Malmøs jøder – må greie seg selv

Hans Rustad

Det jødiske samfunnet i Malmø har selv bekostet 2,8 millioner kroner i ekstra sikkerhet. De trenger en halv million til i året. Ordfører Ilmar Reepalu søkte regjeringen, da han mente kommunen ikke hadde lov til å støtte jødene. Regjeringen sier nei. De synes det er en politioppgave. Men politiet har hittil ikke kunnet beskytte jødene i Malmø.

Nu blir det inga pengar från regeringen.

–‑Det är tråkigt men vi fick de signalerna när migrationsminister Tobias Billström (M) var här för ett tag sedan, säger församlingens ordförande Fred Kahn.

Det er merkelig at regjeringen avslår. 500.000 er en svært liten sum, særlig i forhold til den skade det gjør på Sveriges internasjonale renommé hvis jødefiendtligheten fortsetter, og det gjør den.

Enligt polisens statistik ökade antalet anmälda hatbrott mot judar mer i Skåne än i resten av landet 2009, jämfört med året innan. Skånepolisens preliminära siffror för det första kvartalet i år visar på en fortsatt ökning. Det överraskar inte den judiska församlingen.

-Jag tror att det fortfarande förekommer. När det gäller hatbrott är det framförallt trakasserier mot enskilda judar i Malmö. Glåpord förekommer fortfarande på skolor och ute på stan, säger Fred Kahn, ordförande för judiska församlingen i Malmö.

Marcus Eilenberg og familie flyttet inn et rekkehus for tre år siden. Nå flytter de til Israel. De tenker fremover: hva vil skje, hvordan vil det bli for ungene? Det er allerede slik at sikkerhetsrisikoen preger deres hverdag. Når den jødiske barnehaven er ute med barna tør ikke personalet si hvor de er fra, men finner på dekkhistorier. Og disse sikkerhetsforanstaltningene går igjen i stort og smått. Når det da blir verre, er valget klart for familien Eilenberg: de flytter til Israel. Det burde få en europeer til å tenke etter. Hva er det som skjer?

När familjen Eilenberg flyttade in i sitt radhus för tre år sedan hade de inga tankar på att lämna Malmö. Trots att de hade fått ta emot spott och glåpord utanför synagogan kände de sig trygga – men det skulle komma att ändras.

Det var för drygt ett år sedan, vid manifestationer på stan i samband med Gazakriget, som tankarna på att lämna Malmö planterades på allvar.

-Vi stod på Stortorget under en manifestation och blev då fysiskt attackerade av motdemonstranter. Det var en väldigt, väldigt obehaglig känsla att på Malmös gator känna sig hotad. Den kvällen satte vi oss ner vid bordet och sa, att här kan vi inte stanna, berättar Marcus Eilenberg.
..
Och det här är något som hela familjen Eilenberg märkt av, också barnen. På deras förskola finns övervakningskameror och säkerhetskontroller.

-Jag fick höra från en dagisfröken att de säger att de kommer från Förskolan Äpplet när de träffar andra förskolegrupper. De vågar inte berätta att de kommer från judiska förskolan, säger Marcus Eilenberg.

Leder av det jødiske samfunnet, Fred Kahn, tror dekningen av Israel i svenske medier indirekte har hatt noe å si. Det er blitt oppfattet som et signal om at samfunnet ikke beskytter jødene.

Hur har det kunnat bli så här? Frågar man Fred Kahn på judiska församlingen så tror han att tystnaden från kommunledningen är en orsak.

-Tystnaden och Israelkritiska åsikter som man kan ha tagit till intäkt för att ge sig på judar, säger han.

Och att sammanblandning kan förekomma vittnar man om på Palestinska föreningen i Malmö, som tar avstånd från hatbrotten som drabbat stadens judar.

-Det finns många som blandar ihop Israel som ockuperar mark med vanliga judar som bor här. Politikerna måste hjälpa människor att skilja mellan det här, så att man inte importerar kriget hit, säger Marwan Josef, sekreterare i Palestinska föreningen i Malmö.

Kommunens svar på problemene har vært å opprette et Dialogforum, som skal ta opp alle typer hatforbrytelser, ikke bare mot jøder. Det har nå søkt om penger til å starte et forskningsprosjekt på hatkriminalitet.

Judisk familj flyttar efter trakasserier

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Martin Christensen

    Et Center for hadkriminalitet er et rent alibi.

    Den offentlige sektor fungerer ens i alle lande – og når myndigheder er ligeglade (eller bange?), men skal se ud som om de bekymrer sig for ofrene – så opretter de et center, der skal forske i en hel masse uspecificerede problemer, men ikke i et éneste specifikt problem. De reelle problemer bliver med sikkerhed fejet ind under tæppet og udviklingen fortsætter sin skæve gang, indtil ofrene tager sagen i egen hånd og enten stemmer med fødderne (emigrerer) eller går til modværge (hvorpå de vil blive behandlet som kriminelle altimens de rigtige kriminelle belønnes med flere integrationskroner)

    Humanistisk forskning er iøvrigt generelt ekstremt overvurderet. Jeg har selv oplevet miljøet indefra som studerende. Ingen problemer med kriminalitet eller had vil blive løst af en humanistisk forsker, ligesom en sådan forsker næppe heller vil kunne bidrage til den store forståelse af problemerne, som situationen på universiteterne er idag. Rigtig mange humanistiske forskere tænker stadig i et forældet paradigme bygget på marxisme og relativisme. De få dygtige forskere holder sig som regel LANGT borte fra den slags emner. Da ingen alligevel er interesserede i løsninger, hvorfor så risikere noget og spilde sin tid? Det er heller ikke nødvendigvis befordrende for karrieren at kalde en spade en for en spade – istedet overlades det til ikke-akademikere at sige de ting, som de enkelte dygtige akademikere af karrierehensyn ikke KAN sige og som mange mindre dygtige akademikere ikke VIL sige.

    Ønskede man virkelig at løse nogle problemer, hvilket politikerne helt generelt IKKE gør, så var det første man skulle gøre, at skære voldsomt ned på de humanistiske og samfundsvidenskabelige fakulteter og dernæst lukke de fleste af de “forskningscentre” der er oprettet med formålet at studere det ene eller andet “sociale” problem. Disse centre bidrager ikke med løsninger, men står derimod ganske ofte i vejen for smertelige og nødvendige erkendelser – og fungerer som sagt desuden som alibi for uinteresserede politikere.

    Det der skal til er kort sagt ikke mere pseudoforskning, men derimod en større politiindsats, med politikernes fulde støtte i form af strengere straffe og flere penge til nyansættelser i politiet. Endelig kunne politikerne støtte indsatsen ved at gå i rette med medierne, når disse går over gevind i deres perverse offergørelse af kriminelle.

    Endnu kortere sagt, er det ikke mere forskning der skal til – men ganske enkelt modige og kloge politikere. Netop derfor vil ingen problemer blive løst.