Israel gjenåpner en synagoge i Øst-Jerusalem og Hamas innkaller til toppmøte i Damaskus og forkynner Vredens dag, for ikke å si Dommedag. Islamistene har ikke lykkes, vil ikke tilpasse seg normal gi- og ta-politikk, og for å holde beholde initiativet må de øke den destruktive spiralen. Religiøs konfrontasjon er det ultimate kortet.
Til de som tror at også Hamas, Iran og Hizbollah er rasjonelle aktører: De opererer etter helt andre kriterier, og det er denne mangel på pragmatisme, på tilknytning til den rasjonelle verden, som åpner for destruktive handlinger i stor skala.
Som Martin Indyk sa da han var i Oslo for en tid tilbake: Hvis Ahmadinejad ivaretar Irans interesser, er vi ikke redd. Men hvis han ønsker å fremskynde den 12. imams gjenkomst, er vi bekymret.
Appellen til en Vredens dag, fordi gjenåpningen av Hurva-synagogen angivelig skal være forberedelse til ødeleggelse av Al Aqsa-moskeen, minner om karikatur-striden. Også det var symbol-politikk: man tok en sak og blåste den opp til noe hysterisk. Det tok sin tid, og var helt avhengig av at styresmaktene i land som Syria og Egypt spilte med.
Hamas står svakere, men nettopp ved å blåse i den religiøse paranoide trompeten kan det tvinge religiøse ledere i Egypt og Saudi-Arabia til å slå følge. Hindringen for at de gjør det, er de nære bånd til Iran.
De intra-muslimske motsetninger legger bånd på eskaleringen.
Men islamistene har etter hvert fått en diaspora i Vesten, og den er lydhør for de mest fantastiske konspirasjonsteorier.
Derfor er det en forbindelse mellom protestene mot synagogen og rapportene om jødehat i Oslo-skolene.
Den globale umma benytter globale kommunikasjonsmidler, men den enheten det appelleres til er definert ut fra krig med den omliggende verden.
Derfor ser man etter saker som kan skape outrage. Spørsmålet om ytringsfrihet handler feks. om rett til å benekte Holocaust. Man påberoper seg ytringsfriheten på en destruktiv måte. Vestlige liberale vet ikke helt hvordan de skal reagere. For dem kom krigen brått på.
Andre definerer
Saken om jødehat i norske klasserom og trakassering og mobbing av jøder handler nettopp om frihet: det er muslimenes bruk av den frihet det norske samfunn tilbyr dem. De bruker den til hat og mobbing.
Hvis de blir satt på plass, vil de oppfatte det som et overgrep. De vil ikke forstå de demokratiske prinsippene om toleranse og frihet.
La-la-la-la
Den offisielle norske reaksjonen er rådvillhet. Heller ikke de offisielle norske har forstått hva det handler om. De tør ikke innse at det er friheten som går fløyten. Den friheten de selv er satt til å forvalte.
Derfor stanser debatten snart opp, og blir en halvkvedet vise. Ett skritt frem og to tilbake.
Igår tok Dagsnytt Atten opp Tormod Strands avsløringer. Strand forklarte at det var snakk om enda verre episoder enn det reportasjene viste. Men foreldrene orket ikke stå frem.
Man merket panikken hos statssekretær Lisbeth Rugtvedt som sa dette falt inn under den generelle mobbingen, og den skulle man ikke ha noe av. Her dukket fristelsen opp til å slå dette sammen med “mobingen” av muslimer. Den forklaringen ligger fristende nær: å forklare det med at en mobbet større minoritet mobber en mer utsatt mindre.
Da bevarer Rugtvedt og myndighetene feel-good-opplevelsen av utad å late som de tar saken på alvor, men på en måte som sørger for at den mures inn og ikke løper løpsk.
Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle rir mange hester og mye står på spill. Avisen har under hans ledelse vært organ for Det nye Vi og Stanghelle er smart nok til å vite at jødehatet er en torpedo under Arken.
Men han har selvsagt intet svar, annet enn å erkjenne et økende hat blant muslimer. Men han forklarer det med at dette jødehatet er noe de har med seg, og i muslimenes verden er dette “naturlig”. Hva man skulle gjøre med en slik “verden” sa han ikke noe om.
På spørsmål om det kunne være noen sammenheng mellom kritikk av Israel i mediene og det økende jødehatet, svarte Stanghelle bekreftende.
- Det kan det nok. Men vi kan ikkje unnlate å kritisere Israels okkupasjonspolitikk av den grunn, svarte han.
Til dette hadde Sara Azmeh Rasmussen noen kloke ord.
- Bak tilsynelatende legitim Israel-kritikk kan det skjule seg andre motiver.
Det er så riktig, og norske medier har her gått i spissen. Den helhjertede omfavnelsen av Mads Gilbert og Erik Fosse under Operation Cast Lead er det siste grelle eksemplet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjentok så sent som i januar, under besøket i Israel, at Gilbert og Fosse var det internasjonale samfunns øyne og ører. De rapporterte bare hva de så.
Hvis man kan slippe unna med slikt er det meste mulig. Norske medier har stilt seg bak denne versjonen. Da er det meste sagt.
Møter seg selv i døra
Norske myndigheter og norske medier møter mao seg selv i døra: de har selv gått inn på premisser som gjør det umulig å irrettesette og reversere muslimenes islamisering av ytringsfriheten.
Når man kjøper en løgn må man finne seg i å betale prisen.
Forståelsen for Hamas, palestinerne og fordømmelsen av Israel er derfor intimt forbundet med tapet av frihet på hjemmebane.