Først ble søkelyset rettet mot Malmø: Det kom foruroligende rapporter om at jøder ikke kan gå trygt på gaten, og slett ikke vise at de er jøder. Svenske jøder forlater derfor Skåne og noen forlater Sverige for godt. Ordfører Ilmar Reepalus likegyldige uttalelser gjorde at Malmø også fikk internasjonal oppmerksomhet. Nå står Oslo for tur.
Tormod Strand leverte et stykke journalistikk i Lørdagsrevyen som kommer til å dirre lenge.
Det var ikke hans reportasje fra Malmø som var oppsiktsvekkende. Det som der kom frem, visste vi. Men rapportene fra Oslo var noe annet.
Først forteller en jødisk far om sin sønn som blir stoppet av muslimske unger og spurt om han er jødisk. Da de får bekreftende svar vil de dra han inn i skogen og henge ham. Gutten ble redd. Frykten tok ham. De måtte flytte til en annen bydel, men også der ble de innhentet av jødehetsen. – Synd ikke Hizbollah kunne kverke dere også, og lignende bemerkninger. Faren er redd sønnen har tatt skade for livet.
Men sterkest var vitnemålene fra tre lærere, som ikke tør stå frem:
Lærer 1, kvinne:
«Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler. “Det står i Koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. Jøder skal drepes hvis de kommer hit til denne skolen”, er det elever som sier. Å rose Hitler for det han gjorde med jødene er en annen gjenganger fra elever ved min skole. Det verste med dette er at jødehat er blitt helt legitimt i store elevgrupper med muslimsk bakgrunn.»Lærer 2, mann:
«Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder. “Angrepet på Tvillingtårnene i New York 11. september 2001 var det jødene som stod bak.” I min klasse er det slik at hvis noen sier de støtter terroisme, så er det noen som protesterer. Men hvis noen gir utrykk for jødehat, er det ingen som protesterer.»Lærer 3, kvinne:
«Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust. De fleste av disse ungene er født og vokst opp i Norge. Jeg synes det er sjokkerende at det går an å vokse opp i Norge med slike holdninger. »Lærer 4. mann.
«”Jævla jøde” er et mye brukt skjellsord i timene. Hadde jeg vært jøde ville jeg følt det veldig krenkende. Disse uttalelsene er et stort problem. »Lærerne NRK har snakket med har intrykk av at elevene i norsk skole får mange av sine holdninger via radio- og TV-sendinger via satellitt.
Det disse lærerne sier er at de muslimske elevene dominerer, herser og truer miiljøet på skolen. Når lærerne ikke tør å stå frem og vise ansikt i et så alvorlig tema som jødehat og hyllest av Hitler, så sier det noe om at utviklingen går i helt gal retning.
Man tenker uvikårlig på integreringsminister Audun Lysbakken som sier at integreringen går bra, det gjøres alt for mye ut av det negative. Skraper man litt i overflaten kommer det frem at jødehatet er allment akseptert, det samme er Holocaust-revisjonisme, og man går så langt som til å beundre Hitler. Er det norske lærere og rektorer som blir integrert andre veien, inn i muslimske miljøer?
Det har man kunnet ha mistanke om lenge.
Her snakker vi ikke om bagateller. Vi snakker om en av de mest følsomme tema i vestlig historie. Det vises ingen toleranse for nazistiske tilbøyeligheter ellers i befolkningen.
Hvor er Antirasistisk senter? Reagerer de utelukkende når nazismen kommer fra innfødte europeere? Er de blinde eller døve når nazismen kommer fra muslimer? Eller hva med fagforbund, verneombud, rektorer, Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet og Likestillings- og diskrimineringsombudet? Alle disse har som oppgave å påse at det ikke fremsettes hatefulle ytringer. Men gjelder hatet kun den ene veien?
I Sverige har det til nå vært det, i lovs form: Tidligere justitiekansler har sagt at hatbrott ikke gjelder mot svensker, skriver Sakine Madon i Expressen:
Fram till för två år sedan räknades inte hatbrott mellan minoritetsgrupper. Tror man att rasism inte finns bland invandrare är man rejält blåögd. Ändå låtsas många att det är så.
Tidigare justitiekansler försvarade att “hets mot svenskar” inte är grund för åtal då syftet med lagen var att skydda minoritetsgrupper. Men i många förorter är svenskar i minoritet. I Malmö är judar i minoritet, och i Södertälje är muslimer i minoritet.
Och varför skulle hat eller hot mot en människa som “hör till en viss grupp” – en minoritet eller majoritet – nödvändigtvis vara mindre eller mer allvarlig?
Sverige är ett annat land än åren efter andra världskriget. Inget folk har monopol på rasism. För muslimer i Södertälje eller för judar i Malmö är det ingen tröst att förövarna inte är blonda och blåögda.
Ingen av disse profesjonelle vaktbikkkjer og rapportører i Norge har sagt et pip om nazitendenser blant muslimsk ungdom. Jeg nekter å tro at det er fordi de aldri har hørt om det. Jeg tror det er fordi de ikke vil vite. Hvis de hører noe snur de blikket bort. Eller de lager storyer som forklarer det: med kulturbakgrunn, Gaza, utenforskap i Norge og tusen andre unnskyldninger.
Noen har begynt å forstå at dette kan bli farlig. Aftenpostens Harald Stanghelle bla. og flere vil melde seg på. Men hva har de gjort?
Det er ett år siden Gaza-opptøyene hvor “død over jødene” gjallet. Hvor ble det av debatten og den undersøkende journalistikken?
Tormod Strand skal ha stor takk.
Det hans korte reportasje forteller: skolene i Oslo har kapitulert over fremmedfiendtligheten. Antisemittisme er ekstrem fremmedfiendtlighet. Den er dekket av paragraf 135a. Når lærerne ikke tør stå frem er det fordi de vet at de ikke har ryggdekning ovenfra. Signalene helt fra toppen av regjeringen er: klar dere selv, og ikke kom på kant med muslimene.
Prisen er at lærerne ikke tør stå frem med ansiktet. Rollene er byttet om: det er lærerne som er redde for elevene. Det er jo logisk: de som får lov å utbre hat på skolen er farlige. Men det er det norske samfunn som lar dem få rom til å utfolde seg.
Dette er ikke noe de har med “hjemmefra”, dvs. fra opprinnelseslandet. Det er en av disse unnskyldningene man klynger seg til: det er norske musliimer, født og oppvokst i Norge vi snakker om.
Ønsket om å finne forklaringer er utbredt og påtrengende. Men akkurat når det gjelder manifest jødehat finnes ingen. Det er derfor vi ikke hører noe. Ingenting kompromitterer det flerkulturelle prosjektet mer enn jødehat. Det betyr fiasko og stryk. Det vet selvsagt Osmund Kaldheim som nylig hevdet at det var mediene som demoniserte muslimene. Derfor vil han aldri finne på å ta det opp.
Men så kommer det opp likevel, fordi noen journalister velger å gjøre en anstendig jobb.
Det har vært vanlig å klage over overfokusering og opphaussing når islam og muslimer har stått for mye og for lenge i fokus. Det gjorde man nå om hijab-debatten, og tidligere var det moralpolitiet på Grønland.
Denne gang må man være mer varsom. Jødehat er ikke noe man kan riste av seg på samme måte.
Men hva kan gjøres?
De falske løftene man har gitt muslimene bygger blant annet på at man ikke har formidlet hvilken sentral rolle Auschwitz og jødenes historie har i vestlig selvforståelse.
Det er pinlig når leder av Islamsk Råd, Sultan Shoaib, sier at han ikke er så opptatt av omfanget av jødehatet som å få stoppet det.
Selvfølgelig er omfanget viktig. Problemet er: hvordan bekjempe noe som er blitt en del av hverdagen? Jeg innbiller meg at jødehatet gjenfinnes i mange former og situasjoner. Ikke alle er like krasse og synes Hitler gjorde en god jobb. Men grunnholdningen, grunntemaet – å tillate seg å snakke på en bestemt måte om jøder, den er akseptert blant brede lag.
Det gjør det ytterst vanskelig å gjøre noe med det. Det er muslimenes måte å praktisere ytringsfrihet på. Jeg mener det ikke en gang ironisk. De sier det selv på ramme alvor: når dere kan spøke med og om Mohammed, hvorfor kan ikke vi fleipe om Holocaust?
Det er friheten på muslimsk. Det er blitt et faktum, en del av det nye fellesskap, Det Nye Vi. Ting blir ikke helt som Jonas Gahr Støre hadde tenkt seg.