Av Jon Hustad, journalist og forfatter
Forblinda mann. Spørsmåla heng i lufta etter den fyrste episoden av Harald Eias Hjernevask: Korleis kan det ha seg at den såkalla kjønnsforskaren og predarwinsten Jørgen Lorentzen har ei stilling ved Universitetet i Oslo (UiO) – kvifor er han ikkje sparka? Kan den norske staten verkeleg finansiera det denne ideologisk forblinda mannen held på med?
Forskingsmetode er i grunnen nokså enkelt: Så fordomsfritt som råd skal vi søkja etter sanninga. Måten vi gjer det på, er gjennom å freista å få avkrefta våre eigne hypotesar. Det vi sit att med, presenterer vi i det offentlege romet. Men Lorentzen søkjer ikkje etter sanninga, han freistar ikkje å få avkrefta hypotesane sine, for Lorentzen veit. Han veit at kjønn er ein konstruksjon. Kvinne- og mannshjernen er frå naturen si side like. Og det som kjem frå den fremste forskingsnasjonen i verda, USA, er tant og fjas.
Fritt fram?
Eia på si side er «i en krisesituasjon, skilsmisse og greier». Det er difor han har laga Hjernevask, hevdar kjønnsforskaren både i NRK og i Dagbladet. Så langt har ingen leiar ved UiO rykt ut mot Lorentzen, korkje mot vitskapssynet hans eller psykologiseringa av Eia. Det skal vi ikkje tolka som at det er fritt fram å seia kva det skal vera for ein tilsett ved UiO.
Same kvelden som NRK gjorde Lorentzen til kjendis, var eg på seminar om den etter kvart mykje omtala Nedkvitne-saka. Jusprofessor og tidlegare rektor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, heldt førelesing om tingrettsdomen mot historieprofessor Arnved Nedkvitne, som er sparka frå stillinga si som mellomalderhistorikar ved UiO. Konklusjonen til Bernt var klår: Den norske forskarfellesskapen kan ikkje akseptera avgjerda til Oslo tingrett.
Inkompetent og smalspora
Nedkvitne sende e-brev etter e-brev. Styraren ved Historisk institutt var etter hans syn inkompetent, smalspora, trongsynt og prega av oppveksten sin på Oslo vest. Han kunne ikkje leva med ein slik leiar. Ho på si side kunne ikkje leva med at desse påstandane vart spreidde til ein vid krins av lesarar. Ho hevda at Nedkvitne var illojal og klaga til leiinga. Dekanus, rektor og direktør gav henne medhald. Gong etter gong fekk Nedkvitne refs, gong etter gong vart han innkalla til møte, og gong etter gong nekta Nedkvitne å tala med leiinga eller å akseptera refsane.
Søkja sanninga
Lojaliteten hans låg ikkje hjå leiinga ved UiO, hevda Nedkvitne, lojaliteten hans låg hjå sjølve universitetsidéen, hardt og brutalt å søkja sanninga. Slikt er ikkje lenger lov, seier Oslo tingrett. Nedkvitne hadde som det står i domen, brote «lojalitetsplikten» andsynes arbeidsgjevar. Vert domen ståande, sa Bernt, er ein uunngåeleg konsekvens at norsk forsking vert dårlegare. Kritikk, same kor hard og personleg han er, kan ikkje verta møtt med anna enn motargument.
Domen mot Nedkvitne fortel oss langt på veg kvifor norsk kjønnsforsking generelt, og Lorentzen spesielt, har fått halda på. Alle desse forskarane ved UiO som har hata og forakta den konstruktivistiske kjønnsforskinga, har gjort rett i å halda kjeft. Dei har visst at det finst visse ting som ein ikkje kan seia utan å få smaka pisken. Som universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe har sagt det til Dagens Næringsliv: «Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense.»
Lydige forskarar
Oppseiinga og domen mot Nedkvitne har stadfest at Bjørneboe har rett i påstandane sine. Staten skal ha lydige forskarar, like mykje som staten skal og vil ha forsking som seier at kjønn er ein konstruksjon og kan endrast ved politisk dekret, og det lyt både den norske forskarfellesskapen og dei tilsette ved UiO berre finna seg i.
Eller som det står i den såkalla Mannsmeldinga til Regjeringa: «Når departementet frå 2008 finansierer eit eige mannsforskingsprofessorat ved Universitetet i Oslo, er det for å støtte opp under forskinga som ei viktig drivkraft for endringar i mannsrolla framover.» Det er som vi ser, lenge sidan dei las til examen philosophicum i Kunnskapsdepartementet.
Leik med ord
Men er det så fårleg då? Kan ikkje desse kjønnskonstruktivistane få halda på? Nei, kjønnskonstruksjon er ikkje berre ein leik med ord. Forskinga deira får reelle konsekvensar for reelle menneske. Ein av pionerane innanfor kjønnsforskinga er den nyss avlidne amerikanske psykologen John Money, som var professor ved Johns Hopkins. Han vart verdskjend for visstnok å ha prova at kjønn var tillært og ikkje ervt.
Money fortalde at han i 1966 hadde endra det psykologiske kjønnet til ein liten gut, David Reimer, etter at ei omskjering hadde skadt kjønnsorganet hans, og at «jenta» som kirurgisk hadde fått fjerna penis og testiklar og vorte gjeven ein vagina, no levde eit lukkeleg liv. På basis av funna til Money vart det standard over store delar av verda å operera gutar som ved fødselen hadde misdaningar i kjønnsorgana om til jenter. Også i Noreg gjorde vi dette.
Den verkelege soga
I 1997 fortalde den amerikanske anatomen og biologen Milton Diamond, som hadde fått kontakt med Reimer, den verkelege soga. Då Reimer var 14, hadde han truga foreldra med å gjera sjølvmord om dei endå ein gong tvinga han til å møta Money. Heilt sidan han var sju, hadde han bede om å få sleppa å møta Money. Foreldra kom til at det var best at «jenta» fekk vita soga. Som 15-åring endra han namnet sitt frå Brenda til David og byrja ein omfemnande prosess med testosteronbehandling og plastisk kirurgi, mellom anna fekk han laga ny penis. Reimer gifte seg seinare og stilte opp i pressa og var med i ein BBC-dokumentar.
Men som 38-åring gav han opp og tok livet av seg. Forskarar har no dokumentert ei rad liknande historier; også i Noreg har personar som har gått gjennom det same som Reimer, teke livet sitt. Historia til Reimer er velkjend. Artiklane til Diamond om saka er av dei mest siterte i verdssoga. Dei burde sjølvsagt ha vore grunnpensum ved all norsk samfunnsvitskapleg grunnutdaning.
Halda munn
Indisia, for ikkje å seia prova, for at psykologisk kjønn i sterk grad er medfødt, er no så overveldande at til og med Lorentzen burde ha fått det med seg. Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, er lækjar og ein av Noregs mest internasjonalt siterte forskarar for arbeida sine om den menneskelege hjernen. Han veit alt dette som Lorentzen hevdar ikkje finst. Likevel har han så langt valt å halda munn og lata Lorentzen og kjønnsforskarane ved UiO tura fram som om Darwin aldri hadde eksistert.
I Tingretten sa leiinga ved Universitetet i Oslo at Nedkvitne var ein kompetent og dugande forskar og rettleiar. Likevel vart han sparka for langt mindre graverande utsegner enn dei Lorentzen har kome med om Eia. Lorentzen hevdar at evolusjonen stoggar ved halsen og talar rør, likevel får han halda på stillinga si som kjønnsforskar.
Lorentzens verd er flat.
Nokon får skubba han utfor kanten.
Jon Hustad er journalist i Dag og Tid. Artikkelen Ideologifabrikken ble først publisert i Aftenposten 7. mars 2010, og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.
Hustads øvrige artikler om Nedkvitne-saken kan leses her.
Jon Hustad har heller ikkje gjort leksa si.
Problemet med Lorentzen er at han har sett seg blind på ei side av saka.
Det er (iallfall) to grunnprinsipp ein kan "slå fast" om menneska; at vi er dyr, men OG at vi er sosiale.
Vi er det sosiale dyret, som ved hjelp av bevisstheita si "makes sense of what is and what to do",ei bevisstheit som heller ikkje opererer i vakuum, både med tanke på biologiske drifter, men også med omsyn til ytre strukturar reist rundt oss før vår tid som mogleg-gjer og umogleg-gjer : vi entrar ei scene, men teaterstykket har starta for lenge sidan!
Eg hugsar ikkje lengre kven av filosofane det var (Heidegger?), som opererte med omgrepa 'eksistensial' og 'eksistensiell'.
Det eksistensiale er grunnkategoriar som vert realisert. Det eksistensielle er måten det (under gitte omstende) vert realisert på.
Mennesket er kontigent; i ekstremvarianten; vi kan gjere dei vakraste og altruistiske handlingar, samstundes som vi er det i stand til det verst moglege, les: Holocaust.
Også kategorien "kjønn" er heller ikkje styrande i same grad, ei eller i same retning for alle!
Å innta eit reint biologisk perspektiv på eit menneske oppfostra i 'meir-kultur' er reduksjonistisk og platt.
Nett det paradokset som Eia postulerer (på bakgrunn av nettopp samfunnsvitenskapleg forskning) er sjølve beviset for at mennesket, også i "djupare" og "fastare" omgrep som kjønn, i si drift gjennom livet (ja, der "bevisstheita" også spelar ei rolle, eit omgrep som behavioristar tidleg såg på som ein dårleg språkleg metafor for sjel) og i utviklinga av aspirasjonar, draumar og sjølvforståing, let ytre omstende vere med "å styre/påvirke" sine valg. Nettopp det at vi er i eit land med utstrakt likestilling (ytre struktur) medfører (ifølgje Eia) endra verdiorienteringar for kvinnene; "tilbake" til tradisjonelle kvinneyrker m.a.o. Saka er sjølvsagt meir kompleks enn som so, eit faktum både Lorentzen OG Hustad overser.
Mennesket er ikkje enten-eller, men både-og! Dette er eit poeng Eia og biologane forstår, i det han nettopp trekk fram at biologane ikkje ser på saka enten-eller; og det er det få som gjer!
Det triste, men ikkje overraskande, er at Hustad mister dette poenget.
Meget bra Jon H.
Jeg ser meget positivt på denne utviklingen, så akkurat Harald Eias andre program. Kanskje er det flere unge journalister, studenter, som ser det jeg ser. De kan ta ned hele strukturen til 68erne, bare ved å kaste litt lys på trolla. Mange av oss vet (har visst i 40 år) at de er "con artists," og de regjerer akademia, pressen, skolen, barnehagene og mange andre institusjoner. Smarte ungdommer må spørre? Vil vi føre dette korrupte systemet videre eller skal vi eksponere det, og la folk med substans få slippe til. Før det er for seint. Ja, gi beskyttelse til de forskere og sannferdige personer vi har, som er utsatt for karakterdrap.
Så enkelt er det, min spådom er at NRK - ”as we speak” er under politisk press for å stoppe Eia, som de må se på som en løs kanon. Han kan faktisk avsløre hele systemet, via ARK. Mitt råd til Eia, ta for deg en serie sektorer, gjerne innvandring, og let etter beviselige ”facts.” Bli en norsk ”myth buster,” kanskje har vi en fremtid, det kan være for sent. Hvis du ikke avslører dem "forsker" på innvandring, islamsk kulturberielse og som også gir premisser for norsk politikk, som tar oss mot stupet.
Er det ikke ironisk at en komiker må fortelle sannheten. Det var derfor de hadde hoffnarrer, slik at du kunne fortelle sannheten på en humoristisk måte.
@Folkefiende: det stemmer. Heidegger hev bevisstheten ut av vinduet fordi Descartes' cogito var for uklart og operererte i stedet med såkalte strukturer som beskriver vår eksistens eller måte å være på: eksistensialene er selve grunnstrukturene, mens det eksisstensielle er det konkrete uttrykket eller den konkrete følelse. F.eks: eksistensialet "befiendlichkeit" eller "befientlighet", har med hvordan vi har det "Wie befinden Sie sich?" osv. og vi har selvsagt mange ulike måter å ha det på; trist, mutt, glad, irriterte osv. men uten eksistensialet ville vi ikke hatt disse konkrete, eller ontiske, som Heidegger kaller det, følelsene.
Mvh
Donald
Forskning på og debatt omkring bl.a. kjønn og kjønnsforskjeller er fundert i ideologi mer enn i vitenskap - enten man har det ene eller det andre ståsted. Dette er unektelig en blindvei som bare bidrar til å SEMENTERE holdninger. For min egen del har jeg inntatt det praktiske og pragmatiske standpunkt at det ikke er noe mål i seg selv å etterstrebe likhet og at det heller ikke er noe mål i seg selv å etterstrebe ulikhet.
JEG er av den overbevisning, av den tro og oppfatning, at av det vi mennesker bærer med oss av tilbøyeligheter, egenskaper og ferdigheter, er mye mer tillært enn hva som er gjengs å tro. Forklaringsmodeller som tyr til genetikk som svar på det meste hva angår menneskets vesen og uvesen betrakter jeg således som lite konstruktive og lite egnet til å ivareta menneskets iboende potensial.
Hva gårsdagens Harald Eia-program angår, synes jeg det ville ha vært på sin plass at programlederen hadde inntatt en like kritisk holdning til f. eks. den britiske studien på adoptivbarn. Det er tross alt en vesentlig forskjell på biologiske barn og adoptivbarn, nemlig den at de førstnevnte har vært knyttet til sine sosiale foreldre helt fra fødselen av. Et betimelig spørsmål til den britiske professoren ville således ha vært hvor gamle adoptivbarna i utvalget hans var da kontakten med de biologiske foreldrene ble brutt, og hvor gamle de var da kontakten med adoptivforeldrene ble etablert. De opplevelser et barn har i den aller første fasen av sitt liv er tross alt helt fundamentale for dets videre utvikling. I denne sammenheng kan jeg nevne noe jeg hørte fra forskerhold for ikke så lenge siden: Hva evne til å greie seg selv angår, må et menneskebarn bli 3 - 3 1/2 år gammelt før det relativt sett er på høyden med en nyfødt sjimpansebaby!
Jeg kan være enig med samfunnsforskerne hva angår menneskets evne til å tilpasse seg og forandre seg - at vårt vesen ikke er fastlåst gjennom genetikk. Men der hvor samfunnsvitenskapene blir brukt for å legitimere en tilpasning av menneskene og deres sinn til en ide om hvordan de BURDE være i henhold til en mer eller mindre politisert agenda, skilles våre veier. For meg er det ikke akseptabelt å redusere mennesker til objekter. Det er enkeltmennesket som må stå i sentrum. Det er mennesker som skaper samfunn, ikke samfunn som skaper mennesker.
Jeg synes at de som driver psykologisk forskning med en forståelse basert på genetikk, er mer sneversynte enn dem med et samfunnsfaglig perspektiv. Legger man seg langflat for genetikken, kan man jo bare gi opp. Da prisgir man seg ytre forhold og oppgir sin egen selvstendighet og evne til å utfordre seg selv på hva man kan og hva man IKKE kan få til her i verden. Det bemerkelsesverdige er jo også at den type konklusjoner man får fra forskere med ståsted innen biologi/genetikk når det gjelder psykologiske forhold, er hva som IKKE går an. Dette gjør jo ikke noe annet enn å sette begrensninger på vår virkelighetsforståelse - og vårt potensial.
Hva politisk agenda angår, så er ikke de som sverger til biologi/genetikk det spor bedre enn forskere innen samfunnsvitenskaper. De sistnevnte ønsker å forandre menneskene i samsvar med en ide om hvordan de "BURDE" være. For de naturvitenskapsbaserte er det tilsvarende snakk om å SEMENTERE de holdninger som konklusjonene deres gir grobunn for. Visse typer synspunkter vekker åpenbart ubehag også her. Som en illustrasjon på hva jeg mener, kan jeg trekke fram en kommentar fra aktor i lommemannen-saken som falt i går. Utgangspunktet var Thore Langfeldts behandling av folk med forstyrrelser på det seksuelle område - både generelt og for tiltalte spesielt. Langfeldt er en mann med solid kompetanse innen dette feltet, og han mente at utsiktene til bedring var gode. DET falt åpenbart aktor tungt for brystet, og han uttalte noe slikt som at "slike synspunkter er i strid med alminnelig oppfatning". Det er tydeligvis slik at enkelte menneskers gjøren og laden hva uhyrligheter angår blir FOR vanskelig å forholde seg til. D.v.s.: Det går greit å forholde seg til at de er "monstre", at de - i henhold til vitenskapen - alltid vil forbli det og med det rettferdiggjøre en behandling av dem som er deretter. Det som VIRKELIG er problematisk, er tanken på en gang i framtiden å måtte forholde seg til tidligere "monstre" som vanlige mennesker.
Jeg kan nevne enda et eksempel på hvor fastlåste og perspektivløse fagfolk med basis i naturvitenskaper kan være i utøvelsen av sitt virke. Historien er å finne i Alice Millers bok "Den forbudte viten" - "Das verbannte Wissen" på originalspråket. Dette er en bok som absolutt kan anbefales og bør være en tankevekker for noen hver. Miller er forøvrig utdannet psykoanalytiker, men har senere tatt avstand fra det tankegods som psykoanalysen representerer. Så til selve saken: En niårig autist ble plassert i fosterhjem hos en kvinne med spesielt gode kontaktskapende evner. Hun forstod guttens behov, gav ham adekvat respons - og han utviklet seg etter hvert til å bli normalt sunn og frisk sjelelig sett. Hvordan taklet så "ekspertene" på autisme dette, de som faktisk hadde gitt ham diagnosen? Revurderte de sin oppfatning av hva autisme faktisk er? Å, nei! Problemet ble "løst" elegant på den måten at man konkluderte med at det ikke kunne ha vært autisme allikevel. For autisme var jo en nevrofysiologisk lidelse som ikke kunne kureres! Selv ikke en konkret erfaring som gikk på tvers av den vedtatte vitenskapelige "sannhet" kunne bibringe de faglig ansvarlige ny innsikt. For dem var "sannheten" viktigere enn sannheten.
Siden jeg nå først har brakt fram Alice Miller; i ovennevnte bok har hun gitt to av kapitlene MEGET talende titler som kan være beskrivende langt utover det som boken hennes omhandler. Titlene er som følger:
* Teorier som skjold
* Som om man ville vite
Et kronargument fra naturvitenskapelig hold er naturvitenskapenes eksakthet. Men hvor eksakte er de nå egentlig - såvel i sitt fundament som i sine konklusjoner?? Selv matematikken, som "det mest eksakte av det eksakte" bygger på forutsetninger som ikke kan bevises - som, vi bare intuitivt kan anta er riktige.
Når jeg har valgt det utgangspunktet jeg har, er det først og fremst fordi jeg TROR på det. ALT koker ned til tro når det kommer til stykket... Og det jeg har tro på, er det å se muligheter, ikke begrensninger. Hva som "ikke går an" er jeg således mindre opptatt av. Noen vil her kanskje være fristet til å spørre om jeg mener det går an å lære seg teknikker eller annet som gjør at man høyst sannsynlig vil kunne overleve hvis man kaster seg foran toget, hopper ut fra Trollveggen uten fallskjerm e.l. Da vil jeg svare, om ikke annet så for å illustrere min innstilling; det er mulig at det går an, men så langt har uansett ikke JEG kommet at jeg har funnet ut hvordan, og jeg akter således heller ikke å utfordre i praksis de rådende forestillinger som hersker om slikt :-) .
For atter en gang å begrunne at mitt ståsted ikke er ideologisk, men pragmatisk; jeg har ikke noe ønske om å forandre mennesker i samsvar med et bilde eller en forestilling som er min egen. Hver og en må realisere seg selv innenfor rammen av sitt potensial. Respekten for ethvert menneskes subjektive vesen er det helt grunnleggende. I det å mene, ha tro på at man kan få til noe, gjøre endringer i og med seg selv ligger iallfall MULIGHETEN til å lykkes. Om man IKKE lykkes, har man iallfall gjort et forsøk. Og man trenger jo ikke av den grunn tape troen på at det er mulig heller. For det å ha mislykkes, er jo ikke noe bevis for at det man har forsøkt, er umulig. Hvis man derimot som et utgangspunkt inntar som et prinsipielt standpunkt at noe IKKE går an, er man dømt til å tape. Man vil få bekreftelsen på at man "hadde rett".
Jeg kan mene noe, men har ingen hang til misjonering. Om jeg eksempelvis skulle mene at det er mulig for homofile å endre legning og bli heterofile, er det ikke fordi jeg ikke kan tåle at folk er homofile, men et rent prinsipielt standpunkt. Folk må være homofile så mye de vil for meg. (Det er først når homokamp ikke lenger er et spørsmål om retten til å leve som homofile, men som heterofile at JEG steiler.)
Til sist vil jeg bare få slutte meg til den kommentaren psykologen kom med på tampen av Harald Eias program i går og som gikk på at de som ønsker å få barn som de kan forme slik de selv ønsker, bør skaffe seg en hund i stedet.
Det gamle jeg:
Kunne du for lesbarhetens skyld dele inn dine lengre avhandlinger i avsnitt?
Mvh
Donald
@Donald:
Tas til etterretning! Jeg ser selvfølgelig poenget.
Definitivt ikke det verste man kan bli kritisert for. Og definitivt ikke det vanskeligste ønsket å etterkomme :-) .
1. "Et kronargument fra naturvitenskapelig hold er naturvitenskapenes eksakthet. Men hvor eksakte er de nå egentlig - såvel i sitt fundament som i sine konklusjoner?? "
Langt bedre enn noe som helst annet vi vet om. Og det er DET som er relevant, snarere enn fantasi-eksakthet.
2. "Selv matematikken, som "det mest eksakte av det eksakte" bygger på forutsetninger som ikke kan bevises - som, vi bare intuitivt kan anta er riktige.
"
Hæ?
Matematikk dreier seg ikke om Sannheten, men er en samling av logiske spill, der vi selger velger ut til å begynne med våre aksiomer og logisk slutningsstruktur.
Reglene bør helst være like krystallklare der som for eksempel i whist, poker eller fotball, slik at den kompetente dommer kan avgjøre hvorvidt en hvilken som helst oppstått situasjon/hanmdlingsfølge er GYLDIG innenfor spillets rammer.
Til Det Gamle Jeg:
Det er vel ingen som mener at det kun er genetiske faktorer som bestemmer hvordan mennesker er, aller minst genforskere selv, mens Eias program om kjønnsforskere viste vel at det er DE som sliter med å akseptere at deres fagfelt ikke er enerådende?
Eia selv har jo sagt utallige ganger at han ikke mener at det kun er genetiske svar, men allikevel er det den kritikken han får hele tiden.
Om Reform 94 baserer seg på forskning om at alle er genetisk like når det gjelder interresser og intelligens og endrer håndtverkerfagene på videregående til å inneholde mer teori for å oppmuntre elevene til å ta høyere utdannelse, bare for å se at flere faller ut av skolen fordi de har mest lyst til å jobbe med hendene sine og ikke med ligninger, så er jo dette et problematisk resultat av ideologisk fundert forskning?
Og selvfølgelig er ikke naturvitenskapen satt sammen av uangripelige sannheter, men er det ikke litt _vel_ relativistisk å hevde at man ikke engang kan bevise at matematikk har noe for seg?
Selv er jeg jo ikke engang sikker på om andre mennesker faktisk eksisterer utenfor min sanseverden, men jeg har valgt å anta at de gjør det siden det virker som den mest _sannsynlige_ teorien.
Selv om ingenting kan "bevises" så gjør ikke det alle ideer til like sannsynlige, det er vi nok enige om.
Ditt eksempel med Trollveggen viser jo også at heller ikke du mener at alle teorier er like godt funderte.
Du ville ikke kastet deg utfor Trollveggen uten fallskjerm om det skulle komme en ide om at mennesket kan fly om man bare vil det nok, og det er vel egentlig der denne debatten munner ut.
Det er jo hyggelig og positivt at du har dine holdninger til vitenskap fordi du "syns det er best om det er sånn det er", men det sier bare noe om ditt personlige forhold til vitenskap, og ingenting om kjønnsforskning er mer korrekt enn biologi.
At man ikke skal bruke biologien til en tvangstrøye er jeg enig i, men å se helt bort fra den av ideologisk årsaker ville være en grov feil.
Det Gamle Jeg:
Her var det mye rart.
Naturen utvikler seg ,uavhengig av menneskene,etter noe vi,menneskene, prøver å finne ut av:Hvordan? og Hvorfor?De svarene vi finner,når de synes å være omforent brukbare,som forklaringer,kalles Naturlover.Lovene er beskrivelser,ikke årsaker.Lovene er våre forsøksvise svar.
Problemet med Ideologene er at de blander ER og Bør.Det er det også mange andre som gjør.Særlig når det er noe vi ikke synes om ,og vil forandre.
Det som er spesielt for de personer som Eia avkler er at de nekter å høre på andre forklaringer enn sine egne.De benytter sine posisjoner og sin makt til å undertrykke fakta som kunne så tvil om deres egne forutinntatte konklusjoner og forklaringer.Dette er ikke bare uvitenskapelig,det er antivitenskapelig.
I Eias andre programavsnitt,om arv og miljø,undres det over hva som gjør at noen notorisk skaffer seg bedre skoleresultater enn andre.På dette feltet er blandingen av Er og Bør i et idelogisk sammensurium endeløs i ettrekrigsnorge.Selvfølgelig er det dumt å ikke la kloke hoder fra hjem der foreldrene ikke har lang utdanning få sjansen.Men det oppnår man jo ikke ved å la alle,skoleflinke som mindre sådanne,sitte i den samme skoleklasse med det samme pensum, i et forsøk på å vise at alle egentlig er like(flinke).
Alle skal få sjansen,men ikke den samme utdannelsen.OG-man visste bedre i gamle Norge(også)for ikke så lenge siden:
I mellomkrigstiden fikk barn av mindre bemidlede,og av ikke høyt utdannede foreldre, sjansen,på Landsgymnaset.Det var de flinkeste som fikk sjansen,og man fant dem.
I etterkrigstiden undersøkte man elevers skolemodenhet.De som løste visse koder fikk begynne 1 år før skolepliktig alder.Det var såpass mange,og registrene er sikkert gode nok til å sjekke om man traff:Fikk disse barna bedre skoleresultater enn andre?Antakelig vil du ikke få svar på et slikt spørsmål,evt.nei til forkningsmidler til å sjekke.(Eller:De vet at det ble slik,de fant dem,også her.Men ,for at vi ikke skal tråkke mere i slike sirkler,finnes en (bort)forklaring om at de ble sosialt mistilpassede.Fordi de var blandt andre enn jevnaldrende.)
Målet for norsk videregående skole er at hele årskullet skal være russ samtidig.Dersom -eller heller når-dette ikke går helt bra,får vi enda mer Ideologisk styrt ønsketenkning.
Ønsker er bra,men ikke dårlige eventyr.
@arildnordby:
Mitt poeng har aldri vært å diskreditere vitenskapene for diskrediteringens egen skyld og erstatte dem med ønsketenkning av den ene eller den annen sort. For meg er hovedanliggendet at man i ENHVER sammenheng bør ha en åpning for tvil. For nettopp deri ligger kimen til ny forståelse og innsikt. Lukker man denne døren, kan det godt være at man når et endelig mål. Dette målet heter i så fall definitiv stagnasjon.
Hva matematikk angår, så er det nettopp grunnsetningene, aksiomene jeg snakker om. Vi kan postulere at noe er slik eller slik og gjennom ERFARING teste om hypotesene har noe for seg eller ikke. Men altså ikke bevise dem etter de strenge krav til bevisførsel som matematikken stiller når noe skal utledes med bakgrunn i de samme grunnsetningene.
At 2+2=4 er et eksempel på hva jeg mener når jeg skriver om ting vi intuitivt aksepterer som kjensgjerninger. Man kan ikke føre noe matematisk bevis for riktigheten av dette. Og dette er ikke bare noe JEG har funnet på - selv om jeg kunne ha vært troende til det :-). Jeg er blitt fortalt det av mine matematikklærere opp gjennom årene.
At den korteste vei mellom to punkter er en rett linje, er en annen ikke beviselig grunnsetning innen matematikken. Lett å akseptere intuitivt innenfor en dagligdags virkelighetsforståelse. Men noe man med god grunn må stille et og annet spørsmål ved stilt overfor Einsteins teorier om bl.a. krumme rom.
I det hele tatt: Hvis Einstein skulle ha akseptert Newtons vitenskapelige teorier som endelige og altomfattende, ville han ikke ha fått utrettet mye.
Og hva matematikk forøvrig angår, så HAR det vært forsøkt utviklet alternative matematiske systemer - med iboende sammenhenger og konklusjoner- basert på helt andre forutsetninger enn de vante.
Jeg merker meg at også DU mener matematikk ikke dreier seg om sannheten med stor S. Men nettopp dette kan være lett å glemme når matematikken anvendes som verktøy i andre sammenhenger.
@eivind68.myopenid.com
Sitat: "Om Reform 94 baserer seg på forskning om at alle er genetisk like når det gjelder interresser og intelligens og endrer håndtverkerfagene på videregående til å inneholde mer teori for å oppmuntre elevene til å ta høyere utdannelse, bare for å se at flere faller ut av skolen fordi de har mest lyst til å jobbe med hendene sine og ikke med ligninger, så er jo dette et problematisk resultat av ideologisk fundert forskning?"
Kunne ikke ha vært mer enig! Her bommer samfunnsvitenskapene ved å ha som et mål i seg selv at alle "skal" være like. Men genetisk/biologisk forskning bommer ideologisk sett like mye ved å postulere at det "skal" være forskjeller.
Min grunninnstilling er altså den at mer er tillært enn hva vi vanligvis tror. Om det ikke finnes erfaringsmessig vitenskapelig belegg for å kunne fremme en slik påstand, betyr jo ikke DET at påstanden kategorisk kan avvises. Det kan jo rett og slett være at metoder anvendt for å forsøke å verifisere den rett og slett ikke har vært gode nok. Det kan jo OGSÅ være noe med kognitive BEGRENSNINGER hos dem som forsker, som gjør at deres konklusjoner blir som de blir.
Uansett; vitenskaper må aldri brukes til å "forme mennesker i sitt bilde", bare til å optimalisere deres potensial.
Sitat: "Og selvfølgelig er ikke naturvitenskapen satt sammen av uangripelige sannheter, men er det ikke litt _vel_ relativistisk å hevde at man ikke engang kan bevise at matematikk har noe for seg?"
At jeg skulle ha påstått at matematikk ikke har noe for seg, er selvfølgelig å overdrive - noe du sikkert er enig i når det kommer til stykket :-) . Som det framgår av min forrige kommentar til arildnordby, er det mitt anliggende å stille spørsmål ved det man tenderer til å ta for gitt. Å stille spørsmål innebærer ikke at man forkaster det man stiller spørsmål ved - bare at man får et litt bredere perspektiv på ting.
Sitat: "Selv er jeg jo ikke engang sikker på om andre mennesker faktisk eksisterer utenfor min sanseverden, men jeg har valgt å anta at de gjør det siden det virker som den mest _sannsynlige_ teorien."
Utmerket!! At filosofi og pragmatisme går hånd i hånd er "the perfect blend".
Sitat: "Det er jo hyggelig og positivt at du har dine holdninger til vitenskap fordi du "syns det er best om det er sånn det er",...."
En til de grader grov forenkling! Hvis noen tror at mine standpunkter er fundert på ren bekvemmelighetstenkning og er blitt til ved minste motstands vei, så tar de skammelig feil. Det koker ned til hva slags erfaringer man har gjort her i livet. Og har man gjort erfaringer som ikke har latt seg forene med gjengs tankegang - det være seg innenfor vitenskap såvel som i vanlig hverdagsliv; da har man TO grunnleggende valg: Enten BENEKTE sine erfaringer og søke konformitet - med de problemer DET vil medføre for en senere i livet. Eller man kan søke å utvide sin bevissthet og sin innsikt til et nivå hvor ens erfaringer kan få en plass - på godt og vondt, kan forstås, bearbeides og være til å leve med. Sistnevnte alternativ er utvilsomt å foretrekke, men det er snakk om en krevende prosess - ikke minst fordi man må gi avkall på så mye av det man tidligere har lært og trodd på. Konformitetslinjen er nok dessverre den mest valgte.
"I was alone, I took a ride,
I didn't know what I would find there.
Another road where maybe I
Could see another kind of mind there."
(Fra "Got to get you into my life", Lennon/McCartney 1966)
@ARVEVOLDEN
Det er menneskene som står i sentrum i sitt eget univers. Vi kan ikke og skal ikke redusere oss selv til objekter for vitenskapelig forskning. JEG nekter å bøye av for hva vitenskapen forteller meg at jeg kan få til eller IKKE få til. Jeg har uansett aldri blitt forsket på i så henseende.
Du skal ha all mulig kredit for din ydmykhet hva angår forholdet til det vi kaller naturlover. Du favner noe vesentlig når du omtaler dem som beskrivelser og forsøksvise svar. Hvis alle naturvitenskapsfolk hadde anlagt et slikt perspektiv på sitt virke, kunne mye dårskap ha blitt luket ut før den kom så langt som til å bli kledd i vitenskapens gevanter...
Jeg vil også betone empirien når det gjelder naturlovene - selv om det ligger implisitt i det du skriver. Og det er viktig å ha klart for seg det aspekt som går nettopp på at naturlovene er satt opp med bakgrunn i erfaring. Dermed er det på sin plass at man er seg bevisst det filosofiske aspekt at naturlovene egentlig IKKE kan brukes til å utlede hva som vil skje i framtiden. Hvis jeg holder en ball i hånden som jeg slipper, kan strengt tatt ikke naturlovene brukes som noe bevis for hva som vil skje hvis jeg slipper den. Det eneste naturlovene sier noe om, er hva som har skjedd i lignende forsøk tidligere. At JEG ikke ville sette penger på at ballen IKKE faller til jorden, er en helt annen sak. Igjen: Filosofi og pragmatisme går utmerket side om side.
Hva vitenskaper og deres pålitelighet angår; den subjektive, menneskelige faktor vil jo alltid være til stede. Sansene er vesentlige, likeledes evne til å bearbeide og fortolke observasjoner og data og til å konkludere. Å kjenne sin begrensning både som menneske og forsker er viktig. En norsk hjerneforsker jeg ikke husker navnet på, uttalte for en tid siden at han trodde vi aldri ville komme dithen at menneskets hjerne fullt ut ville bli i stand til å forstå seg selv. Et slikt perspektiv inngir tillit. Det viser først og fremst ydmykhet. Det viser også et åpent sinn i forhold til det at naturvitenskapene kanskje ikke kan forklare alt her i verden.
Hjerneforskning er i det hele tatt interessant - og jeg ser for meg nettopp hjerneforskningen som en møteplass for naturvitenskapelig og humanistisk/psykologisk tilnærming til mennesket. Per Andersen er en hjerneforsker jeg har hatt stor glede av å høre på. Han var mange ganger gjest i ulike radioprogrammer tidligere. Det er lenge siden sist jeg hørte noe til ham, og han jeg refererte til ovenfor, var en annen.
Jeg ble fristet til å komme med enda en kommentar direkte til Harald Eias siste program. Det ble gjort et nummer ut av datterens hang til å drive med turn - noe foreldrene angivelig ikke hadde medvirket aktivt til utover det å kjøpe en gummimatte. På dette grunnlaget stilte Eia seg spørsmål om hva opphavet kunne være til datterens interesser og evner på området.
For det første: Datterens kroppslige utfoldelse ble fortolket og gjenkjent som et talent. Gjennom dette har hun fått en positiv tilbakemelding fra foreldrene på sin gjøren og laden som gir henne en grunnleggende trygghet til å kunne utvikle seg videre. Sett at turntalentet aldri ville ha blitt oppfattet av omgivelsene som noe annet enn et irritasjonsmoment. "Nå må du holde deg rolig, nå må du ikke vimse så fælt, nå må du lære deg å sitte stille!" Ville det som like mye var et turntalent DA ha hatt noen vekstvilkår?? Neppe!
Kanskje burde Eia ha vært seg bevisst nettopp gjenkjennelsesmomentet - og på dette grunnlaget også ha stilt seg spørsmålet om det var evner hos sine barn han i realiteten var med på å ødelegge nettopp ved IKKE å kjenne dem igjen.
Fra et talent begynner å utvikle seg - av den ene eller den andre årsak, hadde jeg nær sagt :-) - og til talentet manifesterer seg på en måte som omgivelsene kan kjenne igjen, skjer det mye som vi ikke vet noe om. For å ta et helt ordinært eksempel: Språkutvikling er ikke noe som begynner i det et barn sier sitt første ord.
1. "At 2+2=4 er et eksempel på hva jeg mener når jeg skriver om ting vi intuitivt aksepterer som kjensgjerninger."
Du kanskje, ikke folk med matematikk som spesialfelt.
2. "Man kan ikke føre noe matematisk bevis for riktigheten av dette."
Selvsagt kan man det!
Bare en liten filosofisk bemerkning: "Filosofi og pragmatisme går utmerket side om side"
Nei, de gjør ikke det: i pragmatismen er hva som holdes for sant hva som fungerer, men for å finne ut hva som fungerer må man nettopp først forholde seg til sannheten. E=Mc2 blir ikke E = Mc3 fordi vi mener at dette "fungerer". "Folkemord" blir ikke sant eller riktig selvom det fører til fred.
For den amerikanske pragmatismens fedre, Pierce, James og i nyere tid Rorty,ble metoden, og ikke selve resultatene sannheten. Dette fører rett over i relativismen hvor alt er like sant, sunt, skjønt, godt og riktig.
Mvh
Donald
@Donald
Mitt hovedpoeng er at filosofisk tankegods ikke har noen praktisk nytteverdi med mindre man samtidig evner å beholde bakkekontakten. Samtidig kan begrensningene gitt av de rammer man rent umiddelbart kan "se" på "bakkenivå" lett oppleves som hemmende. Kall det gjerne dualisme...
Å kunne forene det som springer ut av ens hjerte, med filosofisk, religiøst og vitenskapelig tankegods er av det gode. DET vokser man på som menneske. Å bruke nevnte tankegods som en teoretisk konstruert overbygning for å holde på plass en indre virkelighet man ellers ikke helt greier å finne ut av - som kanskje ens familie eller kultur ikke TILLATER en å finne ut av, og dermed til å forklare seg selv med bakgrunn i noe utenfor seg selv er IKKE av det gode.
Det gamle jeg: vis oss de filosofer som ikke har bakkerkontakt. Om noen har bakkekontakt er det filosofene.
Hvor mange filosofer kjenner du som ikke har bakkekontakt? Gi oss ett eksempel på "mangel-på-bakke-kontakt-filosofi".
Mvh
Donald
@Donald
Hva filosofer og mangel på bakkekontakt angår, så kjenner jeg iallfall EN personlig. Nettopp derfor ser jeg ingen grunn til å navngi ham. Det er forøvrig ikke snakk om noen NÆR bekjent. Men inntrykket stadfestes av folk som kjenner ham bedre enn jeg.
Nå var det ikke primært "kanoniserte" filosofer jeg hadde i tankene i mitt forrige innlegg, men "disipler" som adopterer tankegods utviklet av andre.
Jeg refererte i mitt første bidrag på denne tråden - det uten avsnitt :-) - til Alice Millers bok "Den forbudte viten". DET er et verk jeg kan anbefale også hva angår det å rive filosofer ned fra pidestallen.
På den bakgrunn at du i dette ditt siste innlegg skriver så kategorisk at filosofer har bakkekontakt, har jeg problemer med å forstå motivasjonen for ditt første - med mindre du anser ordkløveri for å være et mål i seg selv.
Det gamle jeg: da tror jeg du blander filosofi med dogmatikk, som jo er noe helt annet. Når jeg hører begrepet "filosofi", tenker jeg fagfilosofi og ikke folks private tanker om hvilke sokker de burde tatt på seg før toget kjørte seg fast i snøfokka på Finse.
Donald
Først og fremst må eg starte mitt bidrag med å annerkjenne mine eigne manglande forutsetningar for å delta; lite matte-kunnskapar, og ikkje store (om enn større) vitenskapsfilosofiske forutsetningar, og ber om oppklarande, ikkje fordømmende svar!:)
Men; ang. 1+1=2, so var det vel Russell i sin Principia som (nærmast som Kant) fekk i oppdrag å berge deler av si samtids forutsetningar frå relativistiske/skeptiske straumningar. Etter hans konklusjonar kjenner eg berre kort til Wittgensteins kritikkar av denne, som (om eg hugsar rett) hadde ein pragmatisk breiside..
Men igjen; det er ei tid sidan ca.1940!
Kor vitenskapen står plassert no veit eg ikkje...
(sjølv om ein må gå ut i frå at sanninga med stor S er utanfor rekkevidde fortsatt, gitt våre vitenskapsteoretiske forutsetnadar (induksjons- og deduksjonsproblematikk, mennesket og våre sansars status etc.).
Om eg hugsar rett var det også ikkje dei store utslaga (om enn signifikante) i det dei måla Einsteins mot Newtons teori, for å teste dei mot kvarandre, om enn dei praktiske konsekvensane har vore formidable av dette paradigmatiske skifte.
Og nettopp tanken på paradigme-skifte, om enn det verkar vanskelegare i praksis enn postulert, so er vi likevel attende til vitenskapens utgangspunkt, der testing og falsifikasjon er dens adelsmerke, ikkje dens evne til å slå fast ein gong for alle ein proposisjons universelle sanning, snarare dens forhold til andre utsagn innanfor eit gitt paradigme.
Aller mest interessant er, synest eg, Donalds kritikk av det pragmatiske, der han i sin argumentasjon går frå det faktiske til det normative i eksemplane han trekk fram på pragmatismen sine vanskar. Dette er ikkje eit eksempel på, eller eit angrep på Donald for, argumentativ feilslutning, men ei reint deskriptiv påpeiking av eksempla han skisserer som grunnlag for å trekke fram pragmatismens vanskar og manglar - som sjølvsagt eksisterar!.
For nettopp i det normative må ein vel kunne seie at visse pragmatiske forutsetnadar ligg føre, jmfr menneskerettane som non-sense på stylter iflg. Bentham.
Gitt dei fleste sin avvising av eit endeleg prinsipp/første beveger/Gud er det rart om ein skal kunne postulere den slags sanningar om eit vesen som vitterleg må ha tatt steget frå jungelen.
Sjølv om det vissnok(meinar eg å huske at nokon iallfall påstod(!) rundt 2001 når eg studerte etikk) at menneska generelt deler ein del moralske "lover" til felles, om enn lover som fungerar bedre i nærheit(i.e "du skal ikkje knivstikke") samanlikna med relasjonar mediert av teknologi som kan auke avstanden (i.e "du skal ikkje trykke på knappen som sender langdistanse-rakettar), so kan dette også linkast til det sosiale i tospann med det evolusjonære.
Ein nærmar seg vissnok også at ein kan tale om det kontektuelle sitt innspel på det hittil perseperte "heile feltet" "det genetiske", som vissnok må anskuest i samband med, og ved sidan av, det epi-genetiske, som gjer at biologi vs kultur får nytt innhald.
Og for å ta sirkelen tilbake: det er latterlig at Hustad & andre er so knallharde med omsyn til det konstruktivistiske/diskursive/performative, og taler som om det er eit paradigme som er einheitleg og uutfordra, jmfr R.Hagen som anser det diskursive som ein lingvistisk trussel for det ein kalle fagfeltet sosiologi (eller diskursen sosiologi?). Desse perspektiva er kritiserte, omdiskuterte og ikkje i nærheita av å vere paradigmatiske i den forstand strukturfunksjonalismen ein gong var (og som laaangt ifrå er det no, sjølv om Alexander skisserer ein ny teori no som i ein viss forstand vissnok er både eit brudd og som samtidig signaliserer kontinuasjon med omsyn til ny-funksjonalismen).
Både trusselen om, og stadfestinga av samfunnsvitenskapens død er betydleg overdriven.
Men so har no Hustad iallfall ei unnskyldning i at han mest var opptatt av Lorentzen, ikkje av verken det postmoderne eller det samfunnsvitenskaplege per se for den saks skyld, sjølv om han sauser det heile saman. Nei, denne gongen skal han unnskyldast for det han til vanleg bør bli anklaga for; nemlig at han er mest opptatt av mannen og ikkje ballen!
Forøvrig, sjølv om eg ofte har vore uenig med både "Det Gamle Jeg" og "donald", so synest eg ofte det kan vere interessant å lese det dykk skriv! Men eg føretrekk dykk begge når dykk ikkje har piggane ute!
Og ja; eg kan ofte anklagast for det same. Eg gløymer tidvis det buddhistiske proverb "don't cherish opinions"; unngå 'mind-identification', som vert ei kjelde til aggresjon og frustrasjon - og slik lidelse:)