av Melanie Phillips
Av alle de sakene offentligheten er opptatt av, er innvandringen muligens den mest eksplosive — og den det fortsatt fortelles fleste løgner om.
I løpet av den tiden Labour har sittet ved makten, har masseinnvandringen ganske enkelt endret Storbritannias utseende. Antall personer som har innvandret siden 1997, nærmer seg tre millioner.
Statsråder hevder at innvandringspolitikken hovedsakelig er blitt drevet for å bedre økonomien. De har alltid benektet at de egentlig endret landets etniske sammensetning med hensikt.
Vel, vi vet nå helt sikkert at det ikke er sant. Regjeringen iverksatte masseinnvandringen for å gjøre om Storbritannia til et multikulturelt samfunn — og de holdt dette viktige målet hemmelig for folket hvis stemmer de var ute etter.
Hva verre er, de gjorde dette vel vitende om at det var direkte i strid med velgernes ønske, og de avskrev deres bekymringer vedrørende innvandringer som rasistiske; og de fortiet offisielle advarsler om at innvandring i stor skala ville føre til betydelig økning i kriminaliteten.
Sannheten om denne skandalen ble først avslørt i oktober av Andrew Neather, en av Labours tidligere taleskrivere.
Han skrev at inntil det nye poengbaserte systemet for begrensning av fremmedarbeidere ble innført i 2008 — som en reaksjon på økende offentlig opprør — hadde regjeringens politikk i de åtte foregående årene vært å fremme masseinnvandringen.
Den «politiske drivkraften» bak denne politikken, skrev Neather, var «å gjøre Storbritannia virkelig multikulturelt» — og en en subsidiær motivasjon var «å gni mangfoldet inn i høyresiden, og gjøre deres argumenter utdaterte».
Men statsrådene gjorde store anstrengelser for å holde sine virkelige intensjoner hemmelige for offentligheten — ifølge Neather med en «paranoid» frykt for at disse ville lekke til massemedia — ettersom de visste at deres kjernevelgere i den hvite middelklassen ville reagere særdeles negativt.
En rapport om innvandringen fra et av regjeringens rådgivende organer som lå til grunn for en skjellsettende tale i år 2000 som kunngjorde en oppmykning i grensekontrollen, undergikk derfor omfattende redigering før den endelig ble offentliggjort — og regjeringens virkelige intensjoner om å gjøre om Storbritannia til et multikulturelt samfunn ble fjernet fra den endelige versjonen.
Etter å ha avslørt alt dette, forsøkte Neather å gå tilbake på sine utsagn ved å si at hans synspunkter hadde blitt forvrengt til det ugjenkjennelige av massemedia. Men det hadde de ikke.
Ikke desto mindre sa Jack Straw, som var innenriksminister på den tiden da innvandringspolitikken ble omgjort, at han hadde lest nyheter i pressen om Neathers kommentarer med vantro, siden de var «det stikk motsatte av sannheten».
Nå vet vi derimot at de virkelig var sanne. Vi vet dette kun fordi detaljer fra det rådgivende organets rapport som ble strøket ut i den endelige, offentliggjorte versjonen — akkurat som Neather sa — ble offentligheten til del takket være forespørsler med hjemmel i offentlighetsloven.
Pressgruppen MigrationWatch fikk fatt i et tidlig utkast som viste av regjeringens hensikt var å legge til rette for masseinnvandring for «samfunnsmessige formål» — med andre ord å skape et mer etnisk mangfoldig samfunn — og at denne formuleringen ble fjernet fra ikke mindre enn seks steder i den endelige versjonen, som ble offentliggjort omtrent tre måneder senere.
Av det som ble fjernet fra det som tilsynelatende er et annet tidlig utkast, har vi nå dessuten oppdaget at hensikten ikke bare var å iverksette denne masseinnvandringspolitikken uten det britiske folkets viten og vilje.
Det ble gjort vel vitende om at folket faktisk ønsket en reduksjon i innvandringen.
Vi har også funnet ut at enhver som gav uttrykk for bekymring, i ren forakt ble avskrevet som rasister — og det ble videre foreslått at statsrådene burde manipulere opinionen i den hensikt å forandre folks holdninger.
Nåvel, de har utvilsomt prøvd å gjøre det ved å klistre den avskyelige etiketten «rasist» på enhver som våger å gi en stemme til slike bekymringer.
Slik ble det fremtredende, anstendige parlamentsmedlemmet Frank Field fra Labour, svertet som rasist for å ha våget å foreslå at innvandringstakten burde reduseres.
For en bøllete arroganse. Den egentlige fordommen er utvilsomt det å tro at motstand mot masseinnvandring aldri kan baseres på rimelige innvendinger.
Konsekvensene av denne fordekte politikken er svimlende. Regjeringsmedlemmer satte seg fore å forandre landets kulturelle og etniske identitet i hemmelighet.
Den viktigste grunnen til at de gjorde dette, var at de hatet Storbritannia slik det var, et overveiende homogent samfunn med røtter i tusen års historie. Derfor gikk de i gang med å erstatte det med en helt ny form for multikulturelt samfunn — hvor et overveldende flertall av nykommerne kunne forventes å stemme på Labour.
De satte seg det mål å knuse det britiske folkets rett til å leve i et samfunn definert av felles historie, religion, lov, språk og tradisjon. De gikk inn for å utslette til evig tid hva det innebærer kulturelt å være britisk, og erstatte det med en annen «multikulturell» identitet.
Og de hadde dessuten den frekkhet å forkynne at det var rasistisk å være glad i eller stolt av den autentiske britiske identiteten, foruten å ville opprettholde og beskytte den.
Folks dypeste følelser for sitt land ble altså fordømt som trangsynthet, og for denne forbrytelsen skulle de straffes med masseinnvandring inntil de hadde forandret sine holdninger.
For et avskyelig maktmisbruk. Og selv nå benekter de at det var dette de gjorde. I går vrengte innvandringsminiter Phil Woolas ut av seg at det rådgivende organets rapport i sin tid ikke hadde blitt godkjent av regjeringsmedlemmene.
Men faktum er at masseinnvandringen virkelig fant sted. Det eneste statsrådene ikke hadde godkjent var at sannheten om deres intensjoner skulle bli avslørt for offentligheten.
Surrealistisk nok hevder Woolas også at regjeringen har redusert innvandringen.
Sannheten er at disse tidlige utkastene til det rådgivende organets rapport, har avstedkommet en av de største politiske skandalene i årene Labour har sittet ved makten. Ikke på noe tidspunkt gjorde Labour noen henvisninger til masseinnvandringspolitikken eller partiets ambisjoner om opprettelsen av et multikulturelt samfunn i sine programerklæringer i forbindelse med valg.
Det vi har blitt utsatt for er overlagt bedrageri av velgerne og alvorlig misbruk av demokratiet.
Man kan vanskelig tenke seg et mer dyptgripende misbruk av den demokratiske prosessen enn det å gå inn for å ødelegge en nasjons demografiske og kulturelle identitet ved hjelp av bevisst villedelse av menneskene i den nasjonen.
Parlamentsvalget er nå nært forestående. Og vi vet nå at Labour-politikerne i dypet av sine hjerter foraktelig ser på det store flertallet av folket, mange av dem deres egne velgere, som trangsynte rasister — bare fordi de ønsker å bo i et land hvis identitet de deler.
Det finnes neppe noen mer aktverdig sak det konservative partiet kan ta opp. Likevel er deres reaksjon dempet fordi de selv er livredde for å fremstå som rasister.
Desperasjonen som skyldes de største partienes vegring mot å ta opp denne saken, risikerer å skyve mange over i armene på det virkelig rasistiske British National Party.
Hvis det skjer vil ikke skylden bare ligge hos Labours ideologiske ondsinnethet og usannferdighet, men hefte ved hele den politiske klassens manglende ryggrad.
–
Denne artikkelen stod opprinnelig i Daily Mail den 24. februar 2010, og er oversatt av Christian Skaug.