Som Ed Husain sa: “Det er venstresiden som avgjør hvordan det går med integreringen. Det er der slaget står.” I så måte er Brynjulf Mugaas’ kronikk i Dagbladet et oppløftende tegn. En tidligere ML’er, med lang bakgrunn og fartstid i hjelpeorganisasjoner og tilknyttet FN-systemet er klar i sin analyse og konklusjon: hijab er et fenomen som har spredt seg i Somalia, og nå har kommet til Norge. Det er en politisk-religiøs uniformering av små jenter som er helt uforenlig med de verdier det norske samfunnet er bygget på og representerer.
Venstresiden har tidligere forstått ihjel land i den tredje verden. Den modellen ble overført til Norge da vi fikk en stor innvandrerbefolkning utenfra Europa. Det skapte et voldsomt sprik mellom liv og lære. Nå ser vi de første tegn til at gamle radikalere tar et oppgjør med det som etter alle solemerker er et reaksjonært syn på samfunn og mennesket.
Mugaas punkterer en moderne ballong: at jentene som tar på seg hijab gjør det frivillig. Men som han sier: det er et så kraftig gruppepress i det somaliske miljøet at alt snakk om frivillighet er en illusjon.
Nå er det sagt. Det er viktig at det sies, for dette var tidligere en innsikt venstresiden hadde og brukte: ikke alle valg er frivillige. Det er noen som betinger og bestemmer. Men den kunnskapen har man strøket i møte med fremmede kulturer. De var per definisjon fredet.
Mugaas leverer en politisk analyse av hijabens utbredelse. Den er et politisk fenomen, og må forstås i en slik kontekst.
KONSERVATIVE, REAKSJONÆRE og fundamentalistiske krefter blant muslimer (og her snakker jeg om tre ulike grupper) har i årevis kjørt frem bruken av hijab som en fanesak for sin tolking av islam. Det har foregått i Tyrkia, Egypt og på Gazastripen. Nå har det kommet hit sammen med en mindre påaktet trend blant særlig unge menn — bukser som ikke rekker ned over ankelen. Profeten skal i følge noen utlegninger angivelig ha sagt at den delen av buksene som rekker nedenfor ankelen vil bli fortært i Helvetes ild.
Høyvannsbuksene vekker ikke samme debatt som hijaben. Hijaben, derimot, vekker debatt fordi den berører følsomme temaer som likestilling, fri vilje versus tvang, barn som sexobjekter og barns rettigheter.
DEN PLUTSELIGE interessen for hijab blant enkelte muslimer, er resultat av et politisk-religiøst fremstøt som bygger på en tanke om at kvinnen er mannens eiendom og at hun med sitt blotte fysiske nærvær innbyr til seksuelt begjær (og dermed også for noen retten til å «ta for seg») om hun ikke dekker seg helt til.
Hijab og tildekking var heller ikke vanlig i Somalia, dette er en politisering som er fremmed for landets tradisjonelle kultur.
Se litt på utviklingen i det somaliske miljøet hvor bruken av hijab blant somaliske jenter på barne- og ungdomsskolen i Oslo har økt i stort omfang siden tidlig på nittitallet. Hvem er ansvarlig for det og hvorfor skjer det?
Somaliske barn i Somalia og her i Norge kledde seg tidligere på helt vanlig måte. I den grad hijaben var der, så var den et unntak. Små jenter i Somalia gikk tidligere med håret udekket. Og de voksne kvinnene kledde seg på en fargerik og livlig måte hvor et hodeplagg mer lik en turban enn et skaut var standard. Blant nomadekvinner var hodeplagget ofte fraværende.
OVER DE SISTE tiårene har det imidlertid vært en økende tendens til å bruke heldekkende hijab (skaut som går over i fotsid kappe som et telt). Det har skjedd samtidig med framveksten av ekstremismen i Somalia.
I takt med sammenbruddet i Somalia har det vokst fram en islamsk bevegelse som mangler røtter i den tradisjonelle suffi-retningen som historisk har dominert Somalia. En del av denne bevegelsen er konservativ (og tildels reaksjonær), men sitter i landets internasjonalt anerkjente regjering. En annen del av denne bevegelsen, al-Shabaab, er fundmentalistisk, brutal og morderisk og har erklært sin tilslutning til al-Qaida. Deres tolkning av islam kan best illustreres med steiningen av en 13 år gammel jente for utukt. Hun var blitt voldtatt.
Islamiseringens lange arm griper fra Mogadishu og inn i barnehaver og barneskoler i Norge. Dette er en del av globaliseringen, og det er viktig å forstå dens grensesprengende karakter.
Det somaliske miljøet har en klanstruktur som gir mulighet til å utøve et enormt gruppepress. I en slik setting har reaksjonære og anti-integreringskrefter lett spill og det blir illusorisk å snakke om fri vilje når det gjelder hvordan man lever og opptrer som somalier i Norge. Den sosiale settingen bestemmer hva du gjør.
For somaliere som nå tvinger sine døtre til å gå med hijab handler det lite om å ta vare på en somalisk kultur, snarere om presset fra grupper innenfor det somaliske miljøet som ønsker å pådytte somaliere i Norge en livsform og stil som for kort tid siden representerte mindretallet i Somalia.
Mugaas tar hijaben ved hornene: den er et fremstøt for å islamisere jenter i norske skoler, helt på tvers av de verdier skolen og samfunnet står for. At Stoltenberg-regjeringen velger å overlate denne saken til lokale skoler og kommuner vitner om en ansvarsfraskrivelse uten sidestykke. Stoltenberg sier dermed at han ikke forstår noen ting av en av de viktigste verdikonfliktene i samtiden.
Det hører med til historien at Mugaas har vært medlem av Sikkerhetsrådets ekspertpanel om Somalia og har drevet hjelpearbeid i området.