gitt statsborgerskap til de tidligere britiske kolonienes undersåtter for å forsikre canadiere, australiere og andre tradisjonelle innvandrere til Storbritannia om at dørene forble åpne for dem, selv om imperiet gikk over til å bli et samvelde. Hva angikk kongens undersåtter i tropene, antok man at siden de ikke hadde kommet før, hvorfor skulle de komme nå?

Statsborgerskapslovgivningen gjorde det enkelt å sette i gang innvandringen, men vanskelig å stoppe, eller til og med å bremse den, inntil lovene ble revidert på 1960-tallet. Det befant seg ca. 350 afrikanere, asiater og vestindiere i Bradford, Yorkshire, i 1953. Men snart begynte inderne og pakistanerne å komme i samlet flokk, for det meste som arbeidere i ullindustrien, transportarbeidere og restauratører. Før det var gått fem år hadde den sørasiatiske befolkningen i Bradford tidoblet seg, og 15 prosent av bussjåførene i Bradford var indiske eller pakistanske. Mot slutten av 1950-tallet hadde Storbritannia 55.000 indere og pakistanere samt 125.000 vestindiere, og innvandringen var økende. I følge den siste nasjonale folketellingen er det i Storbritannia 2.083.759 mennesker av sørasiatisk herkomst (indere, pakistanere og bengalere) og 1.148.738 «svarte briter», som de kalles i landets folketellinger, hvorav halvparten kommer fra Karibien.

Noe lignende skjedde i Frankrike. I en tale den 3. mars 1945 klagde Charles de Gaulle sin nød over Frankrikes mangel på arbeidskraft som den «viktigste hindringen for vår oppgang». Det ble anslått at det trengtes minst 1,5 millioner arbeidere. Frankrike lette først etter arbeidere i Polen og Nederland, men disse landene manglet selv ledige hender, og få innvandrere var tilgjengelige. Landet vurderte å be internerte tyskere om å bli igjen, men offentligheten ville ikke godta det. Siden forsøkte man å rekruttere arbeidere fra Nord-Italia, for å bli overbudt av foretak i Sveits. Den italienske innvandringen til Frankrike økte kraftig likevel, men den fant sted på en improvisert og lite gjennomtenkt måte - titusener av sicilianere innvandret til Frankrike i tiårene etter krigen. Guvernøren i Algerie foreslo å rekruttere 100.000 muslimske arbeidere, et tilbud som Frankrike avviste på flekken på grunn av «helsemessig, sosial og moralsk risiko». I løpet av de tre neste tiårene kom Frankrike til å få sju ganger så mange algirere via mindre formeller kanaler. Ingen tilrettela for deres ankomst - de bare dro, idet de flyktet fra den algirske revolusjonens vold. I løpet av et tidsrom i 1962 kom de i et antall av 70.000 hver uke. I 2004 var det 4,3 millioner utenlandsfødte mennesker som bodde i Frankrike, hvorav ca. en tredjedel hadde oppnådd fransk statsborgerskap.

Land uten imperier undertegnet avtaler om «gjestearbeidere» med fattigere land. Sverige var en pioneer når det gjaldt slike avtaler. Takket være landets nøytralitet under den andre verdenskrig, hadde det unnsluppet blodbadet med det eneste avanserte industrielle fundamentet i Europa som hverken var blitt ødelagt av bomber eller plyndret av okkupanter. Sverige lå bra an til å nyte svært godt av den europeiske gjenoppbyggingen, noe landet også gjorde, med 4 prosents gjennomsnittlig veksttakt fra krigen og frem til oljekrisen på 1970-tallet, herunder 7 prosent gjennom nesten hele 1960-tallet. Alt Sverige manglet var nok folk til å jobbe i landets fabrikker. Finlendere, mange av dem svenskkyndige, fylte store deler av det behovet. Men de var ikke mange nok til å tilfredsstille det helt.

Derfor fikk man gjestearbeiderprogrammer, som var ment å være en enkel, kortsiktig utvei. Et industriland undertegnet en tosidig avtale med et mindre utviklet land med mangel på arbeidsplasser og hard valuta. Bedrifter på jakt etter personale, statstjenestemenn og leger ble sendt for å håndplukke grupper bestående av unge arbeidere som var egnet til tidsavgrensede arbeidskontrakter, vanligvis på to år, hvoretter arbeiderne skulle dra hjem igjen. Sverige undertegnet midlertidige arbeidskraftavtaler med andre land, først med Italia og Ungarn i 1947. Men tilgangen på arbeidskraft fra et bestemt land var aldri helt tilstrekkelig, og gjestearbeiderprogrammet endte med å spre seg til fjernere land, inntil det nådde Jugoslavia og Tyrkia to tiår senere. Takket være gjestearbeideravtaler og et uvanlig stort inntak av politiske flyktninger, er nesten en sjettedel av hele dagens befolkning enten født i utlandet eller barn av foreldre som begge er det.

Vest-Tysklands gjestearbeiderprogram (Gastarbeiter) endte opp med å bli en europeisk koloss. Det begynte sent, i 1955, som en ryddig metode for å skaffe til veie et beskjedent antall italienske gårdsarbeidere. Men Tyskland befant seg midt inne i det «økonomiske mirakelet» de hadde i etterkrigstiden, og industrien ville også ha arbeidskraft. Så programmet spredde seg lynraskt også til andre sektorer av økonomien, og Tyskland begynte å rekruttere over hele Sør-Europa og Nord-Afrika: i Spania, Hellas, Tyrkia, Marokko, Portugal, Tunisia og Jugoslavia. Behovet for kortsiktig arbeidskraft vokste enda kraftigere etter at Øst-Tysklands kommunistparti stengte grensen mot vest i 1961. Inntil da hadde den stagnerende og utnyttede kommuniststaten i øst skaffet kapitaliststaten i vest en reserve bestående av flere millioner arbeidere. Der fantes 329.000 Gastarbeiter i 1960, en million i 1964 og 2,6 millioner i 1973. (Øst-Tyskland hadde forresten sitt eget Gastarbeiter-program, og importerte vietnamesere til jobber blant annet i lyspærefabrikken Narva i Berlin.)

Tyrkerne utgjorde størstedelen av innvandringen til Tyskland. Gastarbeiter-programmet var en gullgruve av hard valuta for Tyrkia, og det er kun i den senere tiden man har forstått hvor energisk den tyrkiske regjeringen forsøkte å bli en del av det. De som kom først var for det meste enslige menn som bodde i herberger (Wohnheime) og arbeidet i gruver og stålverk i Rheinland og Ruhr-området. De var arbeidsomme og rettskafne, et rent kupp, og meningen var at de skulle komme skiftevis, slik at de dro tilbake til sine hjemland så snart den toårige arbeidskontrakten var utløpt.

Tre fjerdedeler av de 18,5 millioner menneskene som kom til Tyskland mellom 1960 og 1973 gjorde nettopp det. Men forskjellen mellom vertsbefolkningens og gjestearbeidernes oppfatninger av hva Gastarbeiter-invitasjonen betydde, økte stadig. Få gjestearbeidere kunne tjene så mye tilbake i hjemlandet som de kunne i Europa. Rekrutteringen, utvelgelsen og den medisinske undersøkelsen av erstatterne var kostbar. Derfor la bedriftene press på regjeringen for å gjøre Gastarbeiter-kontraktene fornybare, for å la arbeidernes familier forenes med dem i Tyskland, og la dem som hadde stiftet familie få bli.

Så godt som ingen i Tyskland ville ha betraktet dette som et akseptabelt resultat på den tiden Gastarbeiter-programmet ble lansert. Men enhver forflytning av arbeidskraft på stor skala - også planlagte sådanne, slik tilfellet var for Tysklands vedkommende - får sin egen dynamikk. Den viktigste faktoren hva folkevandring angår, er folkevandringen selv. Det krever stort mot å være den første som legger ut på egenhånd for å underkaste seg lovene, sedvanene og nykkene i et samfunn som ikke bryr seg om en. Men så snart ens landsmenn har satt opp et brohode, blir innvandringen enkel og rutinemessig. Nettverkene demper bekymringene. De kurerer hjemlengsel like sikkert som penicillin kurerer streptokokker. Da man var kommet til midten av 1960-tallet, betydde det å flytte til Tyskland ikke engang å gi avkall på tyrkisk mat til fordel for tysk, ei heller (i de store byene) å avstå fra å utøve muslimsk tro til fordel for kristendom eller sekularisme.

Tyskland ble et stadig mindre vanskelig og stadig mer hensiktsmessig sted å være, hvilket ytterligere dempet de utenlandske arbeidernes lyst til å dra hjem etter at kontraktene var utløpt. Og på 1960-tallet gikk den tyrkiske økonomien fra krise til krise. Gjestearbeiderne vendte hjem i hopetall da de ble oppsagt under konjunkturnedgangen i 1966-67, men ikke under den verdensomspennende nedgangen i 1973-74, som fikk arbeidsledigheten til å øke i deres hjemland. Denne andre nedgangen brakte gjestearbeiderprogrammet til veis ende. I 2006 hadde Tyskland en «fremmed befolkning» på 7.289.149 personer.

Etterhvert som Europa ble fylt opp med ikke-europeiske innvandrere, ble en bedre underrettet forståelse av det europeiske arbeidsmarkedet stadig mer utbredt i innvandrernes hjemland, til en viss grad også over hele den tredje verden. Det åpnet muligheten for egne initiativer. Danmark hadde ikke noe statlig gjestearbeiderprogram, noe imperium å snakke om hadde de heller ikke, men landet hadde et åpent arbeidsmarked frem til 1973. Jugoslaver, tyrkere og marokkanere, sågar også folk som allerede hadde innvandret til andre land i Europa (f.eks. pakistanere som jobbet i Storbritannia), ble oppmerksomme på at det fantes lukrative jobber i Danmark, og de begynte å fylle opp de fattigere strøkene i København. Italia hadde ingen omfattende nasjonal innvandringslovgivning før 1986. Etterhvert som utenlandske arbeidere ble mindre velkomne i de «gamle» innvandringslandene, begynte nye innvandrere å strømme til deres naboland, hva enten de var inviterte eller ei.

--

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam - etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning

Document.no inviterer leserne med på å finansiere oversettelsen av boken slik at den kan publiseres online, kapittel for kapittel.

Hvis du synes dette er et prosjekt det er verdt å støtte, sett inn penger på konto: 1644.29.32828