Seniorleder Gita Sahgal slutter i Amnesty International, etter at den stadig mer politiserte menneskerettighetsorganisasjonen suspenderte henne i februar som følge av hennes kritiske holdning til organisasjonens allianse med Storbritannias mest kjente Taliban-supporter, Moazzam Begg, og hans gruppe Cageprisoners. Begg ble holdt på Guantanamo i tre år frem til 2005, mistenkt for al Qaida-forbindelser, og blir nå fremstilt som en menneskerettighetsforkjemper av Amnestys ledelse.
Gita Sahgal – som er ekspert på religiøs fundamentalisme og har jobbet med menneskerettigheter i 30 år – er imidlertid av den oppfatning at Begg og Cageprisoners aktivt fremmer radikale islamske ideer og individer. Sahgal mener derfor at Amnesty ødelegger sitt eget rykte som menneskerettighetsforkjemper ved å assosiere seg selv med mennesker som Begg og hans gruppe.
Men bare timer etter at Sahgal offentlig kalte Amnestys forbindelser til den tidligere Guantanamo-innsatte Begg for en “seriøs feilvurdering”, ble hun suspendert fra sin stilling som leder for menneskerettighetsorganisasjonens avdeling for kjønnsspørsmål. Fredag 9. april valgte hun å avslutte sitt arbeid i Amnesty.
I februar skrev Christopher Hitchens artikkelen Amnesty mister sin opprinnelige oppgave av syne i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet Slate:
Denne organisasjonen er dyrebar for meg og millioner av andre, inkludert tusenvis av menn og kvinner som var og er fengslet og mishandlet på grunn av deres mot som dissidenter, og som gjenvant sin frihet takket være Amnesty Internationals utrettelige arbeid. Så det å bli klar over organisasjonens degenerering og politisering er som å lese om en moralsk krise med globale implikasjoner.
Amnesty International har nylig suspendert en av sine seniorledere, en kvinne ved navn Gita Sahgal, som inntil nylig ledet organisasjonens kvinneenhet. Hennes bekymringsmelding kan enkelt oppsummeres med hennes egne ord: “Å opptre på samme plattform som Storbritannias mest kjente Taliban-supporter, av oss behandlet som en menneskerettighetsforkjemper”, skrev hun, “er en stor feilvurdering.” Man skulle tro at dette er en ukontroversiell uttalelse, men den ledet til hennes umiddelbare suspensjon.
Amnestys handlemåte og offisielle holdning til radikal islam og jihad (hellig krig) har ikke vært omtalt i norsk presse, men er gjenstand for kraftig kritikk i Storbritannia – blant annet i en svært krass leder i The Times. Også forfatteren Salman Rushdie har reagert sterkt på at Amnesty-ledelsen suspenderte Gita Sahgal etter at hun kritiserte organisasjonens solidarisering og samarbeid med den radikale islamisten Moazzam Begg, og skriver at Amnesty International er moralsk bankerott.
Den anerkjente venstreorienterte journalisten og forfatteren Nick Cohen, som leder en kampanje til fordel for Gita Sahgal, skriver:
Vel, gitt den moderne liberalismens forvrengninger har det lenge vært sannsynlig at Amnesty ville oppgi de universelle menneskerettighetene. På 2000-tallet skrev jeg at Amnesty var i ferd med å bli likegyldige til politisk vold, tortur, rasisme og hat mot kvinner og homser hvis overgrepene ikke kan tillegges Vesten. Organisasjonens endelige kollaps er likevel et trist syn, samt et sjokkerende sådant.
Gita Sahgal, leder for Amnestys kvinneavdeling, har endelig bestemt seg for å si opp. I hennes oppsigelse opplyser hun at Amnesty fremdeles ikke er bekymret over at deres utstillingsfigur Moazzam Begg, en tidligere innsatt på Guantanamo, nå er involvert i organisasjonen Cageprisoners, som fremmer jihadisters holdninger. Amnesty har overbevist seg selv om at islamisme ikke er kritikkverdig så lenge den ikke truer sivile. Men siden teokrati ikke kan være annet enn undertrykkende overfor sivile borgere, krevde det en del av organisasjonen å overtale seg selv. Som Gita sier har de ikke desto mindre “kommet frem til at ideen om jihad som selvforsvar ikke står i motstrid til menneskerettighetene, og de har forklart at de mener den spesifikke formen for voldelig jihad som Moazzam Begg og de andre i Cageprisoners fremmer, er en individuell forpliktelse for enhver muslim.” Amnesty spiller den slue liberales kom-ut-av-fengsel-kort: en ensidig kulturell determisme. Jihadismen er en del av den “muslimske” kulturen, hevder Amnesty, så vi kan ikke kritisere den, faktisk må vi fremme den. Men hvis lederen for en pro-vestlig etterretningsorganisasjon sa at kolonialisme var en del av hans kulturelle arv, ville Amnesty fordømme ham som rasist.
Støtte til religiøse reaksjonære krefter og støtte til kvinners rettigheter lar seg selvfølgelig ikke forene. Amnesty har tatt sitt valg, og som Gita sier: “Amnestys kampanje “Stopp volden mot kvinner” er over.”
I anledning Sahgals avgang fredag 9. april skriver ledende skribent i The Times, Oliver Kamm: Hvis Amnesty lyver for seg selv, kan de kreve sannheten av andre?
In his preface to a 1952 edition of Homage to Catalonia, Lionel Trilling, the literary critic, noted: “Sometimes in his quarrel with the intelligentsia Orwell seems to sound like a leader-writer for The Times in a routine wartime attack on the highbrows.” Trilling meant this ruefully, but his purpose was to defend Orwell against so unseemly a characterisation. Orwell, after all, was not a leader writer for The Times: he was a man of action and a radical.
- Jeg tenker på denne avvisende linjen når jeg kritiserer Amnesty International, fordi organisasjonen har en edel historie hva angår såvel handling som følelser, og den nylig er blitt sterkt kritisert i en leder i Times, fortsetter Kamm:
Men vi hadde rett. I februar registrerte vi tilfellet med Gita Sahgal, en ansatt i Amnesty. Om Amnesty og dets rykte for å være uinteressert i å forsvare menneskerettighetene, sa vi:
“Dette ryktet er uerstattelig. Men gjennom en uforklarlig nonchalanse har Amnesty sløst det bort. Det har samarbeidet med en gruppe kalt Cageprisoners, som ble etablert av Moazzam Begg, en britisk muslim som er en tidligere innsatt ved Guantánamo. Cageprisoners er ikke en forsvarer av politisk frihet og velferd for fangene. Organisasjonen er en forsvarer av radikal islam.
Gita Sahgal, leder av likestillingsenheten i Amnestys internasjonale sekretariat, har pekt på kynismen i denne forbindelsen. Amnesty står for et upartisk forsvar av menneskerettighetene. Islamisme er en ideologi med teokratisk og seksuell undertrykkelse. Etter å ha formidlet sine bekymringer til Amnesty, gikk Sahgal offentlig ut med dem denne uken. I løpet av få timer opplevde hun seg å bli suspendert fra sin stilling. I en ekstraordinær helomvending fra sin tradisjonelle rolle, har Amnesty kvalt sin egen samvittighets stille, lille stemme.”
Fredag 9. april forlot Gita Sahgal Amnesty International. Hun har gitt en uttalelse som jeg publiserer i sin helhet. Det er en sterk anklage mot et forferdelig og tåpelig villspor tatt av en organisasjon som har gjort mye bra i nesten et halvt århundre. Sahgal har betalt dyrt for sitt engasjement for sekularisme og kvinners rettigheter. Hun har min beundring og sterke støtte:
Uttalelse fra Gita Sahgal i forbindelse med avgangen fra Amnesty International:
“Fredag 9. april 2010 kunngjorde Amnesty International min avgang fra organisasjonen. Den avtalte uttalelsen lød: “På grunn av uforsonlige uoverensstemmelser mellom Gita Sahgal og Amnesty International i synet på politikken i forhold til Moazzam Begg og Cageprisoners, har man kommet til enighet om at Gita forlater Amnesty International”.
Jeg ble ansatt som leder for likestillingsenheten da organisasjonen begynte å utvikle sin kampanje Stopp vold mot kvinner. Jeg forlater organisasjonen med stor sorg ettersom kampanjen er over. Tusenvis av aktivister i Amnesty International sluttet seg entusiastisk til kampanjen. Mange håpet at den ville resultere i respekt for kvinners menneskerettigheter i alle aspekter av arbeidet. I dag er det liten grunn til optimisme.
Den øverste ledelsen i Amnesty International valgte å svare på spørsmålene jeg stilte om Amnesty Internationals forhold Moazzam Begg ved å bekrefte forbindelsen med ham. Nå har de også bekreftet at synspunktene til Begg, hans kollegaer og hans organisasjon Cageprisoners, ikke bekymrer dem. De har uttalt at ideen om jihad i selvforsvar ikke står i motstrid til menneskerettighetene, og har forklart at de mente at bare den spesifikke form for voldelig jihad som Moazzam Begg og andre i Cageprisoners hevder er den individuelle plikt til enhver muslim.
Jeg takker den øverste ledelsen for disse innrømmelsene og for deres videre avklaring om at bekymringene rundt legitimeringen av Begg var svært langvarig og at det var sterk motstand fra lederen for Asia-programmet mot et samarbeid med ham. Når uenighetene er grunnleggende, er det best at stridigheter om fakta blir redusert.
Dessverre har de med sin holdning sløst bort alt som var oppnådd hva angår kvinners likestilling, og de gjør narr av universelle rettigheter. Faktisk har ledelsen effektivt avvist troen på universalitet som et essensielt grunnlag for samarbeid.
Jeg utvider mine sympatier til å omfatte alle som har kjempet lenge og hardt i Amnesty International for å bringe bevegelsens handlinger i overensstemmelse med dens prinsipper. Jeg vet at mange av dere er blitt forvirret av denne tvisten, og at andre er dypt skamfulle over det som blir gjort i deres navn. Du kan ha blitt fortalt at det ikke er mulig med debatt midt i en krise. Jeg er enig i at det faktisk er en krise, og at de vanskeligste spørsmålene blir stilt av Amnesty Internationals nære menneskerettighetsallierte, særlig i områder der jihad som støttes av Beggs forbindelser blir utkjempet.
Jeg er nå fri til å tilby min hjelp som en ekstern ekspert med intim kjennskap til Amnesty Internationals prosesser og retningslinjer. Jeg kan forklare i offentlige debatter, både med ledelsen og forskjellige avdelinger, at voldelig jihad, selv om det faktisk avviser drap på enkelte sivile, er en integrert del av en politisk filosofi som fremmer ødeleggelse av menneskerettigheter generelt og er i strid med Amnesty Internationals spesifikke retningslinjer om systematisk vold og diskriminering, særlig mot kvinner og minoriteter.
I løpet av de to siste månedene, har erobringer på menneskerettighetenes område blitt brukt til å forsvare torturstandarden, og til å skjemme ut regjeringer som har vært delaktige i tortur gjennom sin “ikke spør, ikke fortell”-politikk. Men spøkelset som oppstår gjennom fortsatt å fremme Moazzam Begg som det perfekte offer, er at Amnesty International opererer med sin egen “ikke spør, ikke fortell”-politikk.
Så jeg inviterer deg til å bli med meg i kampen for offentlig ansvarlighet i dette sjeldne, historiske øyeblikket, hvor en stor organisasjon må spørre seg: hvis den lyver for seg selv, kan den kreve sannheten av andre?
Gita Sahgal”
Leder John Peder Egenæs for Amnesty Norge – hvis nettside ikke en gang nevner den betente saken i Amnestys internasjonale ledelse – forsvarte for øvrig menneskerettighetsorganisasjonens handlemåte både i forhold til samarbeidet med Moazzam Begg/Cageprisoners og kritikken fra Gita Sahgal på document.no 5. mars:
Så litt om saken. Amnesty International har samarbeidet med Moazzam Begg og Cageprisoners på to områder. Begg har på en del Amnesty-arrangementer fortalt sin personlige historie som tidligere internert på Guantanamo. En internering som forøvrig endte med at han ble løslatt uten å ha blitt tiltalt og returnert til Storbritannia. I tillegg har vi samarbeidet med ham og hans organisasjon i forsøket på å overtale europeiske stater om å ta imot løslatte Guantanamo-fanger som ikke kan sendes til sine hjemland av frykt for at de skal bli torturert eller henrettet..
Når det gjelder Amnesty International og Taliban har vi helt siden de kom på scenen midt på 90-tallet kritisert dem på det skarpeste for deres mange brudd på menneskerettighetene. Ikke minst deres gjennomgripende diskriminering og undertrykking av kvinner og jenter.
Ghita Sahgals kritikk av samarbeidet med Begg og Cageprisoners ble tatt svært alvorlig og det ble umiddelbart satt i gang en intern prosess for å vurdere hennes bekymringsmelding.
Den interne prosessen endte imidlertid med at Sahgal ble suspendert og nå har valgt å forlate Amnesty International, mens Amnestys ledelse fortsatt opprettholder de tette forbindelsene med Moazzam Begg og Cageprisoners, samtidig som organisasjonen forsvarer sitt standpunkt om at “defensiv jihad ikke står i strid med universelle menneskerettigheter”.
Seniorleder Sam Zarifi, Amnestys Asia-direktør, støtter derimot Gita Sahgas kritikk. I et internt memo skriver Zarifi at Amnesty International har krysset grensen mellom å støtte fangers menneskerettigheter og å støtte ekstremistiske holdninger ved å inngå så nære forbindelser med Moazzam Begg og Cageprisoners:
In an internal memo leaked to The Sunday Times, Zarifi, who oversees Amnesty’s work in Pakistan and Afghanistan, claimed the charity’s campaigns blurred the line between giving support for a detainee’s human rights and endorsing extremist views.
“We should be clear that some of Amnesty’s campaigning … did not always sufficiently distinguish between the rights of detainees to be free from torture and arbitrary detention, and the validity of their views,” says Zarifi in the email, sent to his staff and dated February 10. Zarifi advised Amnesty to consider its working relationships with activists more carefully.
He said: “We did not always clarify that while we champion the rights of all — including terrorism suspects, and more important, victims of terrorism — we do not champion their views.
I en pressemelding takker menneskerettighetsforkjempere i Algerie Gita Sahgal for at hun utfordrer den ideologiske forvirringen mellom det å forsvare fundamentalisters rettigheter og å gi dem legitimitet og status som menneskerettighetsforkjempere ved å tilby dem en politisk plattform. I pressemeldingen skriver de algeriske talspersonene også at de i minst 20 år har gjort forgjeves forsøk på å ta opp denne problemstillingen med de store menneskerettighetsorganisasjonene, og at de håper Gita Sahgals modige og uselviske handling nå vil få de samme organisasjonene til å revurdere sin politikk i forhold til fundamentalister:
Thank and praise this officer for keeping up with the ideal and mission of human rights and for daring to challenge the ideological confusion between defending the rights of fundamentalists and giving them the legitimacy and status of defenders of rights and offering them a political platform,
Testify to the fact
That, for the past two decades at the very least, we repeatedly drew the attention of major human rights organizations to this burning issue, questioned their policies and had major confrontations with them – in vain,
That violations committed in our country by fundamentalists armed groups were grossly under reported (despite documentation and testimonies made available to mainstream human rights organizations) and their victims mostly left without defense, while State violations committed against fundamentalists were highlighted and the defense of their human rights taken up,
That we repeatedly denounced this hierarchy among victims of human rights violations – in vain,
And that, on several occasions, sanctions (ranging from official blame to plain expulsion from the organization) were taken against members of human rights organizations that attempted to raise this issue internally.
We do hope that the courageous and selfless action of this senior officer will be the occasion for all human rights organizations to reconsider their policies vis a vis fundamentalists who, as perpetrators of violations, cannot be considered defenders of rights, as well as vis a vis victims of fundamentalist violence and violations who should not be considered a lesser brand of victims.
Vi oppfordrer samtlige lesere til å besøke – og videresende lenken til – nettsiden Human Rights for all og å skrive under på kampanjen Global Petition to Amnesty International: Restoring the Integrity of Human Rights. Det er også mulig til å melde seg inn i Nick Cohens Facebook-gruppe Amnesty International You Bloody Hypocrites Reinstate Gita Sahgal. Begge nettsidene inneholder lenker til aktuelle artikler og pressemeldinger om Amnesty Internationals politisering og påfølgende uakseptable holdning til radikal islam og voldelig jihad.