Armadillo er en film som gjør det politikerne ikke greier. Den gjør Afghanistan nærværende, den gjør krigen virkelig og den reiser en masse spørsmål som du ikke blir ferdig med. Det er spørsmål knyttet til fundamentale forandringer på vårt eget kontinent, i vårt eget land. Spørsmålene går helt inn i din egen hverdag, som prosjektiler trenger de inn, i ditt nabolag, i ditt privatliv og hverdag. De er rundt deg alle steder, når du går nedover gaten, tar toget. Du vet at akkurat som soldatene i Helmand er du utlevert, involvert i noe stort, og du må være alert for å forstå hva det handler om og kunne forsvare deg.
Slik sett er vi guttene i Helmand takk skyldig. De viser oss hva mot er. De viser oss hvor dypt konflikten fra 9/11 stikker, hvor store hjul den satte i gang, hjul det er umulig å stanse.
Kan ikke melde seg ut
De som tror at det går an å “hente soldatene hjem”, har ikke kontakt med virkeligheten. De konfliktene man er i del av i Afghanistan, finner man igjen over hele verden. Man kan ikke trekke seg ut i betydningen bli kvitt krigen. For krigen er kommet for å bli, også på hjemmebane.
Slik sett fungerer de danske og norske soldatene som fremskutte lyn, som forposter, speidere som lodder og forteller oss hva som foregår der ute.
Danskene er de tøffeste. De er i Helmand. Det er nok ikke fordi de norske ikke tør. De får bare ikke lov. Norge har nesten lagt ned det norske hjemmeforsvaret. Danskene skaffer seg verdifull erfaring ute, i kamp. Norske politikere vil ikke det. De nøyer seg med vakttjeneste og opplæring. Sårer det ikke en soldats stolthet? Det er ingen grunn til å tro at de norske ville være noe dårligere. Men det norske offisielle samfunn later som om krig er noe som kan kontrolleres, hvor man kan velge å oppføre seg pent. Den urbane eliten er anti-vold, dialog-orientert og opptatt av form.
For siste gang?
Filmen følger en gruppe dansker fra de forlater sine kjære hjemme i Danmark. De pårørende forstår hva det handler om når avskjedens stund nærmer seg. Er det siste gang de ser en sønn/bror/kjæreste? Da blir krigen virkelig.
Det kjennes fra første bilde. Dette er ikke lek. Disse guttene kommer til å få conctact.
Hvordan ville vi sivile ha reagert? De fleste av oss ville antagelig gjort i buksa av frykt. Vi ville vært udugelige.
Man kan ikke unnlate å tenke hvordan en ville reagert hvis en skulle gå på patrulje i et område som Afghanistan. Du aner ikke hva du begir deg ut i. Du kjenner ikke terrenget. Du tråkker ut i folks marker, du sparker inn dører, uanmeldt. (Du må gjøre det, hvis du skal være høflig og be om lov, utleverer du deg selv til mennesker du ikke kan stole på.)
Dette er fjernt fra den virkeligheten som SVs Bård Vegar Solhjell beskriver. SV formelig spytter ut ordet “soldat” og “NATO”. Hvordan ville de selv reagert? Eller er det bare andres barn som skal risikere å dø?
Krig er en brutal affære. Du lever med dødelig fare tett inn på deg. Noen ønsker å drepe deg, og denne fienden lar seg ikke skille fra de andre menneskene du møter. Han går i svil liksom dem.
Asymmetrisk
Det er akkurat denne siden av krigen som filmen på glimrende vis får frem: krig mot en anonym motstander, som går i sivil og ikke respekterer krigens lover. Han skjuler seg blant sivile, han bruker dem som skjold, han truer dem, tvinger dem til å lokke soldatene i feller. Hans kyniske taktikk går ut over forholdet mellom sivile og NATO-soldatene, for det er sivile som hele tiden må betale prisen. Det er selvsagt tilsiktet. Taliban vet at for hver gang danskene må trampe ned markene og sparke inn dører og bombe hus, så sliter de på tilliten. Sivile greier ikke holde klart for øyet hvem som egentlig er skyld i elendigheten. Det er lett å reagere med en avvergereaksjon: få de fremmede ut. Taliban er upåvirkelige, hensynløse. Hva kan man gjøre med det? Hvis soldatene drar blir det i det minste “fred”.
Talibans taktikk tar ikke sikte på å vinne militært, ikke en gang på mikronivå. Den går ut på å trakassere danskene, provosere dem til å svare, blottlegge seg så de mister folk, drepe med IED-bomber, svekke kampmoralen og gradvis male i stykker forholdet til sivilbefolkningen. Når det er borte, hva er da igjen? Kan soldatene stå i landet hvis befolkningen ikke vil ha dem lenger?
Dette er kjernen i den såkalte asymmetriske krigføring. Dynamikken arbeider mot en profesjonell hær som følger krigens lover.
Filmen viser hvordan det arter seg i praksis, ute på landsbygda. Sivile hjemme i Europa kan ha godt av å tenke over dette: Asymmetrisk krig betyr ofte at du bare har dårlige valgmuligheter.
Soldatene må nødvendigvis skyte mot sivile hus talibanene skyter fra, og de må bombe for ikke å miste for mange av sine egne.
Dette er valg de gode og moralske aldri tar stilling til. Prisen for en defensiv og mer human krigføring er større tap av våre egne; man kan si man ofrer dem. Ingen hær kan ofre soldater og tro at stridsmoralen skal bestå.
Danskene er bedt om å gjøre det umulige.
Fienden tar ingen hensyn, og kan velte ansvaret over på danskene. Danskene er der, de er synlige, de møter lokalbefolkningen ansikt til ansikt og forsøker å oppføre seg, ber om unnskyldning, tilbyr penger, ber om samarbeid. Men som læreren på en madrasa sier: Vi kan ikke gi dere noen hjelp. Taliban kommer om natten og skjærer halsen over på oss.
Kamera filmer mennene rundt: De ser ut som Taliban med langt skjegg og turban. Deres blikk er langt fra vennlige. Vi møter det samme hos unggutter som spør soldatene om de er “jøder eller kristne” og ber dem dra hjem. Det er ikke akkurat hjertelighet som preger kontakten. Den er kort og overfladisk.
Det å drive krig i Afghanistan er en nærmest håpløs oppgave. Hvis krigen skal utkjempes på en noenlunde fornuftig måte, må soldatene gjøre ting som gjør dem upopulære.
Så er det kulturforskjellene, og mangelen på kontakt. Soldatene ligger inne på basen, omgjerdet av piggtråd og “blast walls”. De er seg selv, ser porno, løfter vekter. De har ingen kontakt med de sivile. De spaserer gjennom landsbyene som fremmede. Afghanerne er stolte, ærekjære. Hvem liker fremmede som tråkker på markene, for ikke å snakke om ødelagte hus og døde husdyr?
For noen blir dette en anledning til å be om litt mer og kanskje bløffe: Var virkelig dyra døde? Nok en kilde til mistillit.
Meningsløst
Krigen virker en smule meningsløs. Soldatene kommer til en leir der Taliban står 800 meter unna. De skal gå på patruljer ute i terrenget. De risikerer bakholdsangrep, snikskyttere eller IED, nedgravde bomber av plastikk som ikke lar seg detektere, courtesy Pakistans sikkerhetstjeneste ISI.
En kolonne kjører på en veibombe, og Rasmus, den uhyre dyktige tough love-offiseren som går i første rekke, blir rammet.
Da må soldatene ut på nattpatrulje for å fungere som lokkedue for Taliban. Man snakker også om “dominance patrol”. For å vise at man tør, at man er der.
Men spørsmålet pårørende hjemme i Danmark stiller seg er; er det verdt det? Er det verdt å ofre en kjær sønn eller datter for en illusorisk kontroll over et stykke land i Afghanistan, som like gjerne kan være oppgitt neste uke? Har soldatene nok backing hjemmefra? Har de backing fra afghanske myndigheter? Betyr det noe for sivilbefolkningen?
Hvis svarene er mer eller mindre negative, er det så noen vits?
Her flyter to spørsmål over i hverandre:
Filmen handler om krig og hva krig er, det er hovedtemaet i filmen. Det er hva som sitter igjen, og du kjenner det fra de første bilder av forberedelsene til avreise i Danmark. Det står skrevet i ansiktene deres.
Krigen er en ildprøve, og noen tørster etter å kjenne den. Det er et nytt trekk: Flere har et ønske om å kjenne hvordan krig er, teste seg selv. Krig er den ultimate autentiske opplevelse.
Så har vi måten krig føres på i dag; med en høy grad av komfort og sikkerhet, og en asymmetri hva gjelder teknologisk overlegenhet. Den benytter selvsagt soldatene seg av. Men de gode og moraske har dårlig samvittighet for dette. De føler at det er urettferdig. Men ville de selv dratt ut og satt livet på spill? Det er en viss type kritikk man ikke kan rette mot andre uten å trekke den logiske konklusjon og bli pasifist. Ellers må man holde kjeft. Man kan ikke leke med andres liv. Ingen hær likebehandler fiende og egne soldater, heller ikke sivile. Slik er bare ikke krigen, det strider mot krigens natur. Men disse brutale sannheter snakker ikke mediene og politikerne om, og man får følelsen av at de kanskje ikke har gått opp for dem.
Det vi ser i filmen er flotte unge menn som oppviser stort mot, som er dypt motivert til å gjøre jobben. Det er noe å være stolt av. Danskene er stolte. Danmark har i løpet av noen år gått fra å være et fotnoteland i NATO til å bli Nordens Israel. Men hva har skjedd med Norge, kjempers fødeland? Norge er Neuland, for å låne et tysk uttrykk, det er et ubestemmelig, godviljefylt, forvirret land, hvor ting ser gjenkjennelig ut på overflaten, men kun der.
Stridsmoral begynner hjemme. I Danmark er det oppbacking fra grasrota. Hvor lenge vil feks. Storbritannia ha en effektiv hær hvis soldatene møtes av demonstranter som roper “mordere” når de kommer hjem? Den hjemlige fronten er minst like viktig som den ute.
Dagens moderne mennesker ønsker ikke å vite hvordan krig er, jfr. kritikken av soldatene som i filmen skyter sårede talibaner under kamp. Men det var væpnede menn. Skulle de fått tak i tolk først?
Det samme gjelder kritikken av soldatenes skryt av at de drepte fem talibaner. Carsten Jensens “sivilisasjonskritikk” er fullstendig latterlig. Det er soldatens lettelse over å ha overlevd møtet med døden. Det var ham eller fienden.
Armadillo lar oss se hva krig er, bortenfor teknologi og komfort. Til syvende og sist handler det om det samme som det alltid har gjort: Du må gå ut og møte fienden med våpen og sette din egen kropp på spill. Det er ingenting mellom deg og fienden. Kun døden.