Det fnnes et radikalt segment i Europa som reagerer stadig kraftigere mot Israel. Den franske filmkjeden Utopia tok den israelske komedien “Five hours from Paris” av plakaten og erstattet den med filmen Rachel Corrie, om den amerikanske jenta som ble drept av en israelsk bulldoser. De ville gjøre en markering etter Mavi Marmara. Men boikotten har vakt sterke reaksjoner, både fra jødiske talspersoner og fra aviser som vanligvis er Israel-kritiske.
Den viktigste kritikken kom fra aviser som Le Monde og La Croix. De pekte på at boikotten er selvmotsigende når den angriper ytringsfriheten: israelsk film er meget samfunnskritisk og likevel blir filmene støttet av regjeringen. Filmen fungerer altså som et demokratisk korrektiv. Å svekke filmkunsten vil derfor være å svekke det israelske demokratiet. Betyr ikke det noe? Hvis man virkelig ønsker å påvirke Israel må man vel bevare de demokratiske kanalene, ikke stenge dem? Eller har man helt andre mål?
Det hører med til historien at Utopia-kjeden er støttet av den franske stat for å skape mangfold i filmtilbudet. Det fikk kulturminister Mitterrand til å reagere og han skrev et skarpt brev til kjeden. Lederen svarte at de kun ønsket å gjøre en markering. Men det skjer ikke i et vakuum. Flere franske kulturfestivaler vurderer om de skal boikotte Israel.
Det er noe av den samme situasjonen som i Norge: kulturarbeidere og festivaler med offentlig støtte er i front når boikott diskuteres. De slipper den økonomiske vurderingen, og kan tillate seg politisk “luksus” som det å boikotte en stat og dets kulturliv. Det får ingen konsekvenser for dem selv.
Anne-Marie Faucon er medgrunnlegger av Utopia som har en type cinematek-filmhus i fem byer. Hun sa boikotten kun var midlertidig og at den israelske filmen ville bli vist. Det vitner om en svært kortsiktig horisont.
En boikott av en kunstner pga av hans israelske pass vil rive mer med seg: hva med en israeler med amerikansk dobbeltborgerskap? og det mest følsomme av alt: hva med jøder av annen nasjonalitet med en israelsk connection. Eller kanskje det holder med jødisk i seg selv?
Disse spørsmålene lurer i bakgrunnen og alle vet at de vil komme opp hvis man våger å begi seg ut på boikott-linjen.
I Norge forsøker man seg på en både-og-linje: man er mot boikott, men boikotter likevel Israel når mediene blåser i luren. Man er blitt gissel for sin egen Israel-uvennlige politikk.
Richard Prasquier, talsmann for en jødisk organisasjon, ser klarere hva det handler om. Det handler ikke om en vanlig protest. Det handler om å delegitimere staten Israel.
It’s totally scandalous,” Mr. Prasquier said in an interview. “This cultural boycott is ridiculous, but it defines the way some people think in our country — in black and white, and they are always on the white side, and the black is always the most powerful and wealthiest and somehow Israel is always there.”
For increasing numbers of people in Western Europe, he said, the facts about Israel and its actions are irrelevant. “You can have the facts and nothing changes,” said Mr. Prasquier, who is president of CRIF — the Representative Council of Jewish Institutions of France. He noted that even the French foreign minister, Bernard Kouchner, condemned the Israeli assault on the ship on May 31 almost immediately after it happened, and before the facts were clear.
Mr. Kouchner has since called for an international investigation and the involvement of the European Union to check cargoes heading for Gaza.
Mr. Prasquier commented, “A military war and a war of images has become a kind of war of law and war of words, including boycotts, and this leads to a kind of delegitimization of Israel.”
Det boikott-folkene ikke tenker over er at jøder er kreative mennesker som er medlem av mange samfunn og nasjonaliteter. Den nederlandsk-israelske filmregissøren Ludi Boeken truet med å trekke sin film “Saviours in the Night” fra visning. Det fikk Utopia til å bøye av og avblåse boikotten.
Men problemene består. Prasquier ser en radikalisering over hele Europa. Slagordene er krassere.
“But there are trends in the society that are very unpleasant,” he said. He noted that during anti-Israel and pro-Palestinian demonstrations last week, tear gas was used and “the slogans were extremely harsh.”
Unfortunately, he said, they no longer shock. “We are getting used to them as a society, and this is very bad.”