Det var et godt møte i Oslo Militære Samfund sist onsdag, både hva gjelder oppslutning, stemning og innhold. Folk har åpenbart et behov for å møtes.
Personlig tror jeg det har med et ønske om autentisitet å gjøre: det finnes så mange uuttalte premisser for samtalene i mediene, at det som sies virker uekte. Folk kjenner på seg når samtalen er redigert. De ønsker å kjenne smaken av noe selvstendig.
All medieflom til tross: en bestemt type realisme slipper ikke til. Det er som om vanlige mennesker ikke er telegene eller smarte nok. Deres liv utspiller seg på en annen arena, de har en annen standard.
Oppgaven for en forsvarer av ytringsfriheten må være å lytte til hva som egentlig rører seg på grasrota. Det finnes en kobling mellom det autentiske, det realistiske og ytringsfriheten. Noe blir ikke sagt, og måten man sier det på er viktig.
Til alle som er redd for avsporinger og ekstrem-stemplet: den frykten synes overdrevet. Hvis man sørger for å ha stø kurs, vil folk vise den fornødne respekt.
Det er den indre respekten, selvrespekten det handler om. Ole Jørgen Anfindsen snakket om boken sin Selvmordsparadigmet. Det er ømtålelige temaer han tar opp, men han gjorde det på en sømmelig måte. Som han selv sa: jeg har ikke mottatt en eneste trussel eller hatmelding. Omgivelsene oppfatter hvilken bølgelengde man er på, hva man sender ut.
Helle Merete Brix fortalte om arbeidet i Trykkefrihedsselskabet, og historien bak. Det er mennesker med forskjellige oppfatninger som samarbeider. Noen ganger hender det at man begår feil. Da står selvfølgelig noen klar til å blåse dem opp. Hun tenkte kanskje på videointervjuet av Lars Hedegaards julefrokost. Tidligere leder av dansk P.E.N, Niels Barfoed, skrev nylig at Trykkefrihedsselskabet bare sprer gift. Det er selvsagt løgn. Det sier noe om en giftig debatt, men det sier fremfor alt noe om at man står oppe i en alvorlig situasjon.
Helle Merete Brix sa at man i Europa må være forberedt på at det vil skje politiske drap. Det er bare et spørsmål om tid.
Det lød brutalt og skremmende. Man vil helst ikke høre slike ord. Men det er sant. Det kjennes bare ekstra påtrengende ut når en svensk kunstner som har et navn og et ansikt er truet på livet. Selv de aviser og kommentatorer som skriver nedlatende og kritisk om Lars Vilks, som VGs Yngve Kvistad, vil måtte ta inn over seg at han “er en av oss”. Det er ikke VG eller Aftenposten som bestemmer det. Det gjør menneskene og samfunnet.
Avisene og mediene vil ikke fortelle oss at situasjonen er så alvorlig. Men det er den, og det er ikke Trykkefrihedsselskabets skyld!
Hva danskene har fått til er imponerende. Det vet alle som har fulgt deres arbeid. Hvis det nå skal bygges noe i Norge, er det naturlig å samarbeide med danskene: å hente opp foredragsholdere og selge Trykkefrihedsselskabets bøker.
Noe rører seg også i Norge. Oppslutningen om møtet viste det. Det er en bevegelse som skjer nedenfra. Det tar tid før man får summet seg og samlet kreftene.
Men noe skjer.
Documents Venner er i ferd med å legge planer for høstens møter. Forslag til foredragsholdere mottas med takk.