Det skumle med dagens politikk har vært elementet av provokasjon. Når det går opp for folk hva som har skjedd i skjul, hvor grensesprengende politikken har vært, så vil spørsmålet komme: hvem er ansvarlig? Det er grunn til å frykte reaksjonen.
Det som kan ta brodden av udemokratisk respons er opplysning, kartlegging, full åpenhet. Da må mediene endre seg, og det viser de foreløpig liten vilje til. De sitter for dypt i gjørma selv.
Noe utblåsning må til. De store forandringene som har skjedd, er bestemt over hodet på folk. De er ikke blitt spurt. Tvert om. Ved hver korsvei har man tiet.
Det har følgelig oppstått et stort demokratisk underskudd: man har lagt om samfunnet radikalt, uten å spørre borgerne. Slikt er farlig.
Jonas Gahr Støre er handsome, men så pent sitter dressen ikke at man vil bytte bort landet.
Det er det man har gjort.
Tallene for Oslo-skolen er et varsel om hva som kommer: vi står bare ved begynnelsen. Om ti år vil Oslo ikke være til å kjenne igjen.
Da har politikerne, forskerne og mediene greid å totalt forandre hovedstaden i et lite land på tre tiår. Hvor hadde de mandatet fra?
Det er her provokasjonen kommer inn. Politikken bygger på fortielse, og fortielse i et demokrati er en form for bedrag og korrumpering.
Eliten har bygget opp en vrede, en følelse av forurettethet: Den har de ikke kontroll over. De senere dager har vi vært opptatt av jødehatet blant muslimsk skoleungdom i Oslo.
Morten Uhrskov Jensen skrev en kort og konsis artikkel om jødehatet i Malmø. Den hadde tittelen: - De skal ud …. Det var et ordrett sitat fra en anonym muslim i stormoskeen i Malmø. Det var jødene han mente. Men hvem kan forhindre at svensker eller nordmenn vender ordene mot ham selv?
Den som introduserer hatet er med å legitimere det.
Den som fører en politikk som innebærer en provokasjon, har gitt oksygen til hatet.
Vi er inne i en farlig utvikling.