En skjærtorsdags morgen

Hans Rustad

01.04.2010 kl. 11.07

Terje Nordby er en gammel 68′er (Tramteateret) som i de senere år har spesialisert seg på popularisering av myter og legender og høstet en ikke ubetydelig suksess med det. Nordby er behagelig å høre på. Ikke minst musikken bidrar til å skape stemning og løfte minikåseriene.

Nylig startet Mytekalenderen opp igjen i NRK P2. Foredragene går 10.50 og i repetisjon 22.50 og legges også ut som podkast. Tilfellet ville at fingeren slo på radioen like etter at dagens “preken” var begynt, og som naturlig nok hadde som tittel: Påskefeiringens historie.

Nordby snakket om opprinnelsen til den jødiske og den kristne påskefeiringen. Han snakket om at da midnattstimen slo drepte Herren den førstefødte i hver eneste egyptiske familie. Slo dem ihjel. Lot blodet flyte. Det var de bildene han fremmanet, og jeg reagerte instinktivt: det lød som et blodoffer til en blodtørstig gud. Det er ikke slik vi er blitt fortalt om utgangen av Egypt. Det er tvert om en av de mest dramatiske og dypt bevegende frigjøringshistoriene vi kjenner. En founding myth for vestlig sivilisasjon. Det var ikke for ingenting at svarte i USA sang: Let my people go.

Folket er slaver under en grusom hersker. Han vil ikke gi dem rettferdighet. Han bryr seg ikke om at folket dør, først når hans egen førstefødte dør, gir han etter. Slik er Makten. Men Gud er større, rettferdigheten er større. Det er budskapet.

Men dette gjør Nordby om til et budskap om blodofring.

Ordrett sa han:

Den kristne påsken knyttes til Jesu død, den jødiske til slaktingen av egyptisk barn som bygger på den eldgamle ofringen av det førstefødte dyret og førstegråden i kornhøsten.

Med et par setninger greier Nordby å smette inn noen av de grunnleggende antisemittiske mytene, som er antimyter: De stiller verden på hodet. Utgangen av Egypt, den jødiske påsken, er ikke en historie om frigjøring, det er historien om blodofferet. Da vissheten om det jødiske var gått tapt i kristenheten, oppsto myten om at jødene trengte ikke-jøders blod til å lage påskebrødet.

Nordby tramper rett ut i den antisemittiske myten når han sier at “den jødiske (påsken) knyttes til slaktingen av egyptiske barn”. Nordby er synkretistisk. Han elsker å trekke paralleller til fruktbarhetskulter. Men han sier at “den jødiske påsken knyttes til slakting av egyptiske barn”. Dette er ingen glipp. Det er altfor alvorlig til det. Det sentrale i påsken er ikke “slakting av barn”, det er befrielsen, og denne befrielsen er del av Den store fortellingen om vandringen i ørkenen og De ti bud. Stort nærmere går det ikke an å komme kjernen i vestlig sivilisasjon.

Men Nordby vil hugge denne tråden av, han vil gjøre det til et spørsmål om jødisk påske, og “slakting av barn”.

Jeg tror jøder fryser på ryggen av å høre slikt. De kjenner det igjen.

Hvis noen vil gi Nordby slingringsmonn, så etterlater han selv ingen tvil om brodden i det som fulgte.

Påske som big business

Han sier at den jødiske påskefeiringen ble forandret i 622. Da skulle påsken feires i Jerusalem og kun der. Det skulle skje ved at blodet fra offerlammet ble smurt ut over offerstenene. Derfor oppsto en stor tempelkult, med salg av offerdyr, sauer og duer.

Nordby refererer Josefus som sier at så mange som 256.000 sauer ble slaktet. Normalt hadde Jerusalem 20.000 innbyggere. I påsken ble tallet tidoblet.

Så sier Nordby

Palestina er på Jesu tid som nå okkupert. Som nå er det forskjellige syn på hvordan man skal stille seg til okkupasjonen: væpnet oppstand eller fredelig løsning.

Jeg trodde ikke mine egne ører. På skjærtorsdags morgen skal anti-israelismen inn i dagens tekst: Israel som okkupant. Nordby nevner illustrerende nok ikke romerne med ett ord i hele sendingen. Men han bruker ordet okkupant, for å ramme dagens Israel. Det er giftig.

I det neste leddet sier han at diskusjonen går da som nå om hvilken form for motstand som er riktig: væpnet eller fredelig. Dermed legitimerer han Hamas. Ved å trekke den historiske parallellen normaliserer han en organisasjon som har utryddelse av staten Israel og antisemittisme i sitt charter.

Selvfølgelig er dette ikke noe Nordby snubler borti av vanvare. Han vet utmerket godt hva han sier.

Men det reiser noen alvorlige spørsmål: Når islamofile/palestinavennlige 68′ere blir gamle, ender de opp som religiøse antisemitter? Nordbys tekst gir grunn til å frykte en slik utvikling.

Det nye

For å presisere: Betegnelsen “okkupant” er en gjenganger. Det nye er at man knytter feiringen av jødisk påske til slakting av barn.

Da kan man snu på flisa og si: feiringen av påske i det avkristnede, antihumanistiske Norge anno 2010 skjer ved at gamle antisemittiske myter sauses sammen med anti-israelisme og serveres i den skattefinansierte statskanalen NRK.

At ingen i NRK har reagert før sending, sier noe om at forsikringer om å ta jødehat på alvor bare er munnsvær. Man produserer selv forestillinger som er en del av problemet.

Nordby var ikke ferdig. Han vil stille den revolusjonære Jesus opp mot okkupanten, underforstått: også dagens.

Jesus vandrer rundt i Galilea og taler til menneskene. Men når han drar opp til Jerusalem i påsken vet han at det er å søke konfrontasjon.

Yppersteprestene hadde monopol på handelen med offerdyr. De tok i tillegg renter på veksling og innkrevde tiende til vedlikehold av Tempelet.

-Sadukeerne sto for dette, partiet som okkupasjonsmakten støttet seg på. Titusenvis av mennesker skulle kjøpe duer til ofring. Betydelige midler sto på spill.

Da er det Jesus velter vekslerbordene og svinger svøpen: Min fars hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule.

Nordby fortalte at Jesus dagen etter gikk på Tempelplassen og fortalte en historie om vingårdsmennene.

De morderiske vingårdsmennene slår tjenerne Herren sendte til dem ihjel. Så pågriper de og dreper hans sønn. Hva vil vingårdseieren gjøre, spør Jesus og svarer: Han vil gjøre det av med vingårdsmennene og gi gården til noen andre.

Underteksten er uomtvistelig:

Israel var Herrens vingård, men ledelsen var fordervet.
Det nye Israel skulle ha nye ledere.

Jesus var vingårdens Herres høystelskede sønn. Dette var en Messias-proklamasjon. Det sydet i folkehavet. Hva tenkte myndighetene?

Det samme som enhver rådende makt ville ha tenkt. Men hvordan uskadeliggjøre lederen uten å forårsake spontanoppstand?

Nordby går deretter over til å snakke om Judas, og Det siste måltid, og hvordan nattverden har elementer av gresk ofring av førstegrøde og førstefødte.

Det skal danne en slags helhet.

Men langs denne veien har Nordby lagt igjen piler som peker i en helt annen retning.

Han snakker fortsatt ut fra den gamle forestilling om Jesus stilt overfor øvrigheten. Han nevner de religiøse myndigheter, men ikke de sekulære, selv om det var de som korsfestet Jesus. Derimot drar han inn dagens “okkupant”. Helt åpenbart med en hensikt.

Er dagens Israel også fordervet, slik det gamle var? Spørsmålet følger logisk.

Skal denne vingården derfor fratas dem og overlates til andre?

Det var det samme Jostein Gaarder avsa dom for i sin famøse kronikk i 2006: “Dere fikk sjansen, og forspilte den. Forbered dere på et nytt eksil.”

Er det tilfeldig at man ser del av samme tankemønster? Begge er gamle venstreorienterte? Dette er deres fortolkning av samtiden.

Nordby gjenoppliver noe av den gamle protestantiske forestillingen om Jesus som opprører mot den jødiske øvrigheten. Hvilket han var. Men han var også jøde, og født inn i den jødiske tradisjon. Å snu Jesu ord mot jødene er essensen av gammel antisemittisme.

Alt dette er forandret etter Holocaust. Etter Holocaust går det ikke an å snakke om Israel som en vingård med fordervet ledelse. Det var det kristne Europa fordervelsen utgikk fra. De kristne kan kun komme til sannhet og erkjennelse ved å ta historien inn over seg, og i det inngår en stor gjeld til det jødiske og jødene.

Den som forsøker å bruke Jesu og profetens refsing av Israel og vende det mot etterkommerne av vårt eget Holocaust, er virkelig ute på ville veier.

Ultron

Ad uttrykk som “islamofile” og “religiøse antisemitter”: Det er ingen grunn til å dikte opp alskens nye betegnelser på dem. De kan like godt kalles nazister først som sist, siden det for alle praktiske formål knapt er noen forskjeller mellom dem lenger – sånn rent bortsett fra at nazistene fra ’68 vil gjøre mye større skade enn de fra ’33. Men antakelig må ødeleggelsene skje først, nå som da, før folk blir villige til å ta det på alvor.
Therion

Den aktuelle Torah-tekst er Exodus 11, her etter Kyrkobibeln av 1917:

1 Därefter sade HERREN till Mose: “Ännu en plåga skall jag låta komma över Farao och över Egypten; sedan skall han släppa eder härifrån; ja, han skall till och med driva eder ut härifrån, när han släpper eder. >2 Mos. 6,1. 2 Så tala nu till folket, och säg att var och en av dem, man såväl som kvinna, skall av sin nästa begära klenoder av silver och guld.” >2 Mos. 3,21 f. 12,35 f. 3 Och HERREN lät folket finna nåd för egyptiernas ögon. Ja, mannen Mose hade stort anseende i Egyptens land, både hos Faraos tjänare och hos folket. >Syr. 45,1 f.

4 Och Mose sade: “Så säger HERREN: Vid midnattstid skall jag gå fram genom Egypten. 5 Och då skall allt förstfött i Egyptens land dö, från den förstfödde hos Farao, som sitter på tronen, ända till den förstfödde hos tjänstekvinnan, som arbetar vid handkvarnen, så ock allt förstfött ibland boskapen. >2 Mos. 12,29. 6 Och ett stort klagorop skall upphävas i hela Egyptens land, sådant att dess like aldrig har varit hört och aldrig mer skall höras. 7 Men icke en hund skall gläfsa mot någon av Israels barn, varken mot människor eller mot boskap. Så skolen I förnimma att HERREN gör en åtskillnad mellan Egypten och Israel. 8 Då skola alla dina tjänare här komma ned till mig och buga sig för mig och säga: ‘Drag ut, du själv med allt folket som följer dig.’ Och sedan skall jag draga ut.” Därefter gick han bort ifrån Farao i vredesmod.

9 Men HERREN sade till Mose: “Farao skall neka att höra eder, på det att jag må låta många under ske i Egyptens land.” >2 Mos. 7,3. 10 Och Mose och Aron gjorde alla dessa under inför Farao; men HERREN förstockade Faraos hjärta, så att han icke släppte Israels barn ut ur sitt land. >1 Sam. 6,6.

Når det gjelder Utgangen av Egypten, nevnes den ikke i andre kilder.

Det nærmeste man kan komme, er utdrivelsen (!) av det antagelig semittiske Hyksos-riket, beskrevet hos Manetho.

Når det gjelder offer av førstegrøde og førstefødte, trenger man ikke å gå til gresk/hellenistiske kilder, Det er uttrykkelig pålagt i Torah.

Men man hadde anledning til å løse ut barn med et stedfortredende offer. Se Exodus 22, de siste tre vers.

I det hele tatt – idéen om det stedfortredende offer er ingen kristen oppfinnelse.

Det nordby refererer til, har ellers stort sett sin riktighet. Idéen om kun å bedrive gudsdyrkelise i Jerusalem, stammer fra hans regjeringstid.

Se i den forbindelse beskrivelsene i Melakhim (Kongebøkene).
Therion

@Ultron

“Erstatningsteologien” har dessverre – hva enten man liker det eller ikke – solid nytestamentlig forankring.

Historien om vingårdsmennene er i og for seg et utmerket eksempel på slikt.

“Hans blod komme over oss OG våre barn”, heter det secundum Matthaeum – fra og med de eldste håndskrifter – i praksis Sinaiticus og Vaticanus.
http://www.document.no Christine Mohn

Angående pesach-feiringens innhold: ALLE jødiske grupper markerer denne høytiden som en feiring av frihet fra slaveri og INGEN jødiske grupper feirer at egypterne gjennomgikk lidelser i denne prosessen. Dette er i seg selv en bragd, da vi jøder som regel ikke er enige om noe som helst:-)

Feiringen av pesach følger bestemte ritualer. De mest kjente, og viktigste, er nedtegnet i Haggadah, en fortelling om utgangen av Egypt og samtidig en oppskrift på hvordan vi skal minnes denne begivenheten med symbolsk mat, sanger og bønner. Disse ritualene fremføres de første to kveldene (i diasporaen – i Israel markeres bare den første kvelden) av pesach, under den såkalte sederaften. I løpet av en kvelds feiring skal vi drikke fire glass vin (eller alkoholfri druesaft) for å markere at dette er en spesiell høytid. Når vi drikker vinen, lar vi 10 dråper av den gå til spille for å minnes de 10 plagene egypterne ble rammet av. Dette gjør vi fordi vi er pålagt å huske deres lidelse. Selv om vi feirer vår frihet, må vi aldri glemme at andre mennesker – Guds skapninger – opplevde plager og ulykker i denne prosessen. Pesach kan derfor aldri bli en fullstendig lykkelig høytid, da vår frihet er forbundet med andres sorg.

I tillegg finnes en berømt legende som omhandler tiden rett etter krysningen av Sivsjøen, da israelittene ble ført i sikkerhet over på den andre siden, mens de egyptiske soldatene som forfulgte dem druknet. Israelittene feiret redningen med dans og sang, hvorpå Gud kritiserte dem for å være glade; det passet seg ikke å vise glede i en slik stund, for også egypterne var Guds barn.

Dette vet alle som har et minimum av interesse for jødiske helligdager og religiøse tradisjoner. Dette vet også Terje Nordby, for det er ikke mulig å være så intellektuelt tilbakestående at en påtar seg ansvar for et radioprogram uten å sette seg inn i temaet som en tar opp i det aktuelle programmet. Noen har en tendens til å forklare antisemittisme med uvitenhet. Det er stort sett bare tull, i alle fall hvis vi har med voksne mennesker å gjøre. Folk vet hvor grensen går. Antisemittisme er et moralsk, ikke et intellektuelt, problem.
grace

“Er dagens Israel også fordervet, slik det gamle var? Spørsmålet følger logisk. Skal denne vingården derfor fratas dem og overlates til andre?” – Israel er definitivt ikke fordervet, men er i en posisjon ingen – ingen – andre land er.

Litt om hva som kan befinne seg inntil Israels grense:

Egyptian security forces discovered a massive arms cache in the Sinai Peninsula Thursday. The arms were purportedly destined to be smuggled into the Gaza Strip, according to the Egyptian daily Al-Yum a-Saba.

The weapons included 100 anti-aircraft missiles, 40 RPG missiles and 40 other explosive devices.

http://www.jpost.com/MiddleEast/Article.aspx?id=172239

Ellers er jeg enig med Christine Mohn om at “antisemittisme er et moralsk, ikke et intellektuelt, problem.” Dypest sett. Men jeg tror ikke antisemitter er spesielt bevisst moral og dybde, men at de er intellektuelt dovne, på akkurat dette feltet.
Også Gaarder beviste i sin kronikk at han ikke vet hva jødedom handler om; – han så Israel/jøder gjennom antisemittiske, kristne briller. Mener f.ex. å huske at Gaarder satte likhetstegn mellom “guds utvalgte folk” og “bedre enn andre folk” – og det er grunnleggende feil; –
både moralsk og intellektuelt.

Takk til Rustad for artikkelen :))
Har sendt den som tips til Dagenmagazinet – skal følge med hva de gjør.
Også sendt dem artikkelen om BRÅ-statistikken. Dette MÅ inn i vanlig media…
Prøver med ujevne mellomrom å sende aktuelle saker også til politiske partier. De skal ihveretfall ikke ha noen unnskyldning for at “de ikke visste”.
Ole Mads Sirks Vevle

Som en ytterligere kommentar til Christine Mohn;

Jeg hørte en innsikt ang. den jødiske påsken, og et sentralt poeng er også at “Egypt skal vite at jeg er G-d”.

Englene ble irrettesatt når de ønsket å synge G-d´s ære når egypterne druknet. Det at Egypterne måtte dø ble ansett som et nederlag fra G-d´s side. (et kjent jødisk prinsipp er; “Du skal ikke glede deg over dine fienders nederlag”). Fordi formålet med plagene var at Egypterne skulle komme til en forståelse av at G-d er En.

Formålet med eksistensen fra en jødisk synsvinkel er at alle verdens nasjoner, jøder og ikke-jøder, skal komme til en forståelse av at G-d eksisterer, at Han er En, og at vi som mennesker er forpliktet til å være moralske, oppreiste og rettskaffne borgere, fordi vi er skapt i G-d´s bilde.

Hver og en av de ti plagene var ulike leksjoner som skulle lære Egypterne den monoteistiske ide. Men G-d lyktes ikke, og det ble derfor lagt restriksjoner på feiringen. Gleden vil ikke være komplett før hele verden kommer til erkjennelsen at G-d eksisterer, at verden har en Skaper.

“G-d will be King over the entire earth; in that day G-d will be One and His Name One.” Zechariah 14:9

“For then I will turn the peoples to pure language, so that all will call upon the Name of G-d to serve Him with one purpose” Zephaniah 3:9

“They will not harm or destroy on all My holy mountain, for the earth will be filled with knowledge of G-d as water covering the sea bed.” Isaiah 11:9

http://www.chabad.org/multimedia/media_cdo/aid/1167380/jewish/Haggadah-Insights-Part-2.htm
Therion

Dette stedet er i grunnen ganske interessant.

“HERREN förstockade Faraos hjärta, så att han icke släppte Israels barn ut ur sitt land”

Kan man da uten videre påstå at Farao (i motsetning til andre steder i Tanakh, spesifiseres det ikke hvilken) bare hadde seg selv å takke for at det gikk som det gikk?

Kan Farao X i det hele tatt holdes ansvarlig?
Therion

@OMSV

De aller, aller første beretninger om organisert én-guderi kommer nettopp fra Egyptens land – og det ble oppfunnet av farao Akhnaton.

Noen påstår også at begrepet “religiøs intoleranse” ble oppfunnet samtidig.
Rorschach

Disse små dryppene overalt. Så uskyldige, så ufarlige, når en ser dem hver for seg.

Godt jobbet igjen av Document.no.
Ole Mads Sirks Vevle

Therion@Når det gjelder Utgangen av Egypten, nevnes den ikke i andre kilder. Det nærmeste man kan komme, er utdrivelsen (!) av det antagelig semittiske Hyksos-riket, beskrevet hos Manetho.

Jo, vi har andre kilder. Det jødiske skriftet Sefer Ha-Yashar («Den rettskafnes bok») som forøvrig blir referert til i Bibelen.

Josva 10:13; “Ja, slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok».”
2.sam. 1:18; “Den er nedskrevet i «Den rettskafnes bok»”

Sekulær forskning overser konsekvent jødiske kilder. Men det er interessant å merke seg at både sekulær forskning og jødiske kilder er enige på et punkt, at den egyptiske kongen som markerer slutten på “the old kingdom”, at han regjerte i 94 år, som er en eksepsjonell lang regjeringstid. Og at denne farao´en ble etterfulgt av en farao som hadde svært kort regjeringstid.

fra Wikipedia;

Pepi II (reigned c. 2278 BC – c. 2184 BC) was a pharaoh of the Sixth dynasty in Egypt’s Old Kingdom. His throne name, Neferkare (Nefer-ka-Re), means “Beautiful is the Ka of Re”. He succeeded to the throne at age six, after the death of Merenre I, and is generally credited with having the longest reign of any monarch in history at 94 years.

His reign marked a sharp decline of the Old Kingdom.

Merenre Nemtyemsaf II was briefly Pharaoh of Egypt, likely succeeding his long-lived father Pepi II Neferkare.

Sefer Ha-Yashar;

77:1-3 Adikam was twenty years old when he reigned over Egypt, he reigned four years. In the two hundred and sixth year of Israel´s going down to Egypt did Adikam reign over Egypt, but he continued not so long in his reign over Egypt as his fathers had contined their reigns. For Melol his father reigned ninety-four years in Egypt.

I jødisk tradisjon er Melol kjent som “Pharao of the oppression”, mens hans sønn Adikam er kjent som “Pharao of the Exodus”.

For de som måtte ønske å undersøke nærmere anbefaler jeg “Riddle of the Exodus” av Jim Long.

http://www.amazon.com/Riddle-Exodus-James-D-Long/dp/0971938806

http://wejew.com/media/4204/Riddle_of_the_Exodus_Documentary/
Ferdinand Linthoe Næshagen

Folkesagn og annet tull.
Jeg synes at diskusjonen om bibelske temaer er fordummende. Hva nå enn jødene trodde i eldre tid, er det klart at de også har gjennomgått en opplysningstid som får de gamle sagnene til å ta seg teite og frastøtende ut. Men takket være Moses Mendelsohn og andre har jødene også gjennomgått en opplysningstid som svarer til den vi har gjennomgått takket være Baruch de Spinoza (også en jøde av opphav), Den som ikke har lyst til å kjøpe Jonathan Israels Radical Enlightenment, kan få en innsikt i hans tenkning og hva den betyr for vår tid ved å leses Israels takketale da han fikk Erasmusprisen;
http://www.eur.nl/eur/universitaire_plechtigheden/diesnatalis/2006/reports/jonathan_israel.
F.L.N.
Therion

@OMSV

“Jo, vi har andre kilder. Det jødiske skriftet Sefer Ha-Yashar («Den rettskafnes bok») som forøvrig blir referert til i Bibelen.

Josva 10:13; “Ja, slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok».”
2.sam. 1:18; “Den er nedskrevet i «Den rettskafnes bok»” “

Problemet er at denne “kilden” ikke er bevart.

Ingen arkeologi bekrefter ørkenvandringen heller.

Se “The Bible Unearthed” av Silbermann og Finkelstein.

Myter er hyter, hva enten man finner dem i bibel eller koran.
http://www.document.no Christine Mohn

Grace,
Intellektuell dovenskap skyldes en moralsk brist. I vår del av verden har vi all mulig kunnskap enkelt tilgjengelig gjennom bøker og internett. Hvis en skal uttale seg offentlig om et tema, skylder en både seg selv og publikum å sette seg inn i relevante kilder før en åpner munnen eller kaster seg over tastaturet.
Et voksent menneske som har IQ innenfor normalområdet, og som likevel ikke gjør det intellektuelle forarbeidet som kreves før en offentlig uttalelse, har sviktet moralsk.

FLN,
Spinoza var en av Moses Mendelssohns viktigste inspirasjonskilder, så han har hatt en direkte innflytelse på den jødiske opplysningstiden – ikke bare på den kristne.
grace

@ christine mohn – takk :))
http://henrskja@online.no Knut06

Vil bare takke alle for gode og innsiktsfulle kommentarer!