Kirken må endre kurs og bli tydeligere i sin kritikk av svært foruroligende trekk i islam.
Det har i den senere tid igjen blitt satt fokus på økende antisemittiske holdninger i Norge. Trenden i Europa for øvrig har også vært utvetydig etter at man åpnet for en voldsom innvandring fra muslimske land. Debatten er vanskelig og den har sterke ideologiske overtoner.
De lutherske kirker har en problematisk arv når det gjelder antisemittisme. Særlig mot slutten av sitt liv kom Martin Luther med hatefulle angrep på jøder. I forskningslitteraturen forklarer man ofte Luthers tøylesløse holdninger med skuffelse og raseri over at jødene ikke vendte om til den nye evangeliske tro.
På begynnelsen av 1800-tallet var den tyske teologen og kirkefyrsten Friedrich Schleiermacher en premissleverandør for utviklingen av moderne teologi. Han ville sette Det gamle testamentet som et tillegg til Det nye testamentet og ved hjelp av den historisk kritiske metode ville han renske de kristne skrifter for jødisk tankegods. Schleiermacher er for øvrig også opphavsmannen til begrepet folkekirke, som ble konstruert ut fra et klart nasjonalistisk siktemål.
Den lutherske arv er slett ikke uproblematisk, og den er fullstendig sammenvevd med europeisk historie. Det kan imidlertid synes som at flere kirkeledere i dag har sviktende historiske kunnskaper, og dermed også en sviktende dømmekraft i forhold til meget alvorlige ting som rører seg i samtiden.
Domprost Olav Dag Hauges møte med den sentrale islamske ideologen Yusuf al-Qaradawi i forbindelse med karikaturstriden i 2006, vil for ettertiden stå som et fatalt feilgrep gjort av Den norske kirke. Mellomkirkelig råds ønske om dialog med Taliban er like alvorlig. Berit Hagen Agøy, som nå er generalsekretær i Mellomkirkelig råd, har tydelig kommunisert at det er kirkens oppgave å tale islams sak i norsk offentlighet. Flere norske biskoper har offentlig vurdert å gå inn for boikott av Israel. De har i ulike fora ensidig kritisert Israel med en heftighet og en språkbruk som er bekymringsfull og som lett kan skape utilsiktede virkninger.
Lederskapet i Den norske kirke representerer i stor grad sekstiåtternes feilslåtte ideologiske tenkning. Man har ukritisk forsvart islam gjennom dialogprinsippet og feigt veket tilbake for nødvendig og rasjonell kritikk. Islams antisemittiske arv er vel dokumentert gjennom seriøs forskning, der man også kan lese at den fikk ny styrke gjennom nazistenes propaganda.
Man hadde håpet at Den norske kirke hadde tatt lærdom av historien. Men slik Den norske kirke manøvrerer nå er den i ferd med å havne i et farlig, men velkjent, farvann. Kirken må endre kurs og bli tydeligere i sin kritikk av svært foruroligende trekk i islam. Det ubrytelige historiske bånd mellom jøder og kristne, som har frembragt hele den Vestlige sivilisasjon, bør betones sterkere. Det har vist seg å være den beste medisin mot kirkens egne antisemittiske tendenser.
Trykt i Vårt Land 23.03.2010