Det er mer enn et “hung par­lia­ment” som står på spill i Stor­bri­tan­nia. At val­get kan bli uav­gjort når lan­det står til hal­sen i pro­ble­mer, sier noe om at det poli­tiske sys­te­met ikke fun­ge­rer. Par­ti­ene er ikke i stand til å besvare vel­ger­nes bekym­rin­ger. Det er det som gjør bil­dene fra Athen og Thes­sa­lo­niki så uhyg­ge­lige. Er dette fremtiden?

Nye Labour åpnet por­tene på vid gap, til masse­inn­vand­ring, både fra nye EU-land i Øst-Europa, og fra ikke-europeiske land. Det kom inn en halv mil­lion men­nes­ker i 2007. Mange? Det er ett men­neske i minut­tet, hele året. De fleste nye job­bene som ble skapt har gått til utlendinger.

Accor­ding to the Office for Natio­nal Sta­ti­s­tics, of the 1.7 mil­lion new jobs created since 1997, 81 per cent have gone to for­eign wor­kers. These are extra­or­di­nary figures.

Bri­tisk under­klasse har all­tid blitt skvi­set. Nå er den også fra­tatt sin ver­dig­het. Ingen har bruk for dem.

På en cafe i Has­tings, i East Sus­sex, tref­fer Har­riet Sarge­ant fra Daily Mail, en 22-åring ved navn Dave:

Dave is 22, with crop­ped hair and a diamond stud in one ear. He yearns for a ‘decent job’ and a home for his girl­fri­end and baby daugh­ter. Like over half of young white males from a poor back­ground, Dave has trouble with read­ing. It means he is only qua­li­fied for a menial job.

Thirty years ago, he would have still got work in a factory, mar­ried his girl­fri­end, raised a family and con­tri­buted to society. Now, those factory jobs no lon­ger exist and menial jobs are mono­po­lised by skil­led and hard-working Poles who have not suf­fe­red the han­di­cap of a Bri­tish state education.

This means that Dave, like one in five of young people, can­not get on that first step of the emp­loy­ment lad­der.
He explains: ‘When the coun­cil adver­ti­sed two dustmen jobs, there were 100 applications.’

The local job agen­cies told him he had no chance because he was Eng­lish. They only took Poles on to their books. When Dave finally did manage to secure a job, he encounte­red anot­her pro­blem facing young people - our wel­fare sys­tem hands out more in bene­fits than can be earned on the mini­mum wage.

The Centre for Social Jus­tice has pointed out that wel­fare clai­mants are no bet­ter off - and some­ti­mes poorer - if they come off the dole and take up jobs pay­ing any­thing less than £15,000 a year.

But who is going to offer Dave that kind of money? That’s why the finan­cial advi­ser at Dave’s Job Centre actually told him not to take the job he had been offe­red.
’I would have been £30 worse off,’ he says.

Under Labour, immi­gra­tion has risen dra­ma­ti­cally. In 2007, more than half a mil­lion migrants arrived in this coun­try - more than one a minute.

Dave descri­bed his despair at the pro­s­pect of a life on bene­fits. ‘I know men of 40 doing not­hing but drink and drugs all day. I don’t blame them.’ He shook his head angrily. ‘I don’t want to be beat like that.’

Dave’s situa­tion is far from uni­que. There are cur­rently 5.9million people of wor­king age clai­ming out-of-work bene­fits - cos­ting £74.4billion a year in wel­fare pay­ments.
The life of this young man has not been wrecked by dis­ad­van­tage - but by govern­ment policy on immi­gra­tion, edu­ca­tion and welfare.

Dette er pro­ble­mer som ikke så lett lar seg løse. Labour har hen­tet inn utlen­din­ger og satt dem inn i job­ber som skvi­ser ut de ufag­lærte inn­fødte. Det lød for­lok­kende: åpne gren­ser, fri beve­ge­lig­het. Men noen betalte prisen.

Vi hører lite eller ingen­ting om disse sosiale for­hol­dene som høres ut som en til­bake­ven­ding til Char­les Dick­ens’ verden.

Ens­lige mødre er en annen gruppe som har vokst og det går ut over barna.

Because of immi­gra­tion, the lack of jobs for the likes of Dave has a direct impact on the rising num­bers of single mot­hers and thus the increase in child poverty - anot­her bur­den for the tax­payer.
New rese­arch by Geoff Dench for the Centre For Policy Stu­dies (CPS) descri­bes the change in single mot­her­hood.
Thirty years ago, a typi­cal single mot­her was on her own because she had sepa­rated from her part­ner. Now, more than half say they have never lived with a man. And, once more, male joblessness - to which mass immi­gra­tion has con­tri­buted - is at the heart of the issue.
’I would love to get mar­ried,’ a single mot­her in Brix­ton told me during my own rese­arch.
’But all the men I know are in pri­son or deal drugs. I don’t know one man with a job.‘
Instead, she has mar­ried the State - she’s one of the mil­lions depen­dant on wel­fare. The sta­ti­s­tics tell their own story: 72 per cent of child­ren of single mot­hers grow up in poverty.
Child­ren of single mot­hers are more likely to run away from home, have beha­vioural pro­blems, do less well at school, take to drugs and get involved in - and society picks up the bill.

Vi hører ikke noe om denne utvik­lin­gen fordi omtale ville bety å ta opp inn­vand­ring, og det er tabu. Inn­vand­rin­gen er iverk­satt av den utdan­nede delen av befolk­nin­gen, den med kar­rie­rer og utdan­nelse. De østeuro­pe­iske arbei­derne gjorde job­bene innen bygge­bran­sjen og hånd­verks­in­du­strien. Ikke-europeiske inn­vand­rere fyl­ler deres idea­lis­tiske behov for å føle seg gode. Feel-good- factoren.

I rea­li­te­ten er dette et nyli­be­ra­lis­tisk sam­funn: kun de res­surs­sterke kla­rer seg.

Det er et achiever-samfunn, et meri­to­krati, basert på at man mest­rer fri­het. Mange gjør ikke det.

Venstre­si­den snak­ker om en ny under­klasse. Den har de selv vært med å skape, og den er et mye større klasse­for­ræ­deri enn noen under­be­talte østeuro­pe­ere. Det er alle unge som ikke greier fri­he­ten på videregående.

Sam­ti­dig har den hers­kende klas­sen avna­sjo­na­li­sert lan­dene og der­med fjer­net kit­tet som bandt bor­gerne sammen.

Det er samme vise i land etter land: nord­menn har ikke hevd på Norge, bri­ter har ikke hevd på Storbritannia.

Inter­na­sjo­nale finans­ak­tø­rer har spilt hasard med det økono­miske sys­te­met. Når kri­sen først inn­tref­fer blir den selv­for­ster­kende: sys­te­met kan ikke bære alle på trygd. Vel­ferds­sta­ten kna­ker i sammenføyningene.

Da står den auto­nome og venstre­eks­treme pøbe­len klar. Vi vet at den fin­nes i de fleste euro­pe­iske stor­byer, og i alli­anse med sint mus­limsk ung­dom. For først gang på svært mange tiår, fin­nes det et poten­sial for en revo­lu­sjo­nær situa­sjon i Europa.

De etab­lerte par­ti­ene har meget kort tid på seg til å blir klar over situa­sjo­nen og besinne seg. Det ser ikke ut som de våger.

The great dis­con­nect: After the eco­nomy, immi­gra­tion is the issue that wor­ries voters most. So why won’t our poli­ti­ci­ans even discuss it?

Det er mer enn et “hung par­lia­ment” som står på spill i Stor­bri­tan­nia. At val­get kan bli uav­gjort når lan­det står til hal­sen i pro­ble­mer, sier noe om at det poli­tiske sys­te­met ikke fun­ge­rer. Par­ti­ene er ikke i stand til å besvare vel­ger­nes bekym­rin­ger. Det er det som gjør bil­dene fra Athen og Thes­sa­lo­niki så uhyg­ge­lige. Er dette fremtiden?

Nye Labour åpnet por­tene på vid gap, til masse­inn­vand­ring, både fra nye EU-land i Øst-Europa, og fra ikke-europeiske land. Det kom inn en halv mil­lion men­nes­ker i 2007. Mange? Det er ett men­neske i minut­tet, hele året. De fleste nye job­bene som ble skapt har gått til utlendinger.

Accor­ding to the Office for Natio­nal Sta­ti­s­tics, of the 1.7 mil­lion new jobs created since 1997, 81 per cent have gone to for­eign wor­kers. These are extra­or­di­nary figures.

Bri­tisk under­klasse har all­tid blitt skvi­set. Nå er den også fra­tatt sin ver­dig­het. Ingen har bruk for dem.

På en cafe i Has­tings, i East Sus­sex, tref­fer Har­riet Sarge­ant fra Daily Mail, en 22-åring ved navn Dave:

Dave is 22, with crop­ped hair and a diamond stud in one ear. He yearns for a ‘decent job’ and a home for his girl­fri­end and baby daugh­ter. Like over half of young white males from a poor back­ground, Dave has trouble with read­ing. It means he is only qua­li­fied for a menial job.

Thirty years ago, he would have still got work in a factory, mar­ried his girl­fri­end, raised a family and con­tri­buted to society. Now, those factory jobs no lon­ger exist and menial jobs are mono­po­lised by skil­led and hard-working Poles who have not suf­fe­red the han­di­cap of a Bri­tish state education.

This means that Dave, like one in five of young people, can­not get on that first step of the emp­loy­ment lad­der.
He explains: ‘When the coun­cil adver­ti­sed two dustmen jobs, there were 100 applications.’

The local job agen­cies told him he had no chance because he was Eng­lish. They only took Poles on to their books. When Dave finally did manage to secure a job, he encounte­red anot­her pro­blem facing young people - our wel­fare sys­tem hands out more in bene­fits than can be earned on the mini­mum wage.

The Centre for Social Jus­tice has pointed out that wel­fare clai­mants are no bet­ter off - and some­ti­mes poorer - if they come off the dole and take up jobs pay­ing any­thing less than £15,000 a year.

But who is going to offer Dave that kind of money? That’s why the finan­cial advi­ser at Dave’s Job Centre actually told him not to take the job he had been offe­red.
’I would have been £30 worse off,’ he says.

Under Labour, immi­gra­tion has risen dra­ma­ti­cally. In 2007, more than half a mil­lion migrants arrived in this coun­try - more than one a minute.

Dave descri­bed his despair at the pro­s­pect of a life on bene­fits. ‘I know men of 40 doing not­hing but drink and drugs all day. I don’t blame them.’ He shook his head angrily. ‘I don’t want to be beat like that.’

Dave’s situa­tion is far from uni­que. There are cur­rently 5.9million people of wor­king age clai­ming out-of-work bene­fits - cos­ting £74.4billion a year in wel­fare pay­ments.
The life of this young man has not been wrecked by dis­ad­van­tage - but by govern­ment policy on immi­gra­tion, edu­ca­tion and welfare.

Dette er pro­ble­mer som ikke så lett lar seg løse. Labour har hen­tet inn utlen­din­ger og satt dem inn i job­ber som skvi­ser ut de ufag­lærte inn­fødte. Det lød for­lok­kende: åpne gren­ser, fri beve­ge­lig­het. Men noen betalte prisen.

Vi hører lite eller ingen­ting om disse sosiale for­hol­dene som høres ut som en til­bake­ven­ding til Char­les Dick­ens’ verden.

Ens­lige mødre er en annen gruppe som har vokst og det går ut over barna.

Because of immi­gra­tion, the lack of jobs for the likes of Dave has a direct impact on the rising num­bers of single mot­hers and thus the increase in child poverty - anot­her bur­den for the tax­payer.
New rese­arch by Geoff Dench for the Centre For Policy Stu­dies (CPS) descri­bes the change in single mot­her­hood.
Thirty years ago, a typi­cal single mot­her was on her own because she had sepa­rated from her part­ner. Now, more than half say they have never lived with a man. And, once more, male joblessness - to which mass immi­gra­tion has con­tri­buted - is at the heart of the issue.
’I would love to get mar­ried,’ a single mot­her in Brix­ton told me during my own rese­arch.
’But all the men I know are in pri­son or deal drugs. I don’t know one man with a job.‘
Instead, she has mar­ried the State - she’s one of the mil­lions depen­dant on wel­fare. The sta­ti­s­tics tell their own story: 72 per cent of child­ren of single mot­hers grow up in poverty.
Child­ren of single mot­hers are more likely to run away from home, have beha­vioural pro­blems, do less well at school, take to drugs and get involved in - and society picks up the bill.

Vi hører ikke noe om denne utvik­lin­gen fordi omtale ville bety å ta opp inn­vand­ring, og det er tabu. Inn­vand­rin­gen er iverk­satt av den utdan­nede delen av befolk­nin­gen, den med kar­rie­rer og utdan­nelse. De østeuro­pe­iske arbei­derne gjorde job­bene innen bygge­bran­sjen og hånd­verks­in­du­strien. Ikke-europeiske inn­vand­rere fyl­ler deres idea­lis­tiske behov for å føle seg gode. Feel-good- factoren.

I rea­li­te­ten er dette et nyli­be­ra­lis­tisk sam­funn: kun de res­surs­sterke kla­rer seg.

Det er et achiever-samfunn, et meri­to­krati, basert på at man mest­rer fri­het. Mange gjør ikke det.

Venstre­si­den snak­ker om en ny under­klasse. Den har de selv vært med å skape, og den er et mye større klasse­for­ræ­deri enn noen under­be­talte østeuro­pe­ere. Det er alle unge som ikke greier fri­he­ten på videregående.

Sam­ti­dig har den hers­kende klas­sen avna­sjo­na­li­sert lan­dene og der­med fjer­net kit­tet som bandt bor­gerne sammen.

Det er samme vise i land etter land: nord­menn har ikke hevd på Norge, bri­ter har ikke hevd på Storbritannia.

Inter­na­sjo­nale finans­ak­tø­rer har spilt hasard med det økono­miske sys­te­met. Når kri­sen først inn­tref­fer blir den selv­for­ster­kende: sys­te­met kan ikke bære alle på trygd. Vel­ferds­sta­ten kna­ker i sammenføyningene.

Da står den auto­nome og venstre­eks­treme pøbe­len klar. Vi vet at den fin­nes i de fleste euro­pe­iske stor­byer, og i alli­anse med sint mus­limsk ung­dom. For først gang på svært mange tiår, fin­nes det et poten­sial for en revo­lu­sjo­nær situa­sjon i Europa.

De etab­lerte par­ti­ene har meget kort tid på seg til å blir klar over situa­sjo­nen og besinne seg. Det ser ikke ut som de våger.

The great dis­con­nect: After the eco­nomy, immi­gra­tion is the issue that wor­ries voters most. So why won’t our poli­ti­ci­ans even discuss it?