av Mark Steyn
I skrivende stund aner jeg ikke hvem som har vunnet det britiske parlamentsvalget. I lesende stund vet nok du det. Men uansett resultat tviler jeg på at det kommer til å ha noen stor innvirkning på skjebnen til Storbritannia, som befinner seg midt i det ikke særlig langsomtbrennende bålet av friheter som forsvinner over store deler av den vestlige verden.
Valgkampens erklærte høydepunkt var da Gordon Brown i et ubevoktet øyeblikk etter en fotosession avskrev Gillian Duffy som en «trangsynt kvinne». Fru Duffy, en frittalende bestemor fra arbeidsklassen som hadde stemt på Labour hele sitt liv, hadde gjort den tabbe å stille sin partileder Brown et svært forsiktig spørsmål om østeuropeiske immigranter. Da han senere felte sin dom over henne befant han seg i bilen, uten å vite at mikrofonen stadig var påslått. Så, hun er altså «trangsynt». Det er ikke han. Det er derfor han tar alle beslutninger for henne, og hun bare gjør det beste ut av det. Hva er det som er så vanskelig å skjønne med det?
Det andre høydepunktet fikk mindre mediedekning. En annen pensjonist, den 74 år gamle Roy Newman, ble så lei av de politiske masekoppene som banket på døren hans at han satte opp en plakat i frontvinduet med påskriften «RYK OG REIS». Nitti minutter senere kom to polititjenestemenn hjem til ham og arresterte ham for «rasisme».
Rasisme? Å, ja. Plakaten hans bestod at et stykke hvit papp med røde og blå bokstaver. Rødt, hvitt og blått, skjønner’u? Fargene i det britiske flagget. Hvis det å benytte samme fargekombinasjon som det nasjonale flagget ikke er skjult rasisme, vet ikke jeg hva som er det. Herr Newman lot seg overtale til å skrive noen av bokstavene med gult, for slik å dempe den rasistiske undertonen.
Med den omseggripende trangsyntheten og rasismen, var det ikke til å unngå at også homofobien ville vise sitt heslige ansikt. Dale McAlpine, en praktiserende (vent nå litt) kristen, delte ut løpesedler og snakket med folk som handlet i byen Workington da han på grunn av å ha «forstyrret den offentlige ro og orden» ble arrestert av politimannen Sam Adams (ikke i slekt), en kontaktpolitimann for homofile, lesbiske og transseksuelle. McAlpine sa at homoseksualitet er en synd. «Jeg er homo,» sa betjent Adams. Vel, det er uansett en synd, sa McAlpine. Så betjent Adams arresterte ham for å ha brakt betjent Adams i forlegenhet.
I rettferdighetens navn bør jeg tilføye at McAlpine også ble arrestert for å ha brakt andre medlemmer av allmennheten i forlegenhet enn bare den forurettede, homoseksuelle konstabelen. Ikke sånn å forstå at noen bestemte personer virkelig klaget, men, som betjent Adams poengterte, herr McAlpine talte «med høy stemme», og han kunne «uforvarende bli hørt av andre». Og sånn kan vi vel ikke ha det? Dermed ble det tatt fingeravtrykk og DNA-prøver av ham, innen han ble kastet på cellen i en sju timers tid.
Her om dagen stadfestet appellrettsdommer Laws avskjedigelsen av en svart kristen person som hadde avvist å gi «sexterapitimer» til homoseksuelle par, idet han la til grunn at «det å verne om en ansettelse på rent religiøst grunnlag er fornuftsstridig, splittende, uberegnelig og vilkårlig rettsanvendelse». I realiteten er det dommer Laws’ jus som i økende grad er «fornuftsstridig, splittende, uberegnelig og vilkårlig». Eller som George Orwell formulerte det i Animal Farm: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre. I Laws’ verden er en homoseksuell likere enn en kristen. En muslim er likere enn alle andre. En svart mann er likere enn en hvit mann, med mindre den hvite mannen er homo og den svarte kristen. En miljøvernfanatiker er likere enn en anglikaner. Ikke lenge før dommer Laws slo fast det «fornuftsstridige» i rettslig beskyttelse av kristendom, gikk Tim Nicholson, en «bærekraftsansvarlig» som ble sparket for å ha kritisert retningslinjene for miljøvern i eiendomsselskapet han jobbet for, til sak for å ha blitt usaklig oppsagt under henvisning til regelverket for «likestilling på arbeidsplassen», nærmere bestemt det som vedrører tro og religion. Han endte opp med å bli tilkjent nærmere ett hundre tusen pund sterling etter at dommer Burton slo fast at Nicholsons tro på menneskeskapt global oppvarming var en «filosofisk tro» på linje med religion. Lovgivningen vedrørende religions- og trosrelatert likestilling på arbeidsplassen beskytter altså troen på apokalyptiske «klimaendringer», men ikke troen på Jesus Kristus.
Hva muslimer angår, sprayet Tohseef Shah i desember tekstene «DREP GORDON BROWN», «OSAMA ER PÅ VEI» og «ISLAM VIL DOMINERE VERDEN» på krigsminnesmerket ved Burton-upon-Trent. Men hennes majestets påtalemyndighet konkluderte med at ordene hans ikke var «religiøst motivert». Puh! Gudskjelov, eller hva? Så for en ukes tid siden spaserte han ut av retten som en fri mann, bortsett fra at han må erstatte de fem hundre pundene som kommunen trenger for å fjerne hans langt fra religiøst motiverte graffiti «ISLAM VIL DOMINERE VERDEN».
Jeg er for tiden i ferd med å pløye meg gjennom en nokså tungtfordøyelig murstein på 650 sider med tittelen Ekstremt språk og demokrati. På baksiden er et spørsmål fra Christopher McCrudden, professor i menneskerettslovgivning ved Oxford: «Hva er egnede grenser for ytringsfriheten i samfunn som ønsker å være demokratiske, multikulturelle og forpliktet til å ivareta menneskerettighetene for alle?»
Hva enten du betrakter det som et legitimt spørsmål eller ei, er det sannelig et irrelevant sådant. For uansett hva du finner ut er de «egnede» grensene, kan du være sikker på at de er blitt uegnede idet de trenger igjennom hos kontaktpolitimannen for transer som patruljerer varehusene i Workington. Som jeg alltid understreker når jeg gjenforteller de siste idiotiske påfunnene til Canadas fanatiske «menneskerettighetsforkjempere», er det ingen av de ovennevnte som er «høyrevridde» i noen som helst forstand som Steyn eller Rumsfeld eller Cheney ville dra kjensel på. Duffy hadde stemt på Labour hele sitt liv. Newman er en av disse faen-ta-dem-alle-sammen-typene. Eiendomsselskapet som sparket Nicholson er så ynkelig politisk korrekt at det ansatte ham som «bærekraftsansvarlig, en tittel som nærmer seg et parodisk påfunn. Likevel kom de i konflikt med appellrettsdommer Laws’ «fornuftsstridige, splittende, uberegnelige og vilkårlige» jus. Det er nemlig vanskelig å unngå det. For så snart du har knesatt det prinsipp at staten har rett til å være tankepoliti, vil en av dine egne tanker før eller siden havne i dens søkelys. Jeg sier «prinsipp», men det er egentlig ikke det rette ordet. Intensjonen bak det hele oppsummeres på mer treffende vis i et nytt, felles initiativ fra Canadas «menneskerettighetskommisjon» (CHRC) samt provinsen Manitobas «menneskerettighetskommisjon» og Treaty Relations Commission i den hensikt å «fremme og forbedre læreopplevelsen ved menneskerettighetene og avtalerettighetene for alle mennesker som bor i Canada og andre steder i verden». Jeg skjønner ikke et kvidder av hva det betyr, men som det heter i pressemeldigen fra CHRC er dette første gang at disse tre unyttige, skattebetalerfinansierte latmannsetatene har kommet sammen for å «fremme sin sak». Siden når har statlige organer hatt ideologiske «saker»? Og hva skjer hvis du skulle finne på å være uenig i deres «sak»?
Professor McCruddens spørsmål om «egnede» grenser er svært snedig formulert: I dagens høyt utviklede vestlige samfunn finnes det ingen absolutte rettigheter — for alle individuelle rettigheter må «veies» opp mot statens forpliktelser vedrørende «multikulturalisme» eller «likestilling» eller hvilket annet nymotens innfall som pirrer dens forestillingsevne. Alle snakker på denne måten nå: For Canadas sensurkomitésjef, skrankeadvokat Jennifer Lynch, er ytringsfriheten bare en rett på menyen i den store canadiske salatbaren av rettigheter, så bli ikke overrasket dersom det av og til går tomt for den. Hvorfor ikke prøve en av de smakfulle og næringsrike rettene for dagen? Som den transseksuelle menneskeretten til plastisk kjønnsleppekirurgi, eller (i samsvar med en nylig kjennelse i Quebec) menneskerettigheten til bordmanerer som ikke er eurosentriske. Virkelige «rettigheter» er innskrenkninger av staten — «negative» rettigheter som tilhengerne av konstitusjonell styreform kaller dem, ettersom disse legger begrensninger på den suverene statens makt. Men i den moderne æraen er «rettigheter» juggel som staten disponerer fritt, og suverent gir bort på den individuelle frihetens bekostning. Dette er i sannhet et orwellsk angrep på selve grunnlaget for frihet.
Tilhengerne av en sterk statsmakt rettferdiggjør dette under henvisning til det appellrettsdommer Laws kaller «offentlig ro og orden» — en frase som klinger svært hult i dagens Storbritannia. I sine siste år ved makten pleide Tony Blair å uttrykke sin misnøye over den «sosiale oppløsningen». Man forstår hva han mener ved synet av den groteske fordervelsen som ikke bare finnes i forfalne bystrøk, men også i grønne landsbyer og velstående forsteder. Hans medisin var selvsagt den kraftløse dosen av sosialt progressive, autoritære tiltak: Enda mer statlig regulering av den offentlige samtalen på mikronivå, inntil vi havnet i den absurde situasjonen at de homofiles kontaktpolitimann arresterer en kristen for å ha forurettet den homofile kontaktpolitimannen. Storebror Blair har, i likhet med barnepike Lynch i Canada, sannelig lagt til rette for identitetserstattende klaging fra interessegrupper, lettsindig offermentalitet og sosial pulverisering.
Samtidig kan aggressive personer som er sikre på sin identitet tråkke så mye de vil i det politisk korrekte blomsterbedet. Det heftige kalaset som det islamske flerkoneriet holder i det europeiske velferdssmørøyet, er bare ett eksempel på hvor veik den «rasjonelle», sekulære statsmakten viser seg å være stilt overfor en minoritet som virkelig er tallrik.
Når det gjelder den «oppveiingen» mellom individuelle rettigheter og bredere hensyn som professor McCrudden ivrer for, er det kun et virkelig fritt folk som har nok drivkraft til bare det å etterstrebe den rette balansen. Jo mer du tauer vanlige mennesker inn på glattcelle for å ha satt opp en plakat eller sitert Bibelen, desto mer vil en fryktsom og konformistisk befolkning bøye hodet, passe sine egne saker og unngå bredere samfunnsengasjement — eller i hvert fall engasjement som ikke er alkoholdrevet. Den overdrevne statlige styringen er i ferd med å bygge ned borgernes identitet, og bålet som langsomt brenner opp friheten i Europa og Nord-Amerika vil til slutt fortære oss alle.
–
Fra Maclean’s Magazine, mai 2010