Historien til Mosab Hassan Yousef er utrolig og spennende. Den har alle elementer som får den til å gå verden rundt: sønn av en Hamas-leder som blir Shin Beth-agent, og driver et farlig dobbeltspill midt blant selvmordsbombere og terrorister. På toppen av det hele konverterer han til kristendommen.
Det er dette siste som er “nytt”, overraskende og en smule ubehagelig. Hvordan takler mediene det? De må stille spørsmål om hvorfor og hvordan. Svarene de får gjør at journalistene mister fatningen. De blir konfrontert på en måte de ikke er vant til.
Den som så Christiane Amanpour intervju Yousef på CNN tirsdag, så dette demonstrert.
Amanpour, som er en uhyre dyktig journalist, ville gjerne ha Yousef på kjent grunn: hvordan han ble rekruttert, hvoran han tenkte, Shin Beths rolle, selvmordsbombere, hat, idelogi, – kjente størrelser.
Men Yousef passet ikke inn, han brøt disse konvensjonene.
Amanpour sa: Er du ikke redd for at de kommer etter deg etter det du har gjort mot dem?
Yousef: – Den fysiske død er jeg ikke redd for. Den er ikke så ille. Det er verre med den åndelige, med sjelens død.
Hva skal en journalist svare? Amanpour måtte se ned i papirene og lete etter ordene. Det er ikke ofte.
Verst ble det da Yousef forsøkte å forklare hva som drev ham. Amanpour hadde forsøkt å plassere ham innen kjente rammer for rekruttering. Men Yousef sa flere ganger “no, no, no”, “it wasn’t like this”.
Han sa: Det handler ikke om selvmordsbombere, det handler ikke om hat. Det handler om religion. Det handler om Guden i Koranen som får menneskene til å hate.
Amanpour: Så du mener det er den kristne Gud mot Allah?
Yousef: Ja, det er det det er. Gud mot Allah. Den ene guden lærer de troende å hate. Det er den store tragedien.
Amanpour var tydelig rystet: – Er du klar over at en miliard muslimer verden over vil bli kraftig provosert av det du sier?
Yousef: Ja, jeg er fullstendig klar over det. Men slik er det, og det må sies. Kampen handler ikke om våpen, den handler om kampen om hjertene.
Amanpour hadde tidligere sagt: -Din far har tatt avstand fra deg. Du må hate din far?
Yousef: -Nei, jeg elsker fortsatt min far, han er offer for en ideologi som får ham til å bli en annen enn den han er.
Introduksjonen av en religiøs stridsfaktor, at Gud står mot Allah, var for mye for en profesjonell journalist, en av de mest erfarne. Yousef sprengte grensene for hva som kan sies.
Det utløser mange spørsmål: Hamas-folk og andre jihadister har gjentatte ganger blitt intervjuet i vestlige medier. De kan sitte og si de mest forferdelige ting, eller slippe unna med bagatelliseringer. Det er godtatt at muslimer kan si hatefulle ting. Men når en kristen sier at Allah slik det er utlagt i Koranen, sprer hat, og at det må møtes med kjærlighet, så blir det for mye. Da krysses en usynlig grense.
Yousef rammet åpenbart et ømt punkt. Han fikk lov å si det fordi han er palestiner og sønn av en Hamas-leder. Han har betalt prisen og vist at han mener det. En vestlig kristen ville aldri sluppet til. Men Yousef har på en måte høstet disse erfaringene i felten, i praksis. Det var det som slo bena under Amanpour. Dette var ikke en predikant, men en “overlevende”. Derfor hadde hans ord vekt, en vekt hun som safe journalist ikke har.
Det er vanskelig å si hva som var verst: Det at han sa Allahs ord sår hat, eller kjærlighetsbudskapet.
Yousef tråkket midt i salaten. I den vestlige offentlighet er det ikke lov å si at Koranen legitimerer hat mot ikke-troende, selv om verden ser mange utslag av det.
Men er det også tabu å fremheve at den kristne Guden står for kjærlighet til medmenneskene?
Yousef understreket gang på gang at han fortsatt elsker sitt folk og sin familie.
To standarder?
Er det slik at den liberale offentlighet har utviklet to standarder for å slippe å ta stilling? Denne unnfallenheten stikker dypt, for selv Den norske kirke mener at kristendom og islam har mye felles. Hele dialog-kulturen bygger på slike forestillinger. Så kommer Yousef inn og sier. Religon er ikke religion. Den som bygger på hat kan ikke være like god som den som bygger på hat.
Det er en forferdelig erkjennelse. Men bare det at et menneske stiger ut av kampens hete og sier noe slikt, er et tegn og neppe det siste. Yousefs fortelling vil sette noe i bevegelse.
Hans historie markerer et gjennombrudd. Ikke noe annet område av verden er mer myteomspunnet, og er viet så mye oppmerksomhet. Nettopp det at Yousef er “sønn av Hamas” gir hans historie slik gjennomslagskraft. Hans bok kan få større konsekvenser enn likvideringen av Hamas-lederen i Dubai.
Spørsmål til journalistene
Det at Hamas står for hat er en ting. For journalister som Amanpour blir likevel ikke 2+2=4.
Det kan være at det er hun og hennes kolleger som har et problem, ikke Yousef.
De må konfrontere det han sier, og dermed må de også ta stilling til sin egen kulturbakgrunn (Amanpour er iransk) og det er noe vestlige journalister hater å gjøre. De har i lang tid dyrket rollen som kritiske: kritikken har vært rettet mot vår egen tradisjon. På et eller annet tidspunkt gled kritikken av kristendommen og Vesten over fra å være selvkritisk til å bli noe annet: en negativitet per definisjon. Selvbebreidelser, en syndebukk-fortelling, som ruvet mer og mer.
Forstillelse og selv-regi
Samtidig som Vestens feil minner om arvesynden, reduseres De andres feil: de autoritære, diktatoriske regimene og de religiøse fanatikerne forstås, forklares og unnskyldes. De kan ikke noe for det, de er bare slik.
Vestlige liberale lever i en selvskapt verden der det ikke finnes noen kobling mellom de to. Hvis den fiendtlige verden truer vår egen så er det fordi vi ikke har vært snille nok.
Vestlige journalister og akademikere har spilt rollen som nøytrale observatører. På den ene siden selvkritikk, og på den annen forståelse. Dette utgir seg for kritisk holdning. Men er i realiteten bekvemmelighet og forræderi.
Yousef kommer inn utenfra, fra et liv midt i krigen, og “call their bluff”, han river av dem den falske masken, og krever at de tar stilling.