Europa står foran en langvarig og smertefull omstilling. Den økonomiske krisen i land som Hellas og Portugal er bare de mest ekstreme uttrykk for en allmenn tendens: Europa har levd over evne og drømt seg bort. Det som nå står for døren er en dramatisk og brutal omstilling, og den kommer til å ramme alle.
Det er selve Europas selvbilde som blir smadret: det vil si den sosialdemokratiske modellen, det er den alle har fulgt, fra kristeligdemokrater til sosialister. Den er uttrykt i Arbeiderpartiets slagord ved siste valg: Alle skal med.
Dette har lenge vært en umulighet: alle kan ikke være med, da slutter markedsøkonomien å fungere. Men europeern har innbilt seg at de kunne få i pose og sekk: både en boligboble som gjør 2/3 til selveiere, samtidig som man skal avskaffe fattigdommen. Det er en umulighet, likevel fortsetter journalister, mediene og politikere å kverne på regjeringens løftebrudd om avskaffelse av fattigdommen.
På toppen av det hele har man importert titusener av innvandrere fra ikke-vestlige land som for en stor del lever på trygder.
Europas motto har vært: ja, takk, begge deler.
Man har bygget ut ikke bare en velferdsstat, men også et rettssystem som gjør at velferdsstaten omfatter alle som lykkes i å få opphold, og Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN, og en lobby av NGO’er kjemper innbitt for at det er asylantenes og de ulovlige innvandrernes rettigheter som skal gå foran “lokale hensyn”.
Samtidig har man cashet inn fredsdividenden og overlatt forsvaret til USA.
Man har spent buen så høyt at den må briste. Det gjør den nå, og ingen ser det klarere enn amerikanske journalister. Amerikanere har i årtier blitt tutet ørene fulle om hvor brutalt deres system er i forhold til europeernes humane. EU har bygget sitt selvbilde som supermakten som tar hensyn, satser på dialog, integrering, samarbeid, velferd.
Men med noen få setninger slår Steven Erlanger dette selvbildet i stykker:
cross Western Europe, the “lifestyle superpower,” the assumptions and gains of a lifetime are suddenly in doubt. The deficit crisis that threatens the euro has also undermined the sustainability of the European standard of social welfare, built by left-leaning governments since the end of World War II.
Europeans have boasted about their social model, with its generous vacations and early retirements, its national health care systems and extensive welfare benefits, contrasting it with the comparative harshness of American capitalism.
Europeans have benefited from low military spending, protected by NATO and the American nuclear umbrella. They have also translated higher taxes into a cradle-to-grave safety net. “The Europe that protects” is a slogan of the European Union.
But all over Europe governments with big budgets, falling tax revenues and aging populations are experiencing rising deficits, with more bad news ahead.
Det som gjør krisen til noe permanent og noe som bare kommer til å forverres, er den demografiske ubalansen. Den slår nå inn for fullt.
Dette er harde fakta som forskere og politikere og journalister har visst i mange år, men man har valgt å overse det.
With low growth, low birthrates and longer life expectancies, Europe can no longer afford its comfortable lifestyle, at least not without a period of austerity and significant changes. The countries are trying to reassure investors by cutting salaries, raising legal retirement ages, increasing work hours and reducing health benefits and pensions.
De tiltak som bla. Sigbjørn Johnson står for, med lengre tid i arbeidslivet og utsatt pensjonsalder, er ikke nok til å avverge krisen. Det er demografien som er i ubalanse. Europa gråner, det er for få unge, og de som fødes tilhører grupper som er etnisk separate og ikke leverer samme produktivitet.
Disse temaene har vært politisk tabubelagt, men de kommer til å eksplodere i politikernes ansikter som sosiale realiteter.
Changes have now become urgent. Europe’s population is aging quickly as birthrates decline. Unemployment has risen as traditional industries have shifted to Asia. And the region lacks competitiveness in world markets.
According to the European Commission, by 2050 the percentage of Europeans older than 65 will nearly double. In the 1950s there were seven workers for every retiree in advanced economies. By 2050, the ratio in the European Union will drop to 1.3 to 1.
“The easy days are over for countries like Greece, Portugal and Spain, but for us, too,” said Laurent Cohen-Tanugi, a French lawyer who did a study of Europe in the global economy for the French government. “A lot of Europeans would not like the issue cast in these terms, but that is the storm we’re facing. We can no longer afford the old social model, and there is a real need for structural reform.”
…
Figures show the severity of the problem. Gross public social expenditures in the European Union increased from 16 percent of gross domestic product in 1980 to 21 percent in 2005, compared with 15.9 percent in the United States. In France, the figure now is 31 percent, the highest in Europe, with state pensions making up more than 44 percent of the total and health care, 30 percent.The challenge is particularly daunting in France, which has done less to reduce the state’s obligations than some of its neighbors. In Sweden and Switzerland, 7 of 10 people work past 50. In France, only half do. The legal retirement age in France is 60, while Germany recently raised it to 67 for those born after 1963.
With the retirement of the baby boomers, the number of pensioners will rise 47 percent in France between now and 2050, while the number under 60 will remain stagnant. The French call it “du baby boom au papy boom,” and the costs, if unchanged, are unsustainable. The French state pension system today is running a deficit of 11 billion euros, or about $13.8 billion; by 2050, it will be 103 billion euros, or $129.5 billion, about 2.6 percent of projected economic output.
Gjeldskrisen i PIIGS-landene akselererer en utvikling som allerede var i gang. Politikerne, journalister og eliten er på etterskudd. De har selv skummet fløten av en overflod som nå tørker inn.
Det verste man kan gjøre er å holde den brutale sannheten unna velgerne. Det vil bare øke raseriet og frustrasjonen. Hvis folk får følelsen av å bli ført bak lyset og av å ha blitt lurt, kan det gi voldelige og ekstrem-politiske utslag.
Spesielt utsatt er ikke-vestlige innvandrere, og spesielt de gruppene som ikke er integrert og ikke yter noe til samfunnet.
Alt som er kjent er i støpeskjeen.
New York Times: Europeans Fear Crisis Threatens Liberal Benefits