Hans Rustad

I Sorels Hovedværk Réflexions sur la violence citeres disse Ord af Renan: “En umaadelig moralsk og maaske ogsaa intellektuel Nedgang vil blive Resultatet den Dag, Religionen forsvinder fra Verden. Vi kan undvære Religionen, fordi andre har den for os. De, der ikke tror, føres med af den mere eller mindre troende Masse. Men den Dag Masserne ikke længere føler Begejstring (élan), vil selv de modige gaa til Angreb med slappe Knæ. Det er det sublimes Forsvinden, Renan og med ham Sorel frygter. I det moderne Samfund betragter Sorel – og denne Vurdering overtages helt av Fascismen og Nazismen – Bourgeoisiet som fortabt, det har ikke Overbevisning til at forsvare sine Rettigheder, det er fejgt og karakterløst, det vil ikke slaas for sine Privilegier, men hellere gøre Indrømmelse paa Indrømmelse. “Det sublime er død i Bourgeoisiet, som derfor er dømt til ikke længere at have nogen Moral”. Det er “dømt til Døden”.

Nic. Blædel Forbrydelse og Dumhed. (1946)

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • admort

    Det sublime, dvs. det opphøyedes dimensjon, er borte, og dermed forsvinner også moralen. Hvorfor? Fordi moralen mister sin styrende kraft over individet når regelen eller påbudet ikke lenger er forankret i, henter sin legitimasjon fra, en høyere virkelighetsdimensjon. Først blir moralen relativisert, og når relativiseringen får pågå lenge nok, vil den ende opp med å tilintetgjøre seg selv. Dette fordi mennesket er et moralsk vesen, hvilket vil si å være et transcendent, overskridende vesen. Å tilintetgjøre moralen er derfor å tilintetgjøre mennesket, noe vi ser mange eksempler på i nyere kunst hvor ideen om mennesket fornedres på det groveste under påskudd av å fremme en slags dypere erkjennelse. Men hvilken erkjennelse er dette, annet enn erkjennelsen av at mennesket har mistet sin moral og er dødsdømt?

    Betyr så det at religionen må gjeninnføres i samfunnet? Betyr det at vi bør se med større lemfeldighet på den økende muslimske innvandringen fordi den på sikt vil bidra til å gjenopprette den ødelagte moralen i vår egen opprinnelige kultur? Eller er det bare den “gamle Adam” som er dødsdømt mens det for oss moderne er fullt mulig å leve godt uten en moral som fungerer som en garanti mot “slappe Knæ”?