Av ARNT FOLGERØ
Den siste tids debatt om forbud eller ikke av hijab i skolen, har skjøvet flere ferske utspill om bruk hijab i domstolene og i politiet i bakgrunnen.
Både likestillingsombud Sunniva Ørstavik og visepolitimester Sveinung Sponheim har i høringsuttalelser gått inn for å tillate at dommere skal få bruke hijab. Forbud mot hijab er brudd både på likestillingsloven og diskrimineringsloven, mener Ørstavik. Sponheim ser mer praktisk på spørsmålet. Han ønsker bruk av hijab i politiet og i retten fordi det kan lette rekrutteringen og fordi slik bruk kan være uttrykk for et mer åpent og inkluderende multikulturelt samfunn.
Høringsuttalelsene har gitt ny næring til organisasjoner og interesser som påkaller bruk av hijab i demokratiets og likestillingens navn, og som ønsker en omkamp om saken etter at Justisdepartementet i fjor bestemte å ikke endre politiets uniformsreglement.
I en kronikk i avisa Klassekampen 3. februar legger “antirasistene” Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund Steen seg på linje med likestillingsombud Sunniva Ørstavik og mener at forbud mot hijab hos norske dommere betyr å stenge den muslimske befolkningsgruppa ute fra den viktige maktøvelsen det er å dømme folk. Kronikken utløste noen kommentarer uten at det brakte noen prinsippiell avklaring om den rettslige legitimiteten til kravet, men faktum er at et forbud mot hijab overhodet ikke har noe å gjøre med utestengning av muslimer fra norske dommerembeter. Det finnes ikke noen bestemmelser i norsk forfatning, i norske lover og i norsk praksis som utestenger folk fra dommerembetet på grunn av religiøs overbevisning, ideologi, partimedlemskap eller livssyn.
Ørstaviks, Sponheims og “antirasistenes” syn bygger med andre ord på en misforståelse av det likhetsprinsippet som ligger til grunn for den norske sekulære rettsstaten.
I bunnen på argumentasjonen ligger en oppfatning av at å være en del av landets dommerstand, innebærer representativitet. Men representativitet er ikke noe grunnleggende prinsipp i den sekulære norske statens rettsvesen.
Mens representativitet er fremmed i forhold til utøvelse av domsmakt, er den et helt sentralt prinsipp når det gjelder politiske valg og politisk representasjon. Politisk representativitet gjelder altså når lover skal lages, men ikke når lover skal håndheves.
Den norske dommerstanden og det norske byråkratiet rekrutteres på grunnlag av faglig dyktighet og på grunnlag av regler som gjelder alle. På denne måten sørger reglene for likhet ved ansettelse av dommere. Og dommernes oppgave er å dømme etter norsk lov og rett og sørge for at borgerne dømmes likt etter loven. I denne forstand er dommerne og domstolene “nøytrale” og befordrere av likhet mellom borgerne. Men i den forstand at domstolene legger norsk lov og rett og norske verdier til grunn i sin domsutøvelse, og for eksempel ikke et sharia-basert rettssystem, er det norske rettssystemet ikke nøytralt, og skal heller ikke være det.
Vi bærer alle med oss egne erfaringer, vi har alle en sosial, etnisk og historisk bakgrunn og våre fordommer når vi fortolker virkeligheten.
Rettssosiologiske studier viser også at slike forhold kan spille med når dommere dømmer. Selv om lovens bokstav skal følges, blir det alltid igjen en subjektiv komponent hos den som dømmer, men denne subjektive komponenten, eller fortolkningen, skal være forankret i og skal begrunnes ut fra lover og regler.
Hvordan denne subjektive komponenten kan slå ut i rettslig uenighet, ble på en illustrerende måte vist da Høyesterett nylig felte dom i rederiskattesaken. Dommerne som var utnevnt av Arbeiderpartiregjeringer eller Ap-dominerte regjeringer, landet på den rød-grønne regjeringens standpunkt, mens flertallet, der de fleste var utnevnt av borgerlige regjeringer, slo ring om redernes standpunkt.
Dommernes nøytralitet understrekes av at dommerne er ikledd en dommerkappe. Vi vet at denne utvendige, “nøytrale” uniformeringen ikke er tilstrekkelig for å uniformere dommeres tanker, følelsesliv, sympatier og antipatier. Men uniformen symboliserer at de som bærer den, representerer en sekulær stat og er forpliktet til å holde seg til lover og regler som skal sørge for likebehandling og “nøytralitet”. Uniformen viser med andre ord at de som bærer den, er lojale overfor den norsk rettsstaten og dens verdier.
Den som bærer hijab, viser først og fremst lojalitet overfor islamsk religion og det som mange muslimer kaller det muslimske samfunnet, ummaen. Den som vil være norsk dommer ikledd hijab, bærer dermed et symbol som signaliserer at vedkommendes fremste lojalitet er islam. En slik symbolbruk er et grunnleggende brudd med den norske rettsstatens prinsipper om nøytralitet.
En muslimsk kvinne som skal virke som dommer i norske domstoler, må derfor legge av seg sin hijab mens hun fungerer i sin stilling. Å gi dommere adgang til å bære hijab, innebærer en forskjellsbehandling som er helt fremmed for det sekulære rettssamfunnet og den likhetstankegangen som er vokst fram i Norge. Klesplagget forkynner verdier som er i strid med likestilling, toleranse og ikke-diskriminering.
Jeg mener at det er svært betenkelig at folk som bekler stillinger som likestillingsombud og visepolitmester i Oslo, viser en slik fjernhet fra den tradisjonen og de sentrale verdiene som ligger til grunn for det samfunnet de er satt til å virke i, ja det er ikke bare betenkelig, det er en fallitterklæring. At sentrale folk i i interessorganisasjoner på venstresiden ikke skjønner verdigrunnlaget for den norsk staten, er ikke noe nytt og oppsiktvekkende. Denne mangelen på forståelse har manifestert seg på ytterste venstre fløy i norsk politikk nå i et par mannsaldre uten at det har fått noe konsekevenser for denne politiske sidens posisjon i det norske samfunnet. Disse folkene opptrer fremdeles som de eier moralen i verden og dominerer den dag i dag det offentlige rom med sine kunnskapsløse argumenter og sine tvilsomme motiver. De er Norges moralpoliti, et sjikt i samfunnet
som bygger sitt virkelighetsbilde på en moral som er ute av takt med virkeligheten.
Hvor sterke de føler seg, kommer til uttrykk i et innlegg av Rune Berglund Steen i VG 22. februar der han slår fast at “Få steder i verden har ytringsfriheten så gode kår som i Norge. Faktum er at Norge har lykkes med å ha en av verdens frieste og mest levende offentlige debatter —–.”
Uttalelsen kommer fra en person og i en organisasjon som har frikort til debatt- og kronikksidene i den norske pressen i kraft av sin “moralske uangripelighet”. Kan man da vente annet en panegyriske hurrarop for den norske ytringsfriheten?
Det som mang en gang har forundret meg, er at anslagene mot den norske rettsstaten ofte kommer fra representanter for det statslønnede norske borgerskapet, folk som i kraft av sin borgerlige bakgrunn og posisjon skulle ha gode forutsetninger for å forstå de prinsippene som er lagt ned i den norske, borgelige rettstradisjonen. Folks forståelse er ofte betinget av de økonomiske interessene de er underlagt og de økonomiske sammenhengene de inngår i. Asylsøkerindustrien danner et viktig forretningsgrunnlag for likestillingsombudet og for allehånde “antirasister” her i landet. Ja, det virker som om tilstrømmingen av titusener av asylsøkere er selve livsnerven for tusenvis av offentlige ansatte her i landet.
Arnt Folgerø