Noen har åpenbart mistet hodet på desken i Aftenposten. Forsiden er som ventet (“Vi var midt i en krig”), men inne i avisen spriker det i alle retninger. Politisk redaktør Harald Stanghelle inntar den moderate rollen som rommer mange agendaer, alt etter situasjonen. Denne gang peker han på hvor kynisk Midtøsten-politikken er: både kvartetten og Egypt står bak blokaden.
En viktig påpekning.
Men dobbeltoppslaget på side 16-17 går helt av skaftet: “Båten ble til en sjø av blod”. Det er hype i n’te potens, og man tror nesten det må være ironisk ment. Overskriften har ikke dekning i teksten, overhodet. Den er refererende, bredvinklet, fragmentarisk. Men bildet av tyrkiske Nilufer Cetin med sin ett år gamle sønn, gir et inntrykk av autentisitet og dramatikk.
Noen har fått en idé på desken og lager tidenes Tarantino-overskrift. Men hvor er kontrollen og selvkritikken? Det er usannsynlig at noe slikt kan slippe gjennom uten godkjenning.
De to sakene fra erfarne Alf Ole Ask i Washington og John Harbos kommentar, bekrefter en avis som spriker.
Alf Ole Ask skriver bevisst og systematisk med en vinkling som beskjærer virkeligheten. Viktig informasjon utelates. Han viser til hvor skadelig hendelsene på “Mavi Marmara” var for USA forhold til muslimske land og sanksjonene mot Iran spesielt. Men ikke med ett ord nevner Ask at Tyrkia i lang tid har sendt signaler som gjør at flere stiller spørsmål om landet fortsatt tilhører Vesten. Ingenting om at Tyrkia åpenbart ønsker å bruke denne saken og pisker opp stemningen.
Bildet er komplisert. Ask gjør det enkelt: dumme, brutale Israel som lager forviklinger for USA. Det underliggende spørsmål er: hvor lenge kan USA tolerere at dets nasjonale interesser kompromitteres av Israels brutalitet?
Det er en gjenganger også i NRK: USA ville gjerne fordømt Israel, men kan ikke av hensyn til innenrikspolitiske maktforhold, dvs den jødiske lobbyen. At denne lobbyen i virkeligheten er amerikanere flest, nevnes ikke. Slik har en klassisk antijødisk myte fått fotfeste og legitimitet i offentligheten: myten om jødisk makt og innflytelse, og gripes begjærlig av muslimer som får den inn med morsmelken.
Men verst er John Harbo, hvis spalte er på linje med “Sjø av blod”-overskriften. Han går like godt tilbake falangistenes massakre på palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982 og lager dermed en kronologi over det verste Israel har vært med på. Men en grusomhetskalender over Israels gjerninger uten å nevne motpartens, er et dårlig partsinnlegg, en moralisering over historien. Gymnasiaster kan hengi seg til denne selvtilfredsstillelsen, ikke en erfaren reporter som attpåtil har vært Midtøsten-korrespondent i flere år, med base i Beirut.
Harbo beskriver hvordan Israel har forsøkt å få kontroll med mediedekningen. Harbos artikkel er et godt bevis på hvorfor. For mange journalister er ikke interessert i fair play.
Ensidigheten gjør at selv gode israelske skribenter kommer skjevt ut. David Grossman er en kjent og kjær stemme for mange. Han skriver i the Guardian om sorgen over sitt land, dumhetene det begår. Det er innlagt mange forbehold og kritiske bemerkninger om deltakerne på flotiljen og organisatørene bak, men de drukner i fordømmelsen av eget land, fordi artikkelen hans rammes inn av Harbo, Ask og Stanghelle. Det finnes ingen gjenklang for den tragedien som utspilles, kun fordømmelsen og moraliseringen. Heller ikke oversettelsen har den rette musikalitet.
Alan Dershowitz er advokat og kjent forsvarer av Israel. Han behandler affæren ut fra en legal synsvinkel. Blokaden er legal, også bording i internasjonalt farvann er etablert praksis. Alt det Israel har gjort og gjør er gjort av andre tidligere: USAs blokade av Cuba, og inspeksjoner av skip i internasjonalt farvann. Hva så med “fredsaktivistene”: språkbruken sier noe om hvor man vil.
Third, were those on board the flotilla innocent non-combatants or did they lose that status once they agreed to engage in the military act of breaking the blockade? Let there be no mistake about the purpose of this flotilla. It was decidedly not to provide humanitarian aid to the residents of Gaza, but rather the break the entirely lawful Israeli military blockade. The proof lies in the fact that both Israel and Egypt offered to have all the food, medicine and other humanitarian goods sent to Gaza, if the boats agreed to land in an Israeli or Egyptian port. That humanitarian offer was soundly rejected by the leaders of the flotilla who publicly announced:
“This mission is not about delivering humanitarian supplies, it’s about breaking Israel’s siege on 1.5 million Palestinians.” (AFP, May 27, 2010.)
The act of breaking a military siege is itself a military act, and those knowingly participating in such military action put in doubt their status as non-combatants.
It is a close question whether “civilians” who agree too participate in the breaking of a military blockade have become combatants. They are certainly something different than pure, innocent civilians, and perhaps they are also somewhat different from pure armed combatants. They fit uncomfortably onto the continuum of civilianality that has come to characterize asymmetrical warfare.
Finally, we come to the issue of the right of self-defense engaged in by Israeli soldiers who were attacked by activists on the boat. There can be little doubt that the moment any person on the boat picked up a weapon and began to attack Israeli soldiers boarding the vessel, they lost their status as innocent civilians. Even if that were not the case, under ordinary civilian rules of self defense, every Israeli soldier had the right to protect himself and his colleagues from attack by knife and pipe wielding assailants. Less there be any doubt that Israeli soldiers were under attack, simply view the video and watch, as so-called peaceful “activists” repeatedly pummel Israeli soldiers with metal rods. Every individual has the right to repel such attacks by the use of lethal force, especially when the soldiers were so outnumbered on the deck of the ship. Recall that Israel’s rules of engagement required its soldiers to fire only paintballs unless their lives were in danger. Would any country in the world deny its soldiers the right of self-defense under comparable circumstances?
Summen av alle de sprikende faktorene i Aftenpostens dekning gjør at andre fortolkninger ikke bare holdes ute. De blir uforståelige, jfr. Grossman. Slik forvandles vi alle sakte, slik at andre forklaringer blir ubegripelige.
The Gaza flotilla attack shows how far Israel has declined
The closure of Gaza is the consequence of a clumsy, calcified policy, which resorts by default to the use of massive force
Israel’s Actions Were Entirely Lawful Though Probably Unwise