Direktør for NUPI, Jan Egeland, spurte i en kommentarartikkel i Aftenposten hva Israel ville gjøre den dagen palestinerne stormer sikkerhetsgjerdet rundt Gaza. For de kunne ikke godt skyte. Egeland trodde de ikke ville våge å trosse verdensopinionen. Men der tok Egeland feil.
Israel vil gjøre det som er nødvendig for å forsvare seg. Men motstanderen har hele tiden “upped the ante”, økt innsatsen, denne gang ved å sende sivile skip med nødhjelp, og 700 aktivister.
Hva som skjedde da israelske spesialsoldater firte seg ned på dekket av det tyrkiske skipet, er ikke kjent i detalj. Noe gikk galt. Aktivistene hevder at soldatene begynte å skyte på sovende mennesker. Det høres helt usannsynlig ut. Disse soldatene har langvarig trening. De skyter ikke hvis de ikke må. Men de kan selvsagt ha mistet kontroll over situasjonen.
Første bud: det påligger medier, kommentatorer og politikere et stort ansvar om ikke å uttale seg skråsikkert før man vet mer. Det går an å ta forbehold, og ha ulike scenarier for øye. Den eller de som siterer aktivistene som bona fide-kilder, uten forbehold, og bygger videre på det som fakta, vet hva de gjør.
På dette skipet finnes mennesker som deltar i krig, propagandakrigen, og de vil benytte ethvert middel for å nå sine mål.
Vi forventer at mediene vil problematisere og granske: hvem er menneskene om bord? Jeg vil tro det er alt fra overbevist Palestina-venner til hardbarkede islamister som ikke skyr noe middel for å nå sine mål, også om det betyr å ofre menneskeliv. Slik har denne konflikten vært lenge. Den som fremstiller det som fredsæle aktivister snakker mot bedre vitende.
Rundt denne hendelsen, som hele konflikten, ligger flere “ringer” av aktører, og alle slåss om å vinne verdensopinionen. Det er viktig å få frem hvor mange aktører som deltar, og hva deres motiver er. At feks. Egypt deltar i blokaden av Gaza er noe som sjelden kommer frem. Det fremstilles utelukkende som et israelsk ansvar.
Palestina-konflikten har også trukket FN inn som aktør. UNRWA er blitt en del av konflikten gjennom sin tilstedeværelse i Gaza. Det er UNRWA som før Gaza-boerne. Det skjer på Hamas sine premisser. FN har måttet tilpasse seg utviklingen og den har gått i islamistisk retning. UNRWA er blitt en del av det palestinske samfunn. Dermed risikerer FN å komme i motsetning til Israel, å havne i motstanderens leir. Denne spenningen i forhold til Israel er noe som går igjen, også i Libanon. FN-styrken der har gjort lite eller ingenting for å stanse Hizbollahs gjenoppbygging av den militære infrastrukturen og våpensmuglingen fra Syria.
Dette er et viktig element, for FN er passiv tilskuer til islamistenes spill, både i Libanon og Gaza. Når det samme FN preges mer og mer av Israels fiender, gjør dette noe med Israels forhold til FN. De muslimske landene dominerer FNs Menneskerettsråd, som de bruker uten blygsel til å hamre løs på Israel.
Under oppdateringskonferansen om Ikkespredningsavtalen ble det vedtatt en resolusjon som ber om et atomfritt Midtøsten. USA ga sin tilslutning. Det meldes både om israelsk skuffelse og at Israel skal ha fått forsikringer fra Obama om at USA ville sørge for Israels sikkerhet. Akkurat hvilken versjon som er riktig er uklart. Men utviklingen gjør at Israel er på vakt.
I Sidsel Wolds (NRK), Harald Berg Sævereids (VG), Jørgen Lohnes (Aftenposten) verden er Israel den paranoide staten, som går amok og skyter sivile. Som bruker sin overveldende makt helt ute av proporsjoner. Slik fremstilte en samlet norsk presse det under Gaza-krigen i januar 2009.
De sikkerhetstrusler Israel står overfor blir ikke fremstilt i hele sin bredde. Det er en grunn til at Israel oppfører seg som de gjør.
Det nye og viktige leddet i kampanjen mot Israel er denne mangel på gjengivelse av det israelske virkelighetsbildet. Det som fremstilles en en karikatur.
I tillegg kommer det massive trykket fra alle kommentatorer og eksperter som bekrefter at Israel er i ferd med å bli en pariah-stat. Etter Gaza-krigen så vi for første gang et fremstøt for at dette også skulle få folkerettslige konsekvenser: et knippe advokater ønsket å reise sak mot de israelske lederne for Gaza-krigen, både militære og politiske.
En israelsk statssekretær Danny Ayalon forlot London før tiden, av frykt for å bli holdt tilbake som en annen Augusto Pinochet.
Dette er en ny utvikling: forsøket på å bruke menneskerettigheten og dets juridiske rammeverk mot Israel. Ingen slike fremstøt blir brukt mot de andre landene i regionen for deres massive brudd på menneskerettighetene. Interessen for etterforskningen av attentatet på Rafik Hariri er minimal.
Denne utviklingen gir grunn til stor bekymring, og gjør det informative arbeidet for å forklare Israels stilling uhyre viktig.
Konflikten mellom Israel og palestinerne er fastlåst. I økende grad har Israel fått skylden. Det er et stort ansvar å påta seg, men vi ser at europeiske politikere og akademikere lar seg friste til å velge den lettvinte forklaringen. De vil i økende grad ta hensyn til kravene fra nye velgergrupper, dvs. det voksende antall muslimer i Europa.
Kombinasjonen av disse faktorene lover ikke godt for Israel. På den annen side: stadig flere europeere vil oppdage at Israel og de har samme fiende. Det er en innsikt som er uvelkommen for medier og den styrende eliten. Det gjør deres situasjon utlålelig. Plutselig er det de som kan bli sittende med svarteper.
Men det er virkelighetens hårda bud. I et slikt perspektiv er ikke Israels situasjon så prekær som den kan se ut. Europa og Israel står for det samme og kjemper den samme kampen.